Kultur

Oscar-nominerte Pablo Berger: – Jeg fikk hjertet mitt knust i New York

Spanske Pablo Berger var 60 da han laget dialogfri animasjonsfilm om tapet av bestevennen og favorittbyen. Resultatet ble Oscar-nominasjon.

Handlinga er uortodoks nok: En ensom hund bygger en robot og får seg endelig en venn. Skjønt, vel så originalt ved den Oscar-nominerte animasjonsfilmen «Robot Dreams» (norgespremiere fredag) er at den foregår uten replikker.

– Det som gjør kinokunsten unik, er at du forteller med bilder, sier regissør og manusforfatter Pablo Berger (61) til Dagsavisen.

– Det er en sanseopplevelse, nærmere musikken og poesien. Å lage «Robot Dreams» ble mer en fornøyelse enn en utfordring for min del. Jeg ville fortsette å skrive med bilder, legger han til.

En ensom hund bygger en robot og får seg endelig en venn i den Oscar-nominerte animasjonsfilmen «Robot Dreams» (norgespremiere fredag).

---

«Robot Dreams»

  • Spansk-fransk animasjonsfilm fra 2023
  • Manus: Pablo Berger, Sara Varon
  • Regi: Pablo Berger
  • Lengde: 1 t. 41 m.
  • Aldersgrense: Tillatt for alle
  • Norgespremiere: 12. juli

---

Mikkelsens mann

Det hører med at Berger laget dialogfri live action i «Snøhvit»-adaptasjonen «Blancanieves» i 2012. Før den var han mest kjent for å ha fikset danske Mads Mikkelsens første internasjonale rolle i komedien «Torremolinos 73» (2003).

– Jeg dro til København og traff alle skuespillerne som var på vei opp. Jeg falt pladask for fyren, erindrer Berger per videolenke fra Madrid.

Pablo Berger var også regissøren som fikset Mads Mikkelsens første internasjonale rolle i «Torremolinos 73».

– Han var så ukomplisert og åpen, til og med for nakenscenene storyen forlangte. Jeg er ikke overrasket over at Mads er blitt stjerne. Han er enormt begavet. Og han har den karismaen som sorterer under «star quality».

Les også: Kongsberg Jazzfestival 2024: De store historiske linjene (+)

Gjengrodde stier

I «Robot Dreams» er Berger tilbake i New York City, hvor han i sin tid studerte. Eventyret er satt i et pre-gentrifisert 80-tallsunivers, spekket med kultlandemerker som Kim’s Video og The Strand-boksjappa. Nøkkelskikkelsen Dog bor for sikkerhets skyld i samme kvartal av det gamle bohemstrøket East Village som Berger pleide.

– NYC var stedet å være. Hvis du var interessert i musikk, fotografi, kunst eller mote, var det verdens navle, sukker sistnevnte nostalgisk.

– Nå har globaliseringa ført til at det ikke finnes noen slik kulturhovedstad. Det kan være en hvilken som helst landsby. Og det er knapt mulig å bo på Manhattan eller i «The Village» lenger. Det er blitt som en fornøyelsespark à la Las Vegas.

Les også: Holiday-biograf korrigerer Hollywood-versjonen: – Veldig overdreven (+)

Rustent vennskap

Berger har basert seg på Sara Varons grafiske roman fra 2007. Det umake paret lever lykkelig til robotkompisen ruster fast under en strandutflukt til Coney Island. Resten av filmen blir et forsøk på å finne sammen igjen, noe som viser seg stadig vondere ettersom livet skjer.

Berger synes å ville si oss noe om vennskap, og betydningen av å «gi slipp» og «gå videre».

– Publikum får tolke selv. Det kan handle om enhver mulig relasjon, erklærer han.

– Jeg husker hvordan jeg fikk hjertet mitt knust i New York, og så forelsket meg på ny. Og idet jeg leste den grafiske romanen, gikk det opp for meg at jeg hadde mistet min beste venn. Så for meg handler det både om kjærlighetsbrudd og vennebrudd, som kan være enda vanskeligere å forstå. Samtidig finnes det et positivt budskap her. Vi må videre – og disse relasjonene vil alltid forbli en del av hvem vi er.

Les også: Ed Sheeran ga publikum det de ville ha, men ikke noe særlig mer (+)

Fryktens motivasjon

– Hvorfor bestemte du deg for å lage animasjonsfilm så pass sent i karrieren?

– Det var så enkelt som at jeg falt for romanen, og at jeg ville fortelle denne historien med menneskeliggjorte dyreskikkelser. Hele karrieren min er bygget på å ta risker og sjanser. Frykt motiverer meg. Jeg henter inspirasjon i ting jeg ikke har prøvd før.

– Det handler litt om bruddet ditt med New York, også?

– Definitivt – jeg dro jo dit for å ta mastergrad ved NYU. Dette var perioden da byens indiefilmscene blomstret takket være folk som Jim Jarmusch og Sara Driver. Jeg skulle liksom fortsette arbeidet mitt i Hollywood, skulle ikke tilbake til Spania. Så det blir både et kjærlighets- og farvelbrev til New York. Jeg går på en måte full sirkel.

Animasjonseventyret er satt i New York City før den ifølge regissøren begynte å ligne Las Vegas.

Les også: Jakten på det forsvunnede plottet (+)

Kostbart refreng

Apropos frykt skal produsentene ha skjelvet godt i buksene da Berger ville ha Earth, Wind & Fire-slageren «September» som gjennomgangsmelodi på soundtracket. Som han er den første til å påpeke: Musikkrettigheter koster flesk.

– Det ble tøffe forhandlinger – og ekstremt dyrt. Men jeg vil påstå at det var verdt hver krone, humrer han.

– Ikke bare er det en av de beste låtene som finnes, en sånn du aldri går lei. Første verselinje lyder: «Do you remember the 21st night of September?» Hvis filmen har et hovedtema, er det hukommelse. Og årstidene – overgangen mellom sommer og høst – er vesentlig for forholdet mellom Dog og Robot.

– Hvem utgjør målgruppa for «Robot Dreams»?

– Jeg tror den fungerer for alle, selv om perspektivet er «voksent».

Berger gestikulerer i computervinduet.

– Da vi skrev og spilte inn, tenkte vi ikke på barn. Siden har mang en mor og bestefar kommet til meg og fortalt at det er den første filmen treåringen har sett, rapporterer han overfor Dagsavisen.

– I gamle dager, på 40-, 50- og 60-tallet, var kinofilmer «åpnere». I dag er vi så vant til nisjer: «Dette er en kommersfilm, dette er en barnefilm.» Jeg liker å tro at «Robot Dreams», i samme kinolokale, kan treffe et publikum med ulik alder og bakgrunn.

Sample HTML block

Anmeldelse «Jordsvingninger» på Munchmuseet: En ny måte å se Munch på (+)

Mer fra Dagsavisen