Landkommunen Aker omsluttet Oslo fram til 1948. Mange så Aker som Kristianias motsetning, uten hovedstadens sosiale problemer. Etter Kristianias byutvidelser på 1800-tallet hadde Aker kvittet seg med de fattige, bynære forstedene, men fra 1900 vokste folkemengden i Aker raskt med utbygging av tog og forstadsbaner.
I 1897 kjøpte eiendomsmegler Anton Tschudi et område i Solemskogen i Lillomarka, øst for Maridalsvannet mellom Kringla og Store Gryta. Her solgte han billige tomter for 125 kroner per mål. Betalingen kunne gjøres på avbetaling, en krone i uka for hele tomta. Ferdig innreda hytter og hus kunne kjøpes for noen hundre kroner, også de på avdrag. For håndverkere og arbeidere var drømmen om «Eget hus på egen grund» nå mulig. I 1909 ble en rekke eiendommer ekspropriert på grunn av nærheten til drikkevannskilden Maridalsvannet, men mange fortsatte å bo her.
I 1911 etablerte Aker kommune en ny modell for fattigvesenet, Elberfeldsystemet, oppkalt etter den tyske modellbyen Elberfeld. Frivillige, ulønnede verger fikk personlig ansvar for fem fattige. Målet var at fattigutgiftene skulle gå ned, og at det ville være en sterkere kontroll med de fattige. Systemet var forsøkt i Bergen, men avvist av Kristiania kommune som urealistisk.
Akers fire sogn ble hver delt inn i tre fattigkretser hver. Solemskogen hørte egentlig til Østre Aker og Linderud krets, men det ble svært tungvint for administrasjonen. Solemskogen ble derfor lagt til Nydalen krets i Vestre Aker fram til 1929 da den ble skilt ut som egen krets.
Både kvinner og menn kunne velges som verger. Vergen skulle besøke den fattige i hjemmet for å «skaffe sig saa nøiagtig Kjendskab til Familien og dens Forhold som mulig, for derved at kunne øve bedst mulig Indflytelse». De skulle skrive ned en hjemstavnsforklaring, og kunne selv gi nødstøtte og legehjelp, men kunne også avslå hjelp. Arbeidsløse skulle sendes med en seddel til fattigvesenets kontor i Kristiania sentrum.
Arbeidsløshet og trangboddhet på 1920-tallet gjorde at Solemskogen trakk til seg flere som trengte et billig sted å bo. Et par var husville og måte flytte inn hos sin voksne datter her. De fikk en anvisning på matvarer og en liten pengesum. Området var i 1926 det mest trangbodde området i Oslo og Aker med 2,26 personer per rom. Mange av hyttene besto av ett rom og kjøkken og var fylt opp av store barnefamilier. Likevel ble det aldri noe togstopp her, først i 1928 kjørte rutebussen nesten opp til Solemskogen.
Aker fattigvesen hadde makstakster, og særlig var kontrollen med husleieutbetaling streng. Fra 1929 betalte ikke Aker husleie for de som bodde i dårlige hytter, noe som skapte konflikt mellom leiegårdskontoret og fattigstyret. Familier til barn som fikk sokker og sko fra skolen fikk mindre støtte, noe Bryn skole klaget på i 1929.
Enn mann ble lagt inn på Aker sykehus i 1928 og skrev til vergen Henry Werner
«Kunde de være så snild at la min kone få lidt ved siden av husleien denne gang, da jeg kommer til a ligge her endu 1 måned til. Det at jeg skriver til dere kommer av at min kone synes det er så leit og spørge om det … P.S. Hun vet ikke at jeg har skrevet til dere».
For den fattige, kunne vergens kontroll være inngripende i privatlivet. Aker fattigvesen ba en verge ta opp med en understøttet at han måtte slutte å gå rundt i gårder og spille trekkspill, slik at inntektene fra det kunne trekkes fra fattigstøtten. I 1928 besluttet Aker fattigstyre å stanse fattigstøtten til flere personer fordi de hadde hund, noe de fikk beskjed om av vergen. En valgte å skyte hunden «Kvik», mens to andre ga bort sine hunder.
---
Aker 1837-1937: kommunens styre og forvaltning gjennom hundre år, Oslo 1940
Anne Fikkan, Fattiggården i Aker, Tobias, Oslo byarkiv 2018
Christiania Nyheds- og Avertissementsblad 24.07.1903
Leiv Nordstrand, Liv og nød: fattiglov og fattigvesen 1863-1900, Bodoni, 2014
Lokalhistoriewiki.no/Solemskogen
Norsk næringsliv 11/1909
Oslo byarkiv, Privatarkiv Henry Werner
Anne Sætren, Solemskogen: skogsgrenda i storbyen 1903-2003, Solemskogen vel ved historielaget, 2003
---
