En februarkveld i 2004 kom daværende helseminister Dagfinn Høybråten hjem til huset sitt på Nesodden etter en lang arbeidsdag. Den hadde startet med en heftig debatt i NRK Dagsnytts morgensending. Så besvarte han flere titalls mediehenvendelser, samtidig som han forsøkte å lede arbeidet i det hardt pressede Helsedepartementet. Ja, Dagfinn Høybråtens dag hadde vært svært innholdsrik og stressende, men nå var den heldigvis over. Den 49 år gamle KrF-lederen sank lettet ned i godstolen i stua.
Da ringte telefonen.
En stemme sa: «Det er fra Statsministerens kontor. Det har kommet en drapstrussel. Du blir satt under 24 timers væpnet bevoktning». I løpet av kort tid ble Dagfinn Høybråtens hjem, som han delte med ektefelle og fire barn, omgjort til en festning. Utenfor begynte politibiler å patruljere sakte forbi.
Les Kathleen Buers kommentar om røykeloven: I 2004 fikk jeg verdens beste nyhet (+)
Bare et lite unntak
Vinteren 2004 var mange mennesker i Norge rasende på Dagfinn Høybråten. Det går klart fram i Høybråtens egen bok «Drivkraft» fra 2012, der han forteller om denne februarkvelden for 20 år siden. Men hvorfor var folk så sinte? Hva galt hadde Høybråten egentlig gjort, som var så ille at enkelte faktisk ville drepe ham?
– Teknisk sett fjernet jeg bare et unntak i en lov, sier Høybråten nå, 20 år senere.
Det kommer et lite smil i det ellers så alvorlige ansiktet, og det glimter humoristisk i de blå, intense øynene. Vi sitter inne på Dagfinn Høybråtens sjefskontor i Kirkens Nødhjelps lokaler, og må også smile litt. For det høres da ikke så farlig ut? Hvordan kan man ende opp som hele landets hoggestabbe bare av å «fjerne et unntak i en lov»?
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
«Osama bin Høybråten»
Ja, hvordan blir man så upopulær at man blir skjelt ut og kalt «mørkemann», «fanatiker», «moralist», og får klengenavn som «Osama bin Høybråten»? Eller som Dagsavisen ironisk skildret ham i et portrettintervju i 2003: «En helsepolitisk svovelpredikant som vil gjøre oss alle til ulykkelige, havregrynsspisende innbyggere i et røykfritt helvete».
For selv om det ikke blir riktig å si at Høybråten og Bondevik II-regjeringen 1. juni 2004 «innførte røykeloven», så ble Høybråtens politiske folkehelseprosjekt straks døpt «røykeloven» i mediene og på folkemunne. Og selv om Høybråten bare skulle «fjerne et unntak» i en lov om tobakksskade som opprinnelig kom i 1975, så var det ikke hvem som helst som fram til da hadde fått unntak fra forbud om røyking på arbeidsplassen. Det var selveste utelivsbransjen.
På kafeene, barene, restaurantene, nattklubbene, utestedene – der kunne man fram til 2004 fritt røyke med begge nevene. Nå fryktet bransjen et ras av konkurser, for mange utelivsaktører var helt sikre på at folk kom til å slutte å gå ut på byen når de ikke lenger kunne ta seg en røyk.
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
Men regjeringen og Høybråten sto på sitt, og fikk flertall i Stortinget for å fjerne dette utelivsunntaket i 2003. Vedtaket trådte i kraft 1. juni 2004, og datoen var valgt med omhu: Det var dagen etter verdens røykfrie dag, og det var snart sommer. Da kunne de mest ihuga, skuffede røykerne i det minste sitte på uteserveringene og dampe løs i fri luft. En av uteserveringene i Oslo ble for øvrig senere døpt «Høybråtens Cognac og Cigarbar».
Fritt fram for røyking
I årene etterpå har Dagfinn Høybråten av flere blitt omtalt som «røykelovens far», eller «han som innførte røykeloven». Det er jo ikke sant. Først fikk vi som nevnt tobakksskadeloven i 1975, en mild og slapp lov som stort sett bare forbød reklame for nikotinprodukter. Ellers var det fritt fram for røyking over alt i det norske samfunnet. På 1970-tallet kunne foreldre røyke av hjertens lyst i bilen med hostende barn i baksetet, og likevel bli betraktet som seriøse omsorgspersoner.
