Les også: Familiefar sliter økonomisk – hetses: «Dette burde han ha tenkt på før han fikk barn»
Det er en sterk og vond historie, dette – hvordan opplevde du det å få den fortalt av Daniella?
– Det har vært en sjokkerende opplevelse. Som journalist i mange år har jeg snakket med flere kilder om æreskultur og sosial kontroll, så jeg visste en del om det på forhånd, men dette berørte meg likevel sterkt. Etter samtaler med henne over så mye tid, med så mange detaljer om brutaliteten i det hun har opplevd av fysisk vold og seksuelle overgrep, men ikke minst også hva det har gjort med henne psykisk over tid.
– Helt fra hun var et lite barn har denne kulturen preget henne. Fra da hun i barnehagen begynte å se hvordan jenter var mindre verdt – moren hennes var en såkalt «jentemaskin» – og eksempelvis på første skoledag la merke til hvordan faren hennes ikke brydde seg om begivenheten som andre foreldre uttrykte stolthet og nærhet til ved å klemme barna sine og ta bilder av dem. Og til at familierelasjoner ble skadet og brutt som følge av det hun ble utsatt for som et eldre barn. Det har vært vondt for meg også. Jeg har nå selv døtre på 13 og snart 17 år, som altså er like gamle som Daniella var da hun ble tvangsgiftet og da hun brøt ut. De to helt forskjellige virkelighetene er geografisk og tidsmessig ikke så langt fra hverandre.
Hva gjør det med deg å tenke på det?
– Jeg har vært lei meg. Jeg har ønsket å gå tilbake i tid og bare ordne dette for den lille jenta, for jeg har følt på en stor grad av omsorg for henne som barn. Jeg har også vært forbannet på systemet som Daniella var fanget i, og sint på at degraderingen og overgrepene får utspille seg bak fasaden i det norske samfunnet – bak den døra og i det nabohuset.
---
NYHETSINTERVJUET: Marte Spurkland (47)
- Marte Spurkland er en norsk redaktør, journalist, programleder og forfatter. Hun er aktuell med den nylig utgitte boka «1178 netter. Historien om et tvangsekteskap», om Daniella, en norsk-irakisk flyktning som ble tvangsgiftet bort til sin fetter som 13-åring – i en leilighet i Oslo. Saken anses av mange som den alvorligste tvangsgiftesaken i Norge noensinne.
- Boka reiser spørsmål om hvordan dette kunne foregå i Norge, i vår samtid. Hvor kan du rømme når din nærmeste familie ikke vil hjelpe deg? Og hvordan kommer du levende ut av en ungdomstid preget av skam overgrep og trusler?
- Spurkland debuterte i 2005 som sakprosaforfatter med «Førstedamer – en dannelsesreise i kvinneliv» på Aschehoug forlag. I 2007 var hun redaktør for diktantologiene «Kjærlighet» og «Sorg» på Humanist forlag og forfatter av «Skjebnereisen: En norsk-russisk kjærlighetshistorie» på Damm forlag. I 2017 ble hun nominert til Brageprisen for «Klassen. Fortellinger fra et skoleår», utgitt av Cappelen Damm. På samme forlag ga hun i 2019 ut «Pappas runer».
---
Hvordan fortalte hun?
– Hun er nøktern og forteller veldig rett fram og faktabasert. Hun har også humor, så vi har ledd sammen – blant annet av manns- og kvinneroller og forskjellen på livet ute blant folk og hjemme. Vi har også hatt litt svart humor oppi det hele, selv om det sikkert høres litt rart ut. At hun har den egenskapen er vel også noe av det som har gjort at hun har klart å være den motstandskrigeren jeg ser henne som.
Hvorfor ville du skrive denne fortellingen?
– Jeg ville fortelle Daniellas historie av mange grunner. I dag ser vi kanskje en litt ny åpenhet om temaet, blant annet i flere bøker, som Daniella selv var inspirert av da hun ville fortelle. Hun måtte juge mye mens hun var fanget av systemet, og ville lenge unngå å skade familien sin. Nå tenker jeg at vi som samfunn heller har et berøringsmot i stedet for berøringsangst, og det ville jeg være med på. Jeg tenkte, som journalist, at dette er en historie som er kjempeviktig for norsk offentlighet og for de andre jentene som opplever noe lignende av det Daniella har opplevd. For dem er det så viktig å ha noen forbilder, som viser at det er mulig å bryte ut av en virkelighet man ikke vil være i.
