- Jeg tror mange av de nye medlemslandene i Øst gjerne ser en norsk kandidat fordi vi har en felles forståelse for hva som er viktig i NATO. For de vesteuropeiske landene er det aktuelt grunnet vårt gode forhold til Russland, sier tidligere forsvars- og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap), til Dagsavisen.

Det er sagt at Jens Stoltenberg mangler sikkerhetspolitisk erfaring. Barth Eide forteller en annen historie.

Nybrottsarbeid

«Når soldatene trekker seg ut i 2014 vil NATO vende tilbake til kjerneoppgaven: Forsvaret av Europa», slo NATOs generalsekretær Anders Fogh-Rasmussen fast da han avsluttet NATO-toppmøtet i mai 2012. Etter år med intens debatt var framtidas strategi staket ut. Fokus skulle bort fra Afghanistan, «NATOs hengemyr». Applausen var stor på den norske benken i Chicago. Der satt statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Espen Barth Eide. I årevis hadde de jobbet i kulissene å snu fokuset mot NATOs kjerneområder. De markerte bekymring for at kriserammede land kuttet i sine forsvarsbudsjetter og bevilgninger til NATO, mens Norge gjorde det motsatte.

- Vi var tidlig ute og peket ut en ny retning. Samtidig satset vi på eget forsvar. Det er nok et eksempel på hvordan et lite land som fokuserer innsatsen og tør å stå for noen standpunkter, får internasjonal støtte og oppmerksomhet, sier Barth Eide.

Russisk forhold

I dag er han administrerende direktør i Verdens Økonomiske Forum (WEF). Men som statssekretær, forsvarsminister og til slutt utenriksminister, jobbet Barth Eide i åtte år strategisk med å snu NATOs fokus. I begynnelsen var det først og fremst de nyere medlemslandene i Øst-Europa som hadde sansen for tankegangen om at NATO måtte se hjemover. En del vesteuropeiske land var mer skeptiske, og fryktet at det ville trekke oppmerksomheten og innsatsen vekk fra Afghanistan.

- Vi ville ikke nådd fram med våre standpunkt hvis ingen andre mente det også. Men vi sa de riktige tingene før andre gjorde det, sier han.

At Norge klarte å bevare et godt bilateralt forhold til Russland samtidig som man valgte å satse mer på eget forsvar, vakte også oppmerksomhet, tror Barth Eide.

- Vi fikk til en delelinjeavtale samtidig som vi var tydelige på det vi mente var bekymringsfulle trekk ved Russlands indre utvikling, sier Barth Eide.

- Vi var helt sentrale

I 2006 og 2007 deltok Eide på vegne av den norske regjeringen i flere uformelle møter rundt NATOs framtid, både med tenketanker i Brussel og Washington, og med politikere fra medlemslandene. Hovedideen var at selv om man anså oppdraget i Afghanistan som «viktig og riktig», så tok det all fokus i alliansen. Det gjorde at alliansen ikke klarte å modernisere seg selv på de viktigste kjerneområdene.

- Et sentralt poeng for oss var hele tida å si at enhver organisasjonen prøver å tenke langsiktig. Men driver man med noe kjempevanskelig her og nå, så prioriterer man det. Har man en permanent krise internt klarer man ikke løfte blikket. I en organisasjon som NATO så må man gjøre det, og derfor ønsket vi å bidra til å lage noen rammer for å klare det. Vi var helt sentrale i det arbeidet, sier han.

Norge opplevde ytterligere støtte med «nærområdeinitiativet» i 2008. Der foreslo de konkrete tiltak for å øke fokuset på sikkerhetsspørsmål i og rundt alliansens medlemsland.

Tett på Obama

Prosessen ledet fram til vedtak av NATOs nye strategiske konsept i Lisboa i 2010. For første gang ble det lagt planer for forsvar av de baltiske landene.

- De fikk høre et «velkommen til NATO, nå kan dere sende soldater til Helmand-provinsen (i Afghanistan, journ.anm.)». Det var militært viktig, men også psykologisk viktig for disse landene at de opplevde at deres sikkerhet ble tatt på alvor, sier han.

I tida før Barack Obama ble amerikansk president i 2009, ble den norske regjeringen oppsøkt av fire av de viktigste instituttene for sikkerhetspolitisk forskning fra Washington, som ønsket å meisle ut systematisk tenkning rundt NATOs framtid. Norge ble den største bidragsyteren til arbeidet, og fikk dermed også både innsyn og innflytelse.

- Det morsomme var at halvparten av dem som jobbet med dette endte opp i Obamas administrasjon når han begynte å bekle Pentagon og sikkerhetsrådet. Da var det bra for Norge at vi allerede hadde jobbet med dem, sier han.

hannah.gitmark@dagsavisen.no

NATO 
framover

Blir Jens Stoltenberg ny NATO-sjef er det svært lite sannsynlig at han må lede oppdrag som operasjonen i Afghanistan, tror Barth Eide. Han mener «NATO som global politimann er død». Det gjør ikke NATO mindre viktig, mener Barth Eide, og sier den dype uroen i Europa i dag, som på Krim og i Moldova, oppstår der grensene er uklare.

- Den siste tida har minnet befolkningen i medlemslandene på hvorfor man har NATO. Det er en slags forsikringspolise i en utrolig verden hvor maktforholdene endrer seg, sier han.

– Stoltenberg-regjeringen sto for et skifte

NUPI-forskere mener Stoltenberg-regjeringen sto for et skifte i NATO, og jobbet for at alliansen skulle vende fokuset tilbake til nærområdene.

Sofie Prestegård

Seniorrådgiver ved NUPI Karsten Friis forklarer at Norge har spilt en aktiv rolle i å snu fokuset i NATO, og slutte å neglisjere hjemmeområdet.

– Norge argumentert spesielt for å ha mer oppmerksomhet rettet mot nordområdene, der vi har et klart nærvær fra Russland, sier Friis til Dagsavisen.

En del andre land i Øst-Europa har argumentert for at NATO skal ha et fornyet fokus på forsvar av medlemmene, såkalte artikkel 5-operasjoner. Mens USA har hatt blikket mer og mer rettet mot Asia.

Nye prioriteringer

Kollega og seniorforsker, Nina Græger, utdyper at Norge startet dette initiativet i 2008.

– Det var Stoltenberg II-regjeringen som fremmet nærområde-initiativet foran NATOs behandling av sitt siste strategiske konsept fra 2010, sier Græger.

Det er dette konseptet som klargjør hva NATO skal være og hvilke oppgaver NATO skal prioritere framover.
Norge mente at et slikt skifte vil heve NATOs relevans, synlighet og legitimitet.

– Fikk økt fokus

Norge mente at NATO-landene var blitt for opptatt av å innrette sine forsvar mot internasjonale operasjoner og særlig ISAF-operasjonen, på bekostning av å øve og trene på mer tradisjonelle scenarioer, mener Græger.

– Nærområdeinitiativet bidro til at det ble økt fokus på problematikken i NATO. NATO ønsker å fokusere mer på trening og øving for å beholde et samtrent NATO etter ISAF, sier Græger.

sofie.prestegard@dagsavisen.no