Men på 1980-tallet kom en handlekraftig sosialminister i Gro Harlem Brundtlands andre regjering på banen: Tove Strand, som den gangen het Tove Strand Gerhardsen. Hun satte seg fore å endre tobakksskadeloven og ville forby innendørs røyking på offentlig sted. Hun møtte massiv motstand i et Norge som den gangen nærmest var innhyllet i grå tobakksrøyk. Det var lov å røyke i banken, på posten, på jobben, i kinofoajeer og på fly, og på landets universiteter kunne studenter oppleve at professorer like godt tente seg en røyk midt i forelesningen.
I vandrehallen på Stortinget kunne man knapt skimte politikerne inni røykskyene der, og de ofte innrøykte pressefolkene var også blant de mange samfunnsgruppene som var rasende på Tove Strand Gerhardsen, gjerne omtalt som en bisk «tante Sofie». For i dette nikotinvennlige klimaet ble de som ville begrense røyking, beskyldt for å være både gledesdrepere og «helsefascister». Både LO, NHO, næringslivet og borgerlige partier var imot, det samme var røykende kjendiser som Rolv Wesenlund og Per Inge Torkelsen. På toppen av det hele ble sosialministeren aktivt motarbeidet av sine egne byråkrater og sin egen helsedirektør, den nå avdøde, men tidligere så kjederøykende Torbjørn Mork.
En helsepolitisk milepæl
Brundtland-regjeringens nye versjon av røykeloven som trådte i kraft 1. juli 1988, ble i ettertid sett på som en milepæl i norsk helsehistorie. Bare det å forby røyking var noe helt nytt i Norge, og her var Tove Strand Gerhardsen en pioner. Lovendringen satte for første gang sterke begrensninger for røyking på arbeidsplasser, transportmidler, i møtelokaler og i alle bygninger der offentligheten har adgang. Retten til å puste i røykfri luft ble innført som et grunnprinsipp, og bare utelivsbransjen fikk unntak.
I årene etter 2004 hadde Strand og kretsen rundt henne i det stille ment at Høybråten ble sittende igjen med hele æren for røykeloven. Da Brundtland-regjeringens versjon av røykeloven fylte 25 år i 2013, tok den tidligere sosialministeren bladet fra munnen i Dagsavisen: «Dagfinn Høybråten er ikke røykelovens far. Han er ikke engang donor. Han var rett og slett ikke til stede, verken under svangerskap eller fødsel», sa Strand, som betraktet seg selv som røykelovens egentlige mor. Da Dagsavisen spurte henne om hva Høybråtens rolle da var, om han ikke var «faren til barnet», svarte hun: «Man kan vel si at han var en «omsorgsperson» på slutten av en lang periode. En omsorgsperson, en som tok ansvar for røykeloven i siste fase av en lang stafett som startet i 1988».
Her fikk Strand støtte fra en som også har blitt omtalt som «røykelovens far», nemlig den nå avdøde helserettsjuristen Asbjørn Kjønstad, som en gang var sentral i en tverrfaglig gruppe fra Tobakksskaderådet. Han hadde i mange år kjempet for et lovforslag mot røyking, bevæpnet med juridisk forarbeid og forskningsresultater som viste at passiv røyking ga alvorlige helseskader. Han sto bak lovforslaget og skrev selve loven. Han mente at Tove Strand «helt klart» var den som med størst rett kunne si: «Jeg innførte røykeloven».
Sitt livs kamp
Samtidig blir det likevel formelt feil å si at Strand og Høybråten innførte egne røykelover, i alle fall om man skal tro Store Norske Leksikon: «Røykeloven er ikke en egen lov, men et populærnavn på en bestemmelse (§ 25) i tobakksskadeloven om hvor det er forbudt å røyke (...). Bestemmelsen ble først innført i 1988, da med en rekke unntak, og den har siden blitt endret flere ganger. Fra 1. juni 2004 ble det forbudt å røyke innendørs på alle serveringssteder».
