Moddi, en søring i forkledning

Hvem: Pål Moddi Knutsen (32)

Hva: Musiker.

Hvorfor: Slipper fredag plata «På gjensyn», med nye sanger av Rudolf Nilsen, sammen med mange gamle visesangere. Lørdag er det slippfest på Cosmopolite.

Øy! Rudolf Nilsen er Oslo! Hva kan du lære Oslo-folk om han, liksom?

– Nå har jeg bodd like lenge på Torshov som på Senja. Så jeg begynner å bli kvalifisert.

Er det sant? Jøss.

– Jeg har jo formidla mye naturromantisk sangpoesi. Da blir det kognitiv dissonans når jeg står opp hver morra og ser på Ring 2. Men hele slekta mi kommer fra østlandet, egentlig. Jeg føler meg som en søring i forkledning.

Har du flytta til byen og oppdaga Rudolf Nilsen her?

– Ja, jeg har jo det. Den forrige Rudolf Nilsen-plata, På Stengrunn fra 1973, har vært den faste julaften-plata for svigerfamilien min.

Skjønner jeg godt.

– Der andre synger O helga natt, så synger vi Arbeidsløs jul av full hals, hver julaften formiddag.

Jeg tror jeg mener det er den beste viseskiva fra syttitallet.

– Jeg tror jeg mener det er den beste juleplata.

Er det noe jul på den nye, da?

– Nei, det er ikke det. Det er mange reisesanger. Her er det Moskva og Paris. Nattog og fly.

Hva er forholdet ditt til Rudolf Nilsen?

– Jeg var medlem av Sosialistisk Ungdom. Der brukte vi å synge Revolusjonens Røst. Det er kanskje den sangen jeg er minst begeistra for nå.

Hvafforno? Hva er i veien med den?

– Det er i hvert fall mange andre sanger som begeistrer meg mer. Men den føyer seg i rekka av sanger som funka veldig bra på søttitallet. Jeg sang Victor Jara på «Unsongs»-plata. Med tekster som «brenn, som flammen i mitt geværløp». Men i Chile fikk man jo smake på hva som skjer når man blander voldsmakt og politikk. Der ble geværløpene vendt mot nettop dem som sang så håpefullt om en voldelig revolusjon. Vi har prøvd voldens vei. Den skapte ikke rettferdighet.

Vi må ta noen faste spørsmål også. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Rolv Mikkel Blakar sin Språk er makt. Jeg leste den da jeg studerte sosiologi. Den ga meg innblikk i både hvordan maktforholdene strukturerer det språket vi har tilgjengelig, og hvordan vi kan bruke språket til å strukturere samfunnet.

Er det derfor du ikke har lagt om til Torshov-dialekt?

– Det er bare fordi jeg suger på søring. Tro meg, det har tatt litt kapasitet å skulle synge Rudolf Nilsen-tekster.

Oj, du synger på Oslo-mål?

– Ja, selvfølgelig!

Hvordan var det da?

– Nei, jeg vurderte å ta det på nordnorsk. Men tekstene er såpass stedbundne. De lot seg ikke oversette.

Hva gjør deg lykkelig?

– Fjelltopper. Å kunne se ut og tenke på alle høydemeterne man har tilbakelagt. Og ikke noen pysete Valdres-fjelltopper. Det må være noe skikkelig, rett opp og ned.

Der er vi dårlige, her i byen.

– Hva er det han synger? «Der har jeg alt å lengte til. Å lengte er alt jeg vil.»

Det høres deprimerende ut. Å lengte er alt jeg vil!

– Nei, det er vakkert. Han skriver både om det å være på reise og å lengte hjem som gode ting. Samtidig. Rudolf Nilsen er omtrent den eneste jeg veit om som får byen til å høres like vakker ut som en fjelltopp.

Hvem var din barndomshelt?

– Svein Spjelkavik. Ungdomsarbeider på Andøya. En sånn som sto bak, da kidsa sto på scenen. Jeg har aldri drømt om å stå på en scene, jeg har alltid drømt å stå bak.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg og tre ingeniører pleier å ha nakendisko i dampbad med overveldende mengder Tøyen-cola. Hos en kompis som har veldig stor dusj.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Jeg går nesten hver uke, og det er stort sett miljø. Forrige gang var det klimademonstrasjon i Berlin.

Ooog ... hvordan kom du deg til Berlin?

– Jeg tok tog. 16 timer til og 18 timer fra. Jeg er mye i Berlin, og begynner å venne meg til turen.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Frode Berg. Jeg laget en hyllest til han, fullstendig i blinde, på plata som kom ut i september. Jeg er sjukt nysgjerrig på hele den historia.