Ett folk én fane én vilje

Fredag viste Cinemateket i Oslo Leni Riefenstahls glitrende film «Triumph des Willens» fra Hitlers velregisserte partikongress i 1934. Det er et så imponerende stykke propagandaarbeid at den virker selv etter at historien har ribbet både aktørene og budskapet for all verdighet. Man tar seg i å nynne med i «Die Fane hoch» i sluttsekvensen. Det var glissent langs benkeradene hvilket er synd for her er det mye å lære. Blant annet den enorme betydningen av statister og rekvisitter når noe stort og flott skal markeres. Uendelige rekker av jublende barn vinkende kvinner blomstersmykkede portaler besluttsomme menn bekransede talerstoler og: Flagg.

Fanens enorme symboltyngde har antakeligvis aldri vært bedre dokumentert det må bokstavelig talt ha vært millioner av dem på gatene disse septemberdagene i en mellomstor tysk by – alle makne alle symboliserende det samme nemlig enighet. «Ein Volk ein Deutschland» gnåler den komiske skrump-germaneren fra podiet. Hundre tusen hakekors på stram line under ham bekrefter påstanden.

Regissøren har fått med seg den scenografiske hovedsak: Man kan ikke la seg symbolisere av to ting – da er det forskjeller ikke enhet som stilles til skue. Det var dette i og for seg banale poeng vår egen filmskaper Nils Gaup trakk fram da han kom i skade for å å si at Rune Gerhardsens slagord for årets barnetog: «Ett folk – ett flagg» ledet tanken hen på partikongressen i Nürnberg. Gaup som er en velskolert internasjonalist kjenner selvfølgelig filmen. Gerhardsen som bare er norsk gjør det antakeligvis ikke. Det var vel derfor han ikke skjønte parallellen.

Diskusjonen om sameflaggene i syttendemaitoget har helt fra første stund hatt en underlig vinkling. Ikke fordi at den som sier «Hitler» i en norsk debatt øyeblikkelig har torpedert alt videre håp om en konstruktiv samtale. Ei heller fordi Rune Gerhardsen ikke var villig til å trekke tilbake sitt oppsiktsvekkende stupide utsagn men i stedet fant tiden inne til å minne om at hans far (kunstpause – dere husker ham?) satt i Sachsenhausen. Og dermed var vi i gang.

Slik er det blitt umulig å se at begge sider faktisk er enige i det viktigste i utgangspunktet nemlig at et flagg symboliserer noe. Ikke et par mer eller mindre tilfeldige grenser ikke en samling jord stein og vegetasjon ikke engang et sett verdier. Det symboliserer menneskene bak. Flagget det er oss. Rødt + hvitt + blått = Norske mann i hus og hytte. Fedrene har kjæmpet mødrene har grædt. Men konsekvensen blir jo at sameflagget er samene. Og hva er det da Oslo bystyre sier når de bastant avviser at tekstilsamlingen foran kongefamilien skal få et ørlite islag av grønt og gult? Eksklusjonen av de samiske farger på nasjonaldagen bygger på en underlig matematikk: Summen av det norske blir mindre av at noe tilføres.

Dette er nemlig nasjonaldagen. Den eksklusive. Dagen for vårt Norges skapelse dagen for blodfyll og uhemmet russesex og kinesisk fyrverkeri og fransk champagne til nescafetid og pølser fra Danmark og skrikete plasttuter fra 4-julifeiringen i USA. Dette er ikke dagen for pussige snutehatter sennegras i komagan snøscootere og reinsdyr og andre saker som utelukkende finnes i polare egne. Det vil si – i Norge.

Alle som husker så mye som et fnugg av høypatriotisk ungdomsskolepensum har fått med seg at den nasjonale reisning var søringenes verk. Dårlig sledeføre over Saltfjellet gjorde at ikke så mye som et eneste «ka du trur» lød i de høye haller på Eidsvoll. Samer på den tiden og i generasjoner framover var noe man kappet hodet av for så å sende skallen til etnografisk institutt for frenologiske analyser av «de villes» fyiogonomi. (Helt sant.) Dessuten kunne de være med Fridtjof Nansen – men da som mannskap. Ikke i historiebøkene. (Det også.)

Gerhardsen har følgelig rett: Om det er ånden fra 1814 vi skal feire bør alt som smaker av margbein og multer kjeppjages og mobbes til polhavets bredd. Dagen kan markeres med brenning av trolltrommer og tvangskristning av sjamaner. Det 190 år gamle «norske» som vi feirer med tysk hornmusikk og amerikansk softis inkluderte ikke på noen måte våre småvokste venner fra vidda. Men da bør man også være like konsekvent som Eidsvoldsmennene. Jøder og jesuitter bør ikke taales.

Bystyret har bestilt et rent trefarget og gjennomnorsk tog – så detaljert at hver eneste småskolelærer skal gjenta for sine poder i klasserommet hvilken fane som er godkjent som folkets hyllest til sine førende. Uansett hvor mye man gnåler om at parallellen er ufin: Det er nøyaktig hva der Reichsführer gjorde før sin berømte partikongress.