– Flere kommer til meg og sier at det ikke finnes jobb og ingen vil ansette dem, men jeg sier at når jeg har klart det, så klarer du det også. I begynnelsen var jeg også skeptisk. Jeg visste ikke hvordan kundene i butikken kom til å ta meg imot, men i dag er jeg venn med mange av dem, forteller Payam Musstafa (47).
Hun har vært deltaker på Arbeid med mening hos Likestilling, Inkludering og Nettverk (LIN), en ressursorganisasjon som jobber for å få kvinner med innvandrerbakgrunn ut i jobb.
Musstafa kom til Norge fra Irak i 2003. Etter en stund valgte hun å flytte tilbake, men så ønsket barna å komme tilbake til Norge.
– Barna hadde blitt litt eldre også, så det var en fin mulighet til å fokusere på noe annet. Jeg ønsket meg en jobb og tok kontakt med LIN. Støtten de ga meg betydde mye, sier hun.
Nå jobber hun i en dagligvarebutikk og Moving Mamas, et annet prosjekt som jobber med å inkludere og integrere innvandrerkvinner i norsk arbeidsliv.
– Hva skjer om man løfter innvandrerkvinnen opp? Jo, da har man løftet opp en hel familie. Payam er jo et godt eksempel på det. Nå hjelper hun sin familie og motiverer andre som er i samme situasjon som hun var i, sier daglig leder Rabia Musavi i LIN.
Tall fra SSB viste i 2019 at 115.000 barn lever i fattigdom i Norge. Hele seks av ti av disse barna har innvandrerbakgrunn.
I de siste femten årene har Musavi og hennes mor som startet ressursorganisasjonen LIN jobbet for å få innvandrerkvinner ut i jobb.
Rundt 70 prosent av dem de hjelper gjennom tiltakene har kommet seg ut i arbeidslivet.
Khulood Attallah (56) fra Irak er en av de som kom til Norge når hun var 37 år gammel. Rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som kom tidligere i år viser at kvinner som har innvandret sent i livet, gjør det svakest av alle. Og at det er flere naturlige grunner til at disse kvinnene i gjennomsnitt ikke klarer å holde tritt med resten av befolkningen.
– Vanlige årsaker er for eksempel at de ennå ikke har blitt gode nok i norsk til å ta del i utdanning i lik grad som sine medelever. Det kan også skyldes at de har ankommet landet med en annen grunnkompetanse enn det norske utdanningssystemet krever. Disse tingene vil jo gjøre det vanskelig for dem å oppnå resultater på lik linje med de andre elevene, sa medforfatter av rapporten, Søren Steen-Johnsen til forskning.no.
– Det var kjempevanskelig å komme til et nytt land og forstå deres kultur og begynne på nytt av. Spesielt da jeg jobbet som rektor i hjemlandet mitt og var en aktiv bidragsyter der. Jeg mistet jo meg selv litt og savnet arbeidslivet. Men jeg har også vært heldig og møtte mange gode mennesker, nabo som hjalp meg, støttende ektemann og ikke minst LIN som ga meg selvtillit og et lite push til å komme meg ut i samfunnet. Etter å ha deltatt i tiltaket til LIN er jeg nå ute i jobb. Jeg er veldig takknemlig, sier Attallah.
Det er nesten 19 år siden hun kom til Norge, men det har gått kun seks måneder siden hun fikk sin første jobb i Norge. Nå er Attallah ringevikar og jobber som barnehageassistent.
Hanee Jang (31) var også deltaker på Mentorprogrammet til LIN. Hun kom til Norge fra Sør-Korea for å studere og ble igjen i landet på grunn av kjærligheten.
– Selv om kjærligheten er en stor grunn til at jeg bor her nå, så er ikke det den eneste grunnen for at jeg ble værende her. Jeg liker de sosialdemokratiske verdiene som Norge står for, forteller hun.
Hennes første inntrykk var at nordmenn var veldige åpne og hyggelige. Mange hun traff på studiet Internasjonal Utvikling og Miljø var vel bereist, men etter hvert skjønte hun at alle ikke var så åpne som hun trodde, og det tok tid for å henne å knekke noen koder.
Første prioritering ble selvfølgelig å lære seg norsk. Jang hadde ikke krav på norskopplæring og prøvde seg først på privat undervisning, men på grunn av at det var så dyrt, måtte hun slutte. Hun ble frivillig i Caritas Ressurssenter i Oslo og fant billigere A2 norskkurs og gratis B1 og B2 norskkurs. Caritas er en humanitær organisasjon som også driver ressurssentre nasjonalt for innvandrere.
