Sky pike

«Oi, oi oi! Er det fotoshoot på gang? Kan jeg bli med bildet, eller?»

En ung mann kommer trillende med barnevogn og bråstopper foran det hvite stakittgjerdet som rammer inn hagen til Ingeborg Arvola. Han smiler bredt. Innenfor gjerdet i hjørnet av hagen sitter forfatteren selv. Hun har nettopp fortalt at hun har lagt steinhellene helt på egen hånd, med dårlig skjult stolthet i stemmen. Det er den mest solrike delen av den lille forhagen. Men nå er det store smilet forsvunnet som dugg for sola, Arvola er synlig ukomfortabel, og det ser ut som hun aller helst vil forsvinne langt inn i den grønne tujahekken. Heldigvis triller naboen raskt videre.

– Det der! Det er akkurat det jeg hater. Nå kommer naboene til å snakke om at hun forfatteren har fått seg egen fotograf og greier. Sitter her ute i hagen sin og poserer midt på lyse dagen. Noe så pinlig.

---

INGEBORG ARVOLA (48)

• Født 7. juli 1974 i Honningsvåg.
• Gift med Vidar Høyvang. Bonusmor til Sander (28) og mamma til Leon (18) og Thorn (10).
• Har grunnfag i teatervitenskap og litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo.
• Debuterte høsten 1999 med romanen «Korellhuset».
• Mottok Cappelenprisen i 2004. For ungdomsromanen «Ingen dager uten regn» ble hun tildelt den nordnorske litteraturprisen Havmannprisen i 2008.
• I 2015 ga hun ut den selvbiografiske «Neiden 1970», et portrett av en alkoholisert far og en datter.
• I november 2022 vant hun Brageprisen for «Kniven i ilden». Romanen er også nominert til Nordisk råds litteraturpris.
• Har kvensk bakgrunn på farssiden.
• Kvener er folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge. Gruppenavnet kvener er omdiskutert, og en del ønsker å bli omtalt som norskfinner, finskættede, eller etterkommere av finske innvandrere.
• Kvener/norskfinner er offisielt anerkjent som nasjonal minoritet.
• 1. juni la Sannhets- og forsoningskomiteen fram sin granskningsrapport om uretten begått overfor samer, kvener og norskfinner.

Kilde: Store norske leksikon og Wikipedia.

---

Jo da, det begynner å bli en stund siden Ingeborg Arvola løp vettskremt ut av biblioteket på Tøyen på begynnelsen av 2000-tallet, da bibliotekaren plutselig kjente henne igjen som forfatter av ungdomsromanen «Blod, snørr, og tårer», som er en slags hyllest til alle steforeldre der ute. Hun har hatt en stefar selv, og han har betydd mye for henne, men i hvert fall så ble hun så nervøs av oppmerksomheten at mannen hennes måtte ta seg av både boklån og levering i en lengre periode.

Nå er det tjue år og like mange barnebøker, ungdomsromaner og novellesamlinger siden. Og så er det én stor suksessroman. «Kniven i ilden», som er historien om Arvolas kvenske forfedre, ble hennes store gjennombrudd. Det ble også en bragepris, utallige bokbad, strålende anmeldelser, litterære samtaler og terningkast seks over stort sett hele linja.

– Men du er fortsatt veldig sjenert?

– Ja. Det er ikke den delen av personligheten min jeg liker best. Men det er jo kjempeteit å være så sjenert når du skal intervjue meg. Jeg har skjønt at jeg må by litt på meg selv. Balto! Balto!

En 30 kilos tung svart og hvit bullterrier hopper opp for å hilse for andre og tredje gang.

– Unnskyld, unnskyld. Han er bare veldig glad i folk. Og litt invaderende. Du er ikke allergisk, håper jeg?

[ – Jeg hadde problemer med å lære å lese og skrive ]

Arvola har fått sånn noenlunde kontroll på hunden, og vi setter oss ved det lille kjøkkenbordet i det gråmalte rekkehuset på Bjerke nordøst i hovedstaden, og hadde det ikke vært for at hun akkurat nå skal intervjues, hadde hun sittet og skrevet på den andre boka i det som skal bli trilogien om hennes egen tipptippoldemor, Brita-Caisa Seipajærvi. Den finske skjønnheten som en dag kom til den lille skoltesamiske bygda Neiden i Finnmark på 1850-tallet med to små sønner med hver sin far. Ugift. Hun som hadde måtte stå kirketukt hjemme i Finland for omgang med en gift mann. Hun som var så vakker at Mikkel Asko gikk fra gård og grunn, ja, det er helt sant, det står til og med nedskrevet i «Finnmarