– Man kan se i øynene til oksen at den er redd. To minutter etterpå henger den der

HVEM: Line Elvsåshagen

HVA: Serieskaper på NRK

Hvorfor: Aktuell med folkeopplysningsprogrammet «Line fikser Maten» på NRK1. Har tidligere ledet seriene «Line fikser kroppen» og «Planet Plast», hvor det rettes kritisk søkelys mot henholdsvis kroppspress og mikroplast i havet.

Gratulerer med ny serie!

– Takk!

Nå har du fikset maten, kroppen og kjempet mot plast i havet. Skal du fikse alt?

– Jeg er et veldig utålmodig menneske. Dersom jeg blir presentert et problem er jeg sånn: «Okey folkens, da må vi jobba på». Det er deilig å løse ting. Si jeg har et huslig problem, da føler jeg meg alltid litt Macguyver når jeg fikser det. Til nå har jeg enda ikke opplevd å ikke finne en løsning på et huslig problem.

Neste program er «Line blir Macgyver»?

– Hehe, noe av det morsomste jeg vet er i alle fall å skru sammen IKEA-møbler.

Tilbake til maten. Har du fikset den?

– Jeg har nok ikke fikset maten hundre prosent, men dette er mitt lille bidrag.

Jeg har sett hele serien, fra slaktefjøs til problematisering av nedbyggingen av jordbruksarealer. Hva gjorde mest inntrykk?

– Slakting av dyr skjer hver eneste dag i Norge. Der jeg var slaktet de 200 kyr hver dag, det gjorde inntrykk. Jeg følte meg litt som en byjente på bygda, men det handler om hvor industrielt det ser ut. Man kan se i øynene til oksen at den er redd. To minutter etterpå henger den der.

– Fiskeoppdretten var det også spennende å gå inn i. Bryr vi oss egentlig om hvordan fisken har det? Kommer vi til å se annerledes på behandlingen av fisk i fremtiden?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var skeptisk til fiskeepisoden, men dere overbeviste meg.

– Sant? Det er kanskje ikke rett at 20 prosent av oppdrettslaksen dør hvert år. De er kanskje mer bevisste enn vi tror. Villaksen blir født i en elv, svømmer ut i havet og så tilbake til samme elv. Bare det at den klarer det tyder på at den har en slags tilstedeværelse. Det var veldig spennende å se. Forskjellen på torsk og laks er som hund og katt. All fisk er ulik.

Kanskje vi tenker på fisk som insekter?  Apropos insekt, du spiser jo larver i serien.

– Jeg munchet (spiste rett fra bordet. journ.anm.), sånne larver. Den første biten var litt ekkel, men det er ene og alene fordi de ser litt ekle ut. Før synes jo folk at hummeren så ekkel ut.

Hva tror du folk der hjemme burde gjøre? Man føler fort litt avmakt i møte med matindustrien.

– Det viktigste er å tenke at uansett hvor liten eller stor man er så har det noe å si. Tenker man «jeg kan kan ikke gjøre noe for de 200 kyrne» så stopper det jo der. Nordmenn spiser mye kjøtt, noen opptil 3 ganger om dagen. Får man gjester kan man kanskje droppe kjøttdeigen og lage lasagne med blomkål og aubergine. Det er godt, og da kan andre bli inspirert. Men jeg har ikke tro på sånn politikk som sier at «alle skal ha fem kjøttfrie middager i uka fra og med mandag.» Vi mennesker lar oss ikke styre så mye.

Men noe må skje?

– Vi forbrukere må jo ta litt tak. Klimaungdommen som marsjerer i gatene etterspør handling fra politikerne. Det har jeg vært litt oppgitt av underveis i serien. Politikere som gir snakkete svar. «Hva mener de egentlig?» tenker jeg.

– Nå kom Klimakuren 2030 sist fredag (miljørapport om klimatiltak fra miljødirektoratet, journ.anm.). Den er forskningsbasert og sier det samme som vi gjør. Det var litt sånn «yes, det vi gjør er riktig, noe må skje nå.» Nå må vi komme med konkrete tiltak for at det skal gå bra innen 2030. Jeg ble veldig glad for det.

Så må vi over til en buffé av faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– I det siste har den siste boka til Dag Solstad vært veldig fornøyelig, og jeg har faktisk storkost meg med Knut Hamsuns «Sult» for aller første gang. Men den boka som gjorde størst inntrykk som barn var Maria Gripes «Tordivelen flyr i skumring», magisk, spennende og skummel lesning.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er noen få ganger jeg har stoppet opp og kjent «Å fy faen, nå er jeg lykkelig». Alle gangene har vært i naturen. En gang var da jeg gikk på Hardangervidda, så troll i horisonten og kjente lukta av lyng. En annen gang var da jeg fikk en stjernekikkert og fikk se Jupiter. Det er en ydmyk følels av å kjenne at noe har vært der ute i mange, mange år, og her står jeg med noen og tyve år på baken.

Hvem var din barndomshelt? 

– Jeg var veldig fan av Trude Mostue. Jeg ville veldig gjerne bli veterinær.

Hadde du dyr?

– Jeg hadde to katter og fisk, og red på hest.

Skjønte du at fisken var et komplekst vesen?

– Haha, nei. Fiskene hadde brusnavn. Pepsi Max, sodapop og sånt. Jeg tror de døde da jeg var på ferie.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier ut alt for ofte. Som følelsesmenneske følger jeg instinktene mine hele tiden. Jeg kan gå bananas på en med femretters på restautrant. En perfekt dag for meg er: Spa, så drar jeg til plantasjen og bare kjøper hva jeg vil. Å gå bananas i blomsterbutikk er det beste jeg vet. Blir det kino etterpå er det en helt komplett dag.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Fridays for Future, planeten og fremtiden.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer stort sett på veldig mye, men mindre nå enn før. Jeg angrer til og med på ting jeg sa til folk på ungdomsskolen. Heldigvis begynner jeg å bli litt roligere nå.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Jeg ville stått fast i heisen med en laks. Den fortjener mye mer omsorg og oppmerksomhet enn det vi i Norge har gitt den så langt. Det hadde vært spennende å forstå mer av lakselivet, det vet vi kanskje ikke så mye om enda?