Jang sier at ved å delta i frivilligheten klarte hun å skaffe seg et godt nettverk i Norge, og ved å delta på mentorprogrammet til LIN, fikk hun god veiledning til å knekke koder i arbeidslivet.
– I Sør-Korea kjenner jo jeg yrket mitt veldig godt, men her visste jeg jo ingenting. Som innvandrer hadde jeg heller ingen nettverk å ty til for å komme inn i arbeidslivet. Mentoren min hjalp meg med å navigere i arbeidslivet. Til slutt fikk jeg jobb som rådgiver hos Caritas, forteller hun.
Les også: Det sto mellom ufør eller gründer. Shakila valgte det siste (+)
– Se på mulighetene
LIN feirer sitt 15-års jubileum i år. Organisasjonen ble stiftet av Bibi Thaiba Musavi i 2009. Etter henne tok datteren Rabia Musavi over jobben som daglig leder.
– På den tiden møtte mamma mange innvandrerkvinner som hadde behov for tilpasset hjelp og veiledning. Organisasjonen ble et utspring fra hennes barne- og ungdomskamp, møtene hun hadde med kvinner og historiene de fortalte. Mange av kvinnene hun møtte led under negativ sosial kontroll, samt økonomisk og fysisk vold i egne hjem. Hun ønsket å hjelpe og styrke kvinner til å kjempe for sine rettigheter, forteller hun.
Musavi sier at selv om man har kommet lenger i inkluderingsarbeidet så står mye arbeid igjen. LIN bidrar i samfunnet med arbeidstreningskurs og mentorprogram, hver av de tiltakene lykkes med å få 70 prosent av deltakerne ut i jobb.
En statusrapport fra IMDI som kom ut i 2023 viser en positiv utvikling på mange av de indikatorene som måler hvordan det går med integreringen, både på kort og lengre sikt.
Stadig flere barn og unge med innvandrerbakgrunn går i barnehage, får gode karakterer i grunnskolen, fullfører videregående opplæring og tar høyere utdanning. Relativt færre minoritetsungdommer står utenfor arbeid, opplæring og utdanning nå enn ti år tilbake i tid. Siden 2015 har også sysselsettingsgraden økt mer blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen, som har redusert forskjellene i arbeidsmarkedsdeltakelse mellom disse to gruppene.
Samtidig viser rapporten fortsatt forskjeller mellom innvandrere som helhet og den øvrige befolkningen på de fleste områder, der innvandrere i snitt kommer noe dårligere ut. Innvandrere har lavere sysselsettingsgrad og mindre formell utdanning.
– Det handler om å se på mennesker og se på hvordan man kan bruke de ressursene som de har. Dessverre er det sånn at veldig mange som møter innvandrere, stakkarsliggjør dem. Med en gang man gjør det så tror jeg de mister troen på seg selv. For oss så handler det om å se det mennesket vi møter og se på hvordan vi kan bygge på de ressursene de allerede har, forteller Musavi.
Hun mener at flere innvandrerkvinner som ofte blir sittende hjemme etter at barna har blitt eldre, sliter rett og slett med å komme seg ut i arbeid. Det kan være fordi de sliter med motivasjon og selvtillit.
– De mangler ofte troen på at de kan klare det. Da minner vi de rett og slett på hvor verdifulle de er. Når de har forstått at de kan bli en aktiv bidragsyter til å få familien ut av fattigdom, at de kan bidra til å styrke barna sine, så satser de. Det å se på mulighetene og ikke manglene er vår oppskrift, og ikke minst så er det bærekraftig. Kvinnene er nøkkelen til integrering. De kan løfte ut familiene sin, ut av fattigdom i flere generasjoner.
– Vi møter mennesker hver eneste dag. Nye mennesker som har nye utfordringer. Derfor er organisasjoner som oss veldig viktige. Rett og slett for å få den ferske kompetansen på hva det er som rører seg i samfunnet. Vi er en kjempeviktig supplementet til det offentlige-tilbudet. Det er viktig at frivillige organisasjoner eksisterer. At de finnes slik at folk vet at det er noen som kan ta dem imot når alle andre dører stenges, sier Musavi.
Les også: Frp-tilstander
Les også: Flere innvandrergutter fullfører videregående skole
Les også: Den høyreekstreme liberaleren Abid Raja
