Barnevandringene

I 1907 sto 10 år gamle Elias Bergstøl hjemme i stua og skulle si farvel. Han skulle ut på gjeting for første gang. Av foreldrene hadde han fått tollekniv og tresko. Treskoene ble imidlertid fort utslitt, og da måtte man være kreativ: Skoene fikk forlenget liv med treet i bunnen og en rem over vristen. «Og det var i grunnen veldig praktisk, for ble du våt, som man ble, så hadde vannet lett for å renne ut», forteller han i en NRK-dokumentar fra 1981 om barnevandringene på Sørlandet.

Da lektor, geograf og statsstipendiat Gabriel Øidne i 1955 beskrev fenomenet barnevandringer på Sørlandet, omtalte han det som et sikkert vårtegn «å se store barneflokker dra austover med en liten klesbylt i stav over skulderen og – som det også er blitt fortalt – med tårestriper under øynene». Barn fra bygdene i Vest-Agder dro hjemmefra i april og gikk i 10–15 mil for å komme til mer velstående gårder i Aust-Agder der de skulle gjete. Ikke før i november kom de tilbake, forteller Øidne. I tillegg til å gjete måtte barna hogge ved, bære vann og gjøre nytte for seg på andre måter.

Tryglet og ba

«Hjerteskjærende scener kunne oppstå når barna skulle sendes av sted. De kunne trygle og be foreldrene så sårt om å få slippe», beskriver Øidne, som selv var fra Konsmo, en av bygdene som hadde sendt mange barnevandrere noen tiår tidligere. Øidne forsøker seg på noen forklaringer: Vest-Agder som et magert og ufruktbart område, med primitive jordbruksteknikker, og et av de tettest befolkede områdene før utvandringen til Amerika.

«De 40 kronene barna fikk i gjeterlønn var så uunnværlige i den harde kampen for tilværelsen», skriver han, og trekker i tillegg fram at det ble én munn mindre å mette i de seks-sju månedene barnet var borte.

Det vanlige var at sjuåringer ble satt til å gjete for folk i hjembygda, mens de litt eldre barna – 11-12-åringene – måtte til «Austlandet», dvs. Aust-Agder, der betalingen var bedre.

Overleverte historier

En av dem som har jobbet tett med tematikken, er Thyra Ågedal, en av ildsjelene for Barnevandrersenteret på Konsmo og for tilretteleggingen for barnevandringsstien, der man nå kan gå 136 km på stiene barna gikk. Hun er også den som tar imot og informer besøkende til Barnevandrersenteret. Selv oppvokst i Vest-Agder var hun vant med at de voksne fortalte historier om barnevandrerne på kveldene.

– Da syntes vi at vi hadde det veldig trygt og godt, forteller hun.

Særlig én historie satte spor. Nabokona fortalte levende om de store flokkene med barn som hver vår passerte veien som gikk gjennom gården.

– Hun fortalte om utmagrede, skitne, barføtte unger, som gikk tynnkledde og sutret, med tårer nedover kinnene. Den historien har alltid vært med meg, forteller Ågedal.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Agenter rekrutterte

Agenter reiste hver vinter rundt på gårdene i Vest-Agder for å skaffe gjetere. «Når slike fremmedkarer kom til gårds, sprang barna av og gjemte seg», forteller Øidne.

Barna ble imidlertid som oftest bra behandlet, men også mange ganger ikke. «Disse småene fikk ofte gå for lut og kalt vann og ble plaget med arbeid både sent og tidlig», skriver han. Hjemlengselen var likevel verst. Elias Bergstøl forteller i NRK-dokumentaren:

«Jeg kan så godt minnes da jeg sto i gangen, eller i forstua, og skulle si farvel med mor. Det kom nok trillendes fram noen tårer. Jeg følte det var i grunnen rart å ta ut fra heimen».

Første året var faren med bort. «Jeg kom til gilde, greie folk, det var til og med noen slektninger. Det var ikke slik for så mange. (...) Og jeg kan godt minnes da far min skulle reise heim igjen, jeg for bakom uthuset der, og det falt noen bitre tårer da, det gjorde det. For da sto jeg på egne bein».

Opptil 200 barn i en flokk

Selv om noen barn gikk alene, var det vanligste at de dro i følge.

– Opptil 200 barn kunne det være i en flokk, men da hadde agentene samlet opp barn fra ulike steder, forteller Ågedal.

Blant historiene som er samlet inn til Barnevandreresenteret, er blant andre den om seks år gamle Åse, som gikk med fire brødre for å gjete.

– Hun er den yngste vi kjenner til, hun var liksom ei uovervinnelig lita jente, forteller Ågedal.

Da Åse ble eldre, klarte hun å forsørge seks barn og en syk mann ved å fiske og selge fisk. Hun startet sågar et røykeri.

– Abrahamsens røykeri var kjent i sørlandstraktene til langt utpå 70-80-tallet, forteller Ågedal.

Det var ikke uvanlig at sju- åtteåringer vandret. Videre var det barn opp til 15-årsalderen. I skoleprotokollene er det notert at en mengde barn «var paa tjeneste» mens de egentlig skulle vært på skolen. For eksempel viser gamle protokoller fra Stensland skolekrets at fem barn mellom ni og elleve år i 1868 var borte i 24 undervisningsdager.

Det finnes imidlertid også historier av det mer positive slaget: Gjetergutten som fikk odelsjenta på garden. Mer velstående bønder som adopterte alle seks gjeterbarna når foreldrene døde.

«Fantenatur»

Anne Kielland, forsker ved Fafo, har jobbet med barnearbeidsmigrasjoner i Vest-Afrika i nyere tid, og forsøkt å sammenligne disse med barnevandringene i Vest-Agder på 1800-tallet.

– Begge steder ser vi en kombinasjon av økonomiske motiver og at man bygger sikkerhetsnett, sier hun.

Verken i Vest-Afrika eller i Vest-Agder var det tilfeldig hvilke barn som dro.

– Man sendte ikke de sårbare eller rampete barna, det er de lydige og greie, og de man tror vil tåle det, som sendes, sier hun.

Også Eilert Sundt er inne på det samme, i sine beskrivelser av «gjæterbørnene». Han skiller mellom flinke, arbeidsomme barn, som gjerne blir konfirmert der de er i gjetertjeneste, og som øves i økonomiske affærer og voksenlivet, og de fattigste, ustyrlige barna: «Men underligt nok har man lagt mærke til, at netop fattigfolk ere mindst villige til at sende sine børn således i vei: fast hvert år er der krangel i fattigkommissionerne med en eller anden fattigfamilie af den grund; eller om forældrene end sende børnene ud, så vende disse ofte tilbage; der er lidt fante-natur ved dem; sådan uart og uvane har også gjort, at ved søgningen efter gjætere må fattigfolks børn stå tilbage.»

Mat var viktigst

Grete Salomonsen Hynnekleiv har regissert filmen «Yohan – barnevandrer» (2010). I arbeidet med filmen intervjuet Salomonsen i 1993 to av de siste gjenlevende barnevandrerne. Begge hadde utvandret til USA, i likhet med så mange av de andre barnevandrerne. Salomonsen ble overrasket over at de ikke knyttet mer negative minner til barnevandringene.

– De var lykkelige fordi de hadde fått mat. Barna var urfattige, mat var helt primært. Med all overfloden vi har i dag, tror jeg ikke vi kan sette oss inn i hvordan det var, sier hun.

Også Elias Bergstøl er ganske positiv til barndommens arbeidsvandringer, forteller han til NRK i 1981: «Det var i grunnen en god skole, det vil jeg si. Men skolen den var hard». (NTB Tema)