En tilforlatelig «bestemmelse», altså, eller «bare» et unntak som ble fjernet i 2004. Likevel: Dagfinn Høybråten måtte kjempe sitt livs politiske kamp for å få dette til denne endringen. Ikke bare ble det flere drapstrusler enn den som kom en sen kveld i februar 2004, da Statsministerens kontor satte ham under 24 timers væpnet bevoktning. Han ble dessuten i en lang periode hengt ut og skjelt ut av utelivsbransjen, humorister, kunstnere, journalister og professorer, og var et yndet objekt for vitser og karikaturtegninger.
Tiden var moden
Høybråten måtte også først overbevise sitt eget parti og egen regjering, som nølte med å gjennomføre dette upopulære tiltaket mot utelivsbransjen. Han måtte også overbevise de andre partiene i Stortinget for å få flertall. Men Høybråten følte sterkt at det nå hadde oppstått et momentum for å endre den gamle røykeloven. Tiden var rett og slett moden, mente han. Han var inne på tanken også da han var helseminister i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering i årene 1997-2000, og fikk da laget en strategiplan om forebygging av tobakksskader.
Men det var først i 2002 at han intensiverte arbeidet med saken, også denne gangen som helseminister. Han mente røyking og passiv røyking var et stort folkehelseproblem, som han måtte ta tak i. Hvis ikke, gjorde han ikke jobben sin, mente han. Utelivet var siste skanse for å gjøre Norge røykfritt.
– Jeg var særlig bekymret over økning i antall unge røykere. Jeg ble også veldig inspirert av folk i Hotell- og restaurantforbundet, som besøkte meg på kontoret, sier Høybråten.
Representantene fra LO-forbundet utfordret ham denne dagen i mars 2002: Kunne han som helseminister gi dem en eneste god grunn til at deres bransje og deres ansatte ikke skulle ha samme rett til et røykfritt arbeidsmiljø som alle andre arbeidstakere i landet?
En viktig alliert
Helseministeren ble svar skyldig, og han forsto at han måtte definere saken som en arbeidsmiljøsak, skulle han vinne fram med et totalforbud mot røyking på utesteder. Slik ble også daværende LO-leder Gerd-Liv Valla en viktig alliert i kampen som skulle følge.
– Det at Gerd-Liv Valla nettopp var blitt LO-leder, førte i seg selv til et skifte i LOs tobakkspolitikk. Hennes forgjenger Yngve Hågensen var nok ikke klar for dette her, sier Høybråten.
– Man hadde tidligere prøvd å innføre tiltak som røykfrie soner på serveringsstedene, men det virket omtrent like «bra» som røykfrie seter på flyene. Det var ikke ventilasjonssystemer som kunne håndtere dette, røyken plaget folk uansett. Behendig nok kom det opp en evaluering av denne forskriften som regulerte dette, som viste at det vi hadde prøvd, ikke funket. Da kom for alvor diskusjonen om å gjøre noe drastisk, sier Høybråten, som til å begynne med også merket en skepsis blant fagfolkene i sitt eget departement.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Skeptisk statsminister
Han måtte også få Stortinget over på sin side. Høybråten forteller at når han i sin tid som politiker ville fremme en sak for Stortinget, var han alltid nøye med å kartlegge på forhånd om han hadde nok støtte til et flertall. Nå ble dette særlig viktig ettersom han ennå ikke hadde ryggdekning i regjeringen. Venstre var på gli, statsminister Kjell Magne Bondevik virket skeptisk, litt nervøse var de på KrFs partikontor, og Høyres statsråder hadde ifølge Høybråten ideologiske motforestillinger mot en så stor inngripen i folks frihet.
– Jeg hadde en regjering som var sterkt nølende til dette. Vi var jo også en mindretallsregjering, med Høyre, Venstre og KrF, så vi måtte jo uansett rusle ned til Stortinget for å se om vi kunne få flertall, sier Høybråten.
– Jeg gikk til Aps Bjarne Håkon Hanssen, som var leder for helsefraksjonen, men han sa bare: «Nei, vi får vel se hva regjæringa kommer med først». (Høybråten gjør et forsøk på å etterligne Hanssens trøndersk). Det hadde vært så fint å kunne si i regjeringen, at jeg hadde Aps støtte. Men den fikk jeg jo ikke. SVs Olav Gunnar Ballo var selv lege og personlig positivt innstilt, men han kunne ikke love SVs støtte, så jeg fikk ikke noe der heller.
