Slik ble alternativt stuerent

– Jeg pleier å si at 10. desember 1998 er en viktig dag. Da ble NOU-en om alternativ medisin levert, og etter det har legestanden, i all hovedsak, ikke funnet det formålstjenlig å uttale seg nedlatende eller flåsete om alternativ behandling, sier Vinjar Fønnebø, professor i forebyggende medisin og direktør ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ behandling (NAFKAM).

Mer nysgjerrighet

På begynnelsen av 1990-tallet hadde daværende statsminister Thorbjørn Jagland prøvd og funnet hjelp i homøopati og akupunktur. I 1997 ba han daværende helseminister Gudmund Hernes nedsette det offentlige utvalget som skulle vurdere veien videre for alternativ behandling, det såkalte Aarbakke-utvalget. Fønnebø satt selv i utvalget som året etter leverte sin enstemmige innstilling. Den anbefalte opphevelse av kvakksalverloven fra 1936, åpning for alternativ behandling i det offentlige helsevesenet, og mer forskning på feltet. Mottaker for innstillingen var Dagfinn Høybråten, som hadde personlige og positive erfaringer med kinesisk medisin. Kritikere endret ikke syn over natta, men Fønnebø mener de siden den gang har blitt mer nysgjerrige, til og med positivt nysgjerrige.

– Hvordan har det gått til?

– Min opplevelse er at mange har tatt innover seg at en stor del av befolkningen bruker alternativ behandling. De spør seg hvorfor pasientene bruker det, hva de opplever at de får hjelp med som ikke helsevesenet kan hjelpe med. Det er en økende respekt for at pasientene gjør det de ønsker å gjøre, sier Fønnebø.

I 1999 signerer Dagfinn Høybråten samarbeidsavtale med kinesiske myndigheter om kompetanseutveksling på helsefeltet. Norsk helsevesen skulle lære om kinesisk medisin og kineserne skulle høste av erfaringene med norske helsereformer. Men Jagland og Høybråten var ikke de eneste pådriverne for å få mer informasjon om feltet, mener Fønnebø.

– Det er tverrpolitisk enighet om at feltet må tas på alvor. I all hovedsak har det vært enstemmige vedtak og en felles forståelse for at «dette må gjøres ordentlig». Vi må erkjenne at det eksisterer, regulere det med moderne lovgivning og vie ressurser til forskning og informasjon. På denne måten er Norge forskjellig fra mange vestlige land, sier Fønnebø.

Annerledeslandet

Andelen offentlige sykehus som tilbyr alternativ behandling er dobbelt så stor i Norge som i Danmark. Spennet i ulike alternative behandlingstilbud er også større her enn i Danmark, og ulike sykdomsbilder som behandles med alternative metoder er langt flere her enn i Danmark, ifølge NAFKAMS rapport fra mai.

– Er det mer aksept for alternativ behandling i Norge enn i Danmark?

– Ja. I alle årene jeg har drevet med dette har jeg sett større aksept i Norge enn i både Danmark og Sverige. Det kan skyldes at all dansk forskning på feltet har sin rot i samfunnsfagene, mens det i Norge stort sett er de medisinske fakultetene som har forsket på det. I Sverige blir tilsynsordningen med helsepersonell praktisert mye strengere. De har betydelig mindre slingringsmonn før tilsynsmyndighetene griper inn.

– Mens her har vi kommet til en erkjennelse om at skolemedisin ikke er nok?

– For en rekke tilstander er ikke alternativ behandling et alternativ. Men når det gjelder psykosomatiske lidelser er det et område hvor det kan ha stor betydning hvilken måte behandlingen skjer, hvor mye tid pasienten får og hvilke råd man gir. Mange pasienter rapporterer at dette er noe de setter pris på.

Fønnebø tror NAFKAM har bidratt til økt respekt for forskning på alternativ behandling. Men han tror ikke NAFKAM har bidratt til eventuelle holdningsendringer til feltet eller til økningen i bruk.

– Fra begynnelsen har vi vært veldig nøye på at vi ikke på noe vis skal kommunisere verken at vi fremmer eller motarbeider alternativ behandling. Det kan hende vi vår blotte eksistens har gjort alternativ behandling mer akseptert, men jeg tror ikke det. Vi får jo til dels skarp kritikk fra alternativmiljøet.