– Jeg har tenkt på Pippi mens jeg har snakket med henne – verdens sterkeste jente som ikke lar seg knekke. Daniellas historie er også viktig for at vi som samfunn skal forholde oss til temaet æreskultur og vite at det faktisk skjer. Så skal det sies at Daniella ikke rakk å få barn i det systemet hun var fanget i, og at det utgjorde en stor forskjell med tanke på hvorfor hun klarte å bryte ut. Det har hun også vært tydelig på selv.
Er dette den vanskeligste boka du har skrevet, med tanke på at du før har skrevet om traumer?
– Ja, det er det. Daniella har traumer og vonde minner som hun husker i plagsomme detaljer, men mange andre detaljer fra omgivelsene er gjerne borte. Det har vært en stor utfordring, da jeg har pirket borti mye som har vært tøft for henne og kostet henne en del selv om hun var klar på at hun ville det.
Hvilke hensyn har du tatt som følge av det?
– Jeg har prøvd å gå sakte, forsiktig og omtenksomt fram, og samtidig være der og følge opp. Uten at jeg har mistet journalistperspektivet, er vi blitt godt kjent, da dette er relasjonsarbeid. Det har vært fint. Hun er en super dame.
Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)
Hva var det vanskeligste du måtte ta stilling til i arbeidet med boka?
– Det mest nervepirrende for meg var at Daniella ville stå fram med navn og ansikt. Daniella er navnet hun tok selv med ny identitet. Hun valgte imidlertid å utelate etternavnet, delvis på grunn av sikkerhetsrisikoen og for å skjerme familiemedlemmer som er dømt og har sonet. Det er ikke egentlig familien og enkeltpersoner hun ser på som motparten, men patriarkatet og det konservative systemet de er en del av. Hun levde på kode 6 i mange år og det var lenge siden sist det var foretatt en ordentlig sikkerhetsvurdering. Vi måtte vurdere risiko på flere måter og jeg har måttet tenke mye på det.
– Hun var tydelig selv på at hun ville stå fram. Hun sa at hun var lei av å gjemme seg og ville ikke la «de mennene som kan ønske å true kvinner til taushet» vinne. Man må ha respekt for det. Vi har også rådført oss med fagfolk som kan æreskultur og dens psykologi samt æreskriminalitet, i tillegg til at vi har hatt et apparat rundt Daniella. Men for meg har hennes åpenhet vært en nervepirrende reise. Først syntes jeg det var kjempekult og at det var noe som ville gjøre denne boka spesielt slagkraftig. Så ble jeg redd for henne underveis og begynte å tenke på verste tilfelle av risikoen hun løp.
Hvordan har du og forlaget vurdert anonymisering, kildeomfang og tilsvar?
– Vi har ikke snakket med de dømte underveis, som var en sikkerhetsvurdering. Daniella har rett til å fortelle sin historie, som hun har fått gjøre, men jeg har i tillegg mye dokumentasjon fra andre kilder. Jeg har lest saksdokumenter på til sammen 2.000 sider. Politiavhør har vært nyttig å lese for å få bekreftet scener hun hadde beskrevet og hvordan de dømte forklarte seg. Jeg har ellers snakket mye med en av hennes tidligere lærere, en minoritetsrådgiver, barnevernet med deres dokumentasjon og UDI blant andre. Anonymiseringen som er gjort, er av hensyn til familien. De som kjente henne og saken vil jo vite, men ikke alle utenfor. Det var viktig for oss. Læreren er eksempelvis anonym av samme hensyn.
Hvem har du rådført deg med foruten forlaget?
– Blant fagfolkene jeg nevnte, har psykolog Pia Aursand, som er spesialist på behandling av familier innen æreskultur, vært viktig. Hina Lie Qazi-Aarud har også vært en viktig rådgiver. Hun har jobbet i hjelpeapparatet, men har også bakgrunn fra æreskultur og sosial kontroll selv. Hun kan mye om de hun kaller «hvorfor-barna» – de barna som stiller spørsmål og er kritiske og hva det fører til. Det ligger en kraft i å spørre om hvorfor.
Hva var viktigst for deg i skriveprosessen?
– Det viktigste med fortellingen var å fange Daniellas mentalitet, språk og uttrykksform, slik at det skulle bli hennes historie. Jeg ville også få fram heltekvaliteten i henne. Hun er jo en kriger og en motstandskvinne, som ble utsatt for alt mulig av overmakt men likevel reiste seg. Hun er et forbilde for de andre jentene, men egentlig et forbilde for oss alle. Jeg ville også få fram at selv om hun er kritisk til miljøet hun vokste opp i, mener hun at det var en del fint i det også. Som samholdet, for eksempel.
Hvilke konsekvenser tror eller håper du at fortellingen kan resultere i?
– Jeg håper at Daniellas historie kan bidra til mer berøringsmot. Det er tid for å være modig i stedet for engstelig. Daniella er det, og boka er det. Jeg håper også at det skal ha betydning for de andre jentene. Tallene fra det nasjonale kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold viser at vi som samfunn ikke har fått bukt med æreskulturen. De hadde nær 1.300 saker relatert til tvangsekteskap fra 2015 til 2023. I tillegg håper jeg at flere av oss blir modige nok til å melde ifra, at Daniella kan inspirere flere til å fortelle historiene sine og at hun blir en person i offentligheten og kan fortsette å fortelle.
Hva har du fått av reaksjoner så langt? Fra hvem/hvor?
– Jeg har mottatt litt av hvert, blant annet henvendelser fra et par jenter som har opplevd noe av det samme og vil fortelle. Og foruten at boka er lest godt på biblioteker, er den blitt plukket opp av noen unge influensere. Dermed blir den også delt på sosiale medier. Jeg har ikke fått noen negative reaksjoner, men det er visst vanlig ifølge fagfolkene. Det blir ikke oppfattet at det er jeg som forfatter som svikter æreskulturen og ikke jeg som løper risiko for reaksjoner.
Hva med Daniella?
– Hun har fått noen reaksjoner, men ikke i form av trusler. Hun har heldigvis fått mer elsk enn hat. Kanskje var det norske mangfoldssamfunnet klar for denne åpenheten? Det er i så fall veldig fint. Hun har fått tilbakemeldinger fra sitt større oppvekstmiljø, fra jenter som forteller at de er stolte av henne, støtter henne og som har noen lignende erfaringer.
Hva tenker du er det viktigste det norske samfunnet bør lære av Daniellas historie?
– Jeg skriver blant annet om «nabokjerringa». Daniella jugde og spilte mye mens hun var fanget av systemet, men hun skulle ønske at noen grep inn. Og det var det noen som kunne gjort hvis de hadde fulgt med. Samfunnet bør ta lærdom på den måten at vi får vite om flere tegn å se etter, at vi er mer nysgjerrige og bryr oss mer samt at vi tør å gå nær innpå den private sfæren. Vi bør bli mer årvåkne til mennesker rundt oss. Det hevdes at berøringsangst like gjerne kan handle om respekt for andre kulturer og tradisjoner.
Respekt eller frykt?
– Kanskje begge deler. Vi liker som folkeslag heller ikke å tro det verste om folk. Men hvis det gjør at vi glemmer grunnleggende menneskerettigheter … Daniella fikk ikke gjøre lekser engang!
Har du flere bokprosjekter på gang?
– Nei, nå skal jeg puste litt ut, så får vi se. Boka om Daniella er skrevet parallelt med en fulltidsjobb i H magasin for humanisme, hvor jeg er redaktør. Nå trenger jeg å kunne være litt mer kjæreste, venn og mamma.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Nyhetsintervjuet med Hans Olav Lahlum: – Jeg tror det kan bli bråk og gatevold, men ikke borgerkrig (+)