Les også: Sexolog: Slik påvirker porno hjernen og sexlivet
Praten med Petersen
Da saken ble luftet på et møte i Høyres stortingsgruppe, virket det som om det bare var den framtidige helseministeren Bent Høie som var positiv til et totalforbud. Høyre-leder Jan Petersen hadde ikke vært til stede på møtet, men fikk høre om utfallet. En dag da Petersen og Høybråten satt ved siden av hverandre på regjeringsbenken i stortingssalen, bøyde Petersen seg mot Høybråten og sa: «Dette er en sak du ikke kan tape, ikke sant?»
– Jeg bekreftet det. Jeg sa: «Nei, denne kan jeg ikke tape». Mer ble ikke sagt mellom oss, forteller Høybråten, og sier med dette at han faktisk var villig til å sette inn sin stilling som statsråd på å få gjennomført denne utvidelsen av røykeloven.
Petersen gikk så til stortingsgruppa si og snakket med dem. Etter det sluttet de rekkene og lovte støtte.
– Jeg måtte spørre Jan etterpå: «Er det sånn du styrer Høyre?» Da lo han og sa: «Nei, bare av og til!» Han brukte nok sin partilederautoritet, for han skjønte hvor viktig dette var for meg. Hans støtte var helt avgjørende.
Les også: Ekspert om forsikring: – Disse tilbudene sier jeg alltid nei til
Takkeblomster til UD
Dermed hadde Høybråten Høyre bak seg. Etter hvert kom også Ap på banen.
– Det hjalp på å definere dette som et arbeidsmiljøspørsmål. Det tror jeg var avgjørende for at Ap gikk for det, for det var ikke selvsagt, mener Høybråten i dag.
Til slutt, 8. april 2003, ble Høybråtens forslag til ny røykelov vedtatt med et stort flertall i Odelstinget. Bare Frps stortingsgruppe, Kystpartiets representant Steinar Bastesen og to enkeltrepresentanter fra SV stemte imot. Da det endelige vedtaket kom, sendte Høybråten takkeblomster bort til Høyre-leder og daværende utenriksminister Jan Petersen i UD.
Les også: Hvor bør dra for å unngå ekstreme hetebølger i sommer? (+)
Gledesdreper-partiet
Høybråten hadde vunnet en stor politisk seier, men kampen var likevel ikke helt over. Det neste året fram mot innføringen 1. juni 2004 stormet det rundt helseministeren. Utelivsbransjen strittet fortsatt imot. En offisiell antirøykekampanje provoserte med grafiske bilder av røykskadde hjerner og lunger, og ble kalt skremselspropaganda. Like før jul i 2003 ble det også avklart at Dagfinn Høybråten kom til å ta over som leder i KrF etter Valgerd Svarstad Haugland.
«Dermed ble automatisk røykeloven enda tettere knyttet opp til KrF», skriver Høybråten i sin bok. «Inngrodde oppfatninger om det gledesdrepende forbudspartiet KrF ble bekreftet for mange».
– Ja, at det hadde betydning at jeg akkurat da også ble ny leder i KrF, det er jeg helt overbevist om, sier Høybråten i dag.
– Før jeg ble partileder var jeg faktisk en rimelig populær minister. Så gikk jeg over natten til å bli en av Norges mest forhatte personer. Det var et veldig markant skifte, som gjorde at dette ble så heftig.
– Hva lærte du av denne saken? Å tørre å være upopulær?
– Det er vel ingen mennesker som har et mål om å bli upopulær. I alle fall ingen normale folk! ler Høybråten.
– Men det jeg har lært, som jeg har tatt med meg videre i livet, er minst tre ting: Å bygge på kunnskap, ikke synsing. Det andre er å sette seg djerve mål, selv om det er ubehagelig. Det siste er å gidde å stå der til målet er nådd. Det å stå ut løpet til man når målet, det er en voldsom kraft i det, mener han.
Les også: Hun ga landets overfylte skittentøykurver et ansikt (+)
Bratt nedgang
I ettertid har Høybråten fått priser for sitt antirøykearbeid, og mange har hyllet ham fordi han bidro til å få ned tallet på røykere i Norge.
