Hvem: Tommy Sørbø (66)
Hva: Forfatter, kunsthistoriker og dramatiker
Hvorfor: Det siste verket til kunstner Maurizio Cattelan, en banan duck-teipet til veggen, ble i helgen solgt for 1,4 millioner kroner på en utstilling i Miami, meldte The New York Times. Dagsavisen tok en prat med «Norges sureste kunstkritiker» om konseptualismens banalitet.
En banan duck-teipet til veggen ble solgt for rundt 1,4 millioner norske kroner. Har moderne kunst gått for langt?
– Hehe. Det er vel et eksempel på at konseptualismen har utspilt sin rolle. Dette er ikke bare helt uinteressant som håndverk og gjenstand, men også som idé. Konseptualismen bruker interessante idéer som legitimitet. Men dette verket er banalt, og idéen er om mulig enda mer banal.
Les også: Rett kvinne på krevende plass (+)
Er det rettferdig å si at det er en hårfin linje mellom konseptuell kunst og tull?
– Ja, det kan være det. Jeg har jo jobbet med tull og tøys et helt liv. Jeg har skrevet for norske humorister og satirikere og komikere, men rent humorfaglig er dette verket også dårlig. Ikke engang der holder det.
Folk tar det likevel på alvor.
– Ja, tydeligvis.
Er det bekymringsverdig i kunstverden?
– Jeg er ikke redd på vegne av kunstens verden. Men på kunstverdens vegne er jeg ikke mye optimistisk. Kunsten er en fundamental del av det å være menneske, en symbolsk representasjon av menneskets liv. Det vil det alltid være. Men jeg mener kunstverden er et annet sted enn dagens konseptuelle kunstverden tror den er.
Det virker av og til som om all samtidskunst i dag er konseptuell.
– Nei. 99 prosent av samtidskunst er mer eller mindre tradisjonelle gjenstander basert på håndtaksmessig fremvisning. Så i mengde er det konseptuelle helt marginalt, men det er innafor å si det har kulturelt hegemoni. Det banale tjener på sånne oppslag som dette. Jo mer vi snakker om hvor sprøtt det er, jo mer bensin kastes på bålet.
Det er vel noenlunde lettere å teipe en banan til veggen, enn å ta opp penselen og innta rollen som verdens nye Rembrandt. Er moderne kunstnere latere enn de klassiske?
– Ja, fokuset flyttes fra verket til innpakningen. Men der ligger ikke kunstnerne på latsiden. Man bruker masse tid og ressurser på å argumentere for det teoretiske. Så hvis det er arbeidsinnsatsen det måles på, er den lik for Rembrandt og kunstneren som lagde banen. Vedkommende har brukt all kunstverdens teori og begreper og medier – konseptualister vil være enige i at kunsten ligger i det å overtale noen til at det er kunstverk. Den overtalelsen skjer gjennom språk. Det er forventningen hos publikum som betyr alt her.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Du ble nylig omtalt som «Norges sureste kunstkritiker» i en anmeldelse i Morgenbladet. Hva tenkte du da du leste det?
– Jeg ble ikke sur. Jeg lo litt. Smilte litt. Mine nærmeste også. Men jeg skal innrømme at jeg noen ganger tenker at det er så mye fantastisk kunst, at å bli irritert av en banan og gaffateip – dét er livet for kort til. Men når mediene spør meg, så får man inntrykk av at jeg går rundt og engster meg i hjel over samtiden. Men virkeligheten er at kunst er min religionserstatning. Det gir livet mening og glede og erkjennelse. Så kanskje jeg bare burde drite i det banale, når det er så mye å glede seg over.
Så hvilket kunstverk ble du sist begeistret for?
– Jeg så nettopp noe av Balthus. Hva var det? Jo, det med den katten. Der var det noen bilder som gjorde inntrykk. Jeg hadde en drøm her i natt, hvor noen av Balthus-maleriene blandet seg inn.
Hva drømte du?
– Det vet jeg ikke om jeg tør å si. Det var en bisarr verden. Litt på kanten. Så er det kanskje litt farlig å si noe positivt om han. Men Bjarne Melgaard så jeg også nylig noe av. Det er noe ved det stygg-vakre som gjør veldig inntrykk.
Hva har vært din største kunstopplevelse?
– Helt ærlig: Musikk. Syv år gammel hørte jeg Mozarts overtyrer for første gang. Det gikk rett i sjelen. Det var et mysterium. Det var en lykke, rett og slett. Men det er klart Rembrandt og Munch også har gjort inntrykk.
Hva gjør deg lykkelig?
– Musikk, må jeg si. Jeg befinner meg for øyeblikket på treningssenter med personlig trener. Under trening bruker jeg å høre på Wagner når jeg løper. Men familie og barna mine gjør meg selvfølgelig lykkelig. Å se dem glede seg over livet.
Det med klassisk musikk og trening er virkelig undervurdert.
– Jeg er veldig kritisk til å gi et veldig instrumentelt perspektiv, men det der burde noen skrive en bok om. Kanskje jeg. Når du får runners high og alle endorfinene kommer – hvis du kan få det til å matche når du nærmer deg tonika i Wagners musikk, akkurat i det øyeblikket med AAAH og jevn 120 puls og du ser over landskapet som i Widerberg ånden. Det er den følelsen jeg får når jeg løper og kommer på en høyde og solen skinner og legger opp til akkurat der det forløses med «Liebestod» fra «Tristan og Isolde» - da faller jeg om i lykke og tårer.
Hvem er din barndomshelt?
– Mozart. Og skøyteløperen Fred Anton Maier.
Hva er din favorittbok?
– Akkurat nå «Austerlitz» av W. G. Sebald. Det er en vidunderlig vakker og uhyggelig og spennende bok. Med en stor porsjon melankoli. Når du blir voksen, blir melankolien en viktig del av livet. Klangen av forgjengelighet og undergang.
Hvorfor bryr du deg mer om melankolien i voksen alder?
– Når du blir eldre, møter du den delen av livet. At det er endelig. For eksempel i Rembrandts malerier og mennesker. Alt er brunt. Det er støv og skitt og møkk hvor han har malt noe som er vidunderlig vakkert og jordfargene som gløder. Det er melankolien som en avskjed.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– En psykiater som jobber med folk som har klaustrofobi. Er det én ting jeg er redd for, er det å sitte fast i heis.
Har du opplevd det?
– Ikke i heis, men i andre situasjoner. Jeg skriver om det akkurat nå. Når alle mener det samme, kan jeg få de samme symptomene. For eksempel hvis det sitter hundre konseptualister i et rom og alle er skjønt enige i at den bananen er morsom, da får jeg en form for åndelig klaustrofobi.
Uff. Da håper jeg ikke du fikk åndelig klaustrofobi av denne samtalen.
– Nei, dette var veldig hyggelig!
Les også: Gullklokken og arbeidets verdi (DA+)
