Innenriks
Raggete kjærlighetshilsen
Bare en tur til toppen av bakken. Så tilsyne-latende uskyldig begynner Tom Waits nye album «Real Gone».
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
CD
Tom Waits
«Real Gone»
Anti-/BonnierAmigo
Bare en tur til toppen av bakken. Så tilsynelatende uskyldig begynner TomWaits nye album «Real Gone». Men før du vet ordet av det er dudratt med på en USA-på-langs-reise som går via bakgatene og kjerrestiene ogut over horisonten før den ender i uvisshet og meningsløshet.
For et liv for en svir det er når Waits komponerer. Denne gangen utenpiano men med et lydteppe så raggete og fullt av slagg at den barkedestemmen knapt når gjennom. Åpningslåten «Top Of The Hill» kan skremme fandenpå flatmark som om Waits vil si at om du ikke liker det du hører så slå avnå.
Sammen med lydkirurger som Marc Ribot Larry Taylor og sønnen Casey Waitstar han tak i sangene setter kniven i gattåpningen og sløyer med sløv eggmot hodet før han river ut innholdet: Tekster så fantasifulle og ladet medamerikansk folklore klisjeer og symboler at enhver vending blir en reellkontakt med virkeligheten. Når resultatet igjen blir så bra fem år etterhans siste ordinære studioalbum «Mule Variations» er det fordi han likeveltar livet innover seg og verden. For så politisk som han er på dettealbumet har han aldri vært før.
«Hjertet er himmelen men ånden er helvete» synger han i «Sins of myfather» det nærmeste vi kommer en nøkkelsang på platen. Innimellom jigspantesjapper og løsbikkjer tar han på seg rockens mørkeste kappe og gjør oppfor unnlatelsene.
«I'm gonna take the sins of my father
I'm gonna take the sins of my mother
I'm gonna take the sins of my brother
Down to the pond»
Det er en av de beste sangene han noensinne har laget en buldrendeillevarslende ti minutter lang låt en rå trosbekjennelse der en enkelgitar er effekten ved siden av rytmen og Les Claypools bass.
Så eksploderer det og vi kastes inn i det amerikanske villniset ut imaisåkeren inn i strippebulene og veddeløpsbanene der folk har gull itennene og vinger på bilene. Inn i det lumre landskapet befolket med særepersonligheter og sårede menneskedyr som drikker seg gale på potet- ogturnipsvin. For Waits er det ingen mellomting men så er han også en mestertil å beskrive dem på like fot med ærefrykten intakt. Mens Waits før kunnevære utilgjengelig og bitter er han nå den fortellende humanisten poetensom ser verden med ondskap og irrasjonelle handlinger men også atkjærligheten er bindemiddelet.
Ikke for det «Don't Go Into That Barn» er en sang som garantert holder degunna uthuset i lang tid framover. Og mannen som alltid er blitt forbundetmed de skeive sirkusene har nå endelig skrevet sin «Circus» sett med etblikk like oppsperret som det smågutter i forbudte situasjoner kan sette opp.
«Dead And Lovely» og «How's It Gonna End» er amerikansk kortprosa i rennoir-stil. Tenk deg Vreesvijk som amerikaner balende med en tekst om enmann som blir forlatt av kona sår som salpeter og full av gift og det erher mens Waits mumler refrenget at en dør knirker i bakgrunnen. Jeg likerå tro at Tom Waits på denne måten letter på sløret inn til sin egen verdenmens han ufortrødent drar musikken mot de siste avsatsene. Her har handyrket fram «Hoist That Rag» en kvestet latinsk dans der Waits hoster merenn han synger og «Metropolitan Glide» og «Top Of The Hill» to låter derhan låner DJenes scratching og toasting gjør det til sitt eget og innlemmerdet i et skakt raspende lydbilde der det finner sin plass som en naturligdel av den rytmiske ekspresjonen.
Tekstmessig gir han historier om endelikt om de gale valgene om å blistraffet. Spennet mellom vindskeiv slamrerock og ømme og ubarberte balladerkan virke uoverkommelig men umerkelig smelter de sammen til en helhet.
Så kommer punktumet «Day After Tomorrow» brevet fra den 21-årige soldatensom lengter hjem til Illinois til snøen og den han elsker. Her finnerplaten sin mening og setter resten av sangene i perspektiv en plate lagetav en mann som åpenbart elsker de punkterte skjebnene han synger om og somhar hjertet hos dem som blir tildelt offerrollen. Om ikke amerikanskemyndigheter viser bildene av sine døde soldater så har Waits gitt dem etannet og vel så sterkt bilde. Som tittelen sier. Real Gone. Borte for godt:
«I'm nor fighting for justice
I'm not fighting for freedom
I am fighting for my life
And another day in the world here
I just do what I'm told
We're just the gravel on the road
And the lucky ones come
Home on the day after tomorrow»