– Norge er det landet i OECD som har hatt den bratteste nedgangen i andelen av befolkningen i ulike aldersgrupper som røyker daglig, sier Høybråten.
– Da jeg startet med dette i min første periode, var det en tredjedel av befolkningen i Norge som røykte daglig. Nå er det under 7 prosent. Blant ungdom var det rundt 25 prosent som røykte daglig. Nå er det under 2 prosent. En del av dette har med snus å gjøre, men selv om du tar hensyn til det, så er det en veldig drastisk nedgang i tobakksforbruket, og da særlig i røykingen, slår han fast.
Foregangslandet
Norge ble også kjent som et foregangsland på antirøykefronten. Irland var riktignok først ute med et totalforbud mot røyking, de slo oss med to uker, men i årene som kom fulgte mange land raskt etter, i tur og orden: Bulgaria, Italia, Sverige, Spania, Skottland, Nord-Irland, England og Danmark.
Les også: Sexolog: Slik påvirker porno hjernen og sexlivet
Men det var tøffe tak, særlig den siste vinteren før 1. juni 2004. Som den februarkvelden, da Statsministerens kontor ringte og informerte Høybråten om at han nå var satt under 24 timers bevæpnet bevoktning.
– Grunnen til at reaksjonene ble så sterke, var nok at mange tenkte: «Hvem er denne fyren fra Kristelig Folkeparti som vil bestemme hvordan vi skal leve?» Det var mange som gikk amok. Altså, det var jo debatter, det var helt greit. Jeg elsker debatter, det syns jeg bare er morsomt. Det som ikke var morsomt, det var truslene som kom.
– Hvor alvorlig var de truslene?
– Det var drapstrusler. Det var så alvorlig at folk ble dømt for dem og sonet fengselsstraffer, så det var rimelig heftig. I en periode hadde jeg livvakter døgnet rundt. Men jeg har aldri angret på at jeg satte i gang dette her. Jeg tvilte meg fram til konklusjonen, men når beslutningen først var tatt, så visste jeg at det var riktig. Jeg hadde gjort opp med meg selv, og ville ikke vike unna. Hvis jeg ikke hadde fått gjennomført dette, så hadde jeg trukket meg som statsråd. Det sa jeg ikke til noen, bortsett fra da jeg svarte Jan Petersen at «denne saken kan jeg ikke tape».
Høybråten tar en pause her inne på kontoret.
– Jeg tenker jo i dag, at hadde jeg trukket meg, så hadde nok KrF blitt med meg ut, og regjeringen hadde sprukket. Men det som hører med til historien, er at en dag ringte telefonen på Stortinget. Sekretæren min sa: «Det er en her som vil snakke med deg». «Men jeg må få vite hvem det er?» sa jeg. «Han vil gjerne be deg om tilgivelse for noe», sa hun. Jeg sa: «Ok, hvis han vil be om tilgivelse, så må du nesten bare sette ham over»!
Like etter hørte Høybråten en stemme i røret.
– Han sier: «Jeg var en av dem som truet deg. Jeg har kommet ut av fengselet nå, og jeg har gjort opp for meg overfor samfunnet. Men jeg får ikke fred før jeg har bedt deg om tilgivelse for det jeg har gjort mot deg og din familie». Jeg sa selvfølgelig: «Du er fri fra den byrden. Du er tilgitt. Nå kan du bare gå videre».
Høybråten smiler, og legger til:
– Han hadde åpenbart hatt godt av det oppholdet i fengselet. Det er ikke alle som har det.
Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene
Røykfri lunsj med Valla
skjedd mye siden den tidligere helseministeren feiret 1. juni 2004 med en røykfri lunsj med LO-leder Gerd-Liv Valla. I løpet av disse 20 årene har Høybråten rukket å fullføre sin siste periode på Stortinget, gått av som KrF-leder, vært generalsekretær i Nordisk ministerråd, styreleder i vaksinealliansen Gavi og leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen. Siden 2019 har han vært generalsekretær her i Kirkens Nødhjelp.
– Men fortsatt, 20 år etter, er det folk som kommer bort og takker meg for røykeloven. Det skjer nesten ukentlig. Det er vel ikke helt vanlig? Jeg tror ikke det er mange politikere forunt å bli takket for noe de gjorde for 20 år siden!
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
