Den nordiske samfunnsmodellen

Den nordiske modellen er et resultat av mer enn hundre års utvikling.

Den nordiske modellen er i iallfall en modell som vekker oppsikt internasjonalt. Og nesten alle utlendinger som besøker mitt kontor spør: hvordan får dere det til?

For å forstå den nordiske modellen må man se på tre områder som henger i sammen: Den økonomiske modellen, samarbeidsmodellen og velferdsmodellen.

Den økonomiske modellen. Det er en grunnleggende forståelse her i Norden for at vi må skape verdier for å ha noe å fordele. Derfor er full sysselsetting det overordnede målet. Selv om ikke skattenivået for hver og en nordmann ligger særlig mye over andre land, er skattegrunnlaget bredt slik at en stor andel av den samlede verdiskapning i landet betales i skatt. Dette finansierer felles skole, helse, omsorg pensjon og andre offentlige tjenester. Det som må sies å være små lønnsforskjeller i forhold til hva andre land har, utjevnes ytterligere via det progressive skattesystemet.

Samarbeidsmodellen er kanskje den delen av den nordiske modellen som er mest unik. Den nære kontakten mellom myndighetene, arbeidstakere og arbeidsgivere er viktig ikke bare i forbindelse med lønnsoppgjør. Tett og hyppig kontakt bidrar til gode løsninger i næringspolitikken, velferdspolitikk, arbeidsmarkedspolitikken og når spesielle utfordringer som finanskrisen skal møtes. I store saker som pensjonsreformen er samarbeidet helt avgjørende for å finne gode løsninger.

Velferferdsmodellen er et resultat av lang tids utvikling der økt økonomisk handlingsfrihet har blitt brukt til offentlige tjenester for alle. Et bærende prinsipp er at alle skal ha de samme rettigheter til utdanning, helse, omsorg, trygge sosiale ordninger og pensjoner. En stor del av tjenestene gis av det offentlige, og er gratis eller med lave egenandeler. Retten til utdanning er universell, og helsetilbudet skal styres av behov og ikke av status og økonomi.

Den nordiske modellen er et resultat av mer enn hundre års utvikling. Den er delvis et resultat av framforhandlede rettigheter mellom arbeidslivets parter, og delvis av politiske vedtak, ofte en kombinasjon av disse. Noe er det politisk enighet om, men mye er også et resultat av politisk strid. Den beste dokumentasjon på dette finner vi kanskje hos den kjente historikeren og høyremannen Francis Sejersted som da han skrev om vår utvikling de siste hundre år valgte å kalle boken: «Sosialdemokratins tidsålder».

Arbeiderbevegelsen har vært den sterkeste pådriver for utviklingen av det unike ved den nordiske modellen. Mange høyreorienterte økonomer har advart mot modellen. Stor offentlig sektor, små lønnsforskjeller, sterke fagforeninger og sosial trygghet blir av dem betraktet som skadelig for økonomien. Men våre resultater motbeviser dette. Trygghet, medinnflytelse og like muligheter gir også gode økonomiske resultater og sterk omstillingsevne.

Også i tida framover vil det bli politisk strid om modellen. Derfor må vi sørge for å utvikle den. Vi må alltid diskutere midlene for å holde fast ved målene. Noen av våre politiske motstandere vil også framover foreslå svekkelse av arbeidstakernes rettigheter, privatisering av velferden og mindre stram økonomisk styring. Slik angripes bærebjelkene i modellen. Derfor blir den viktigste oppgaven for oss fram mot valget i 2013 å kjempe for denne modellen, som er årsaken til at Norge av FN stadig kåres til verdens beste land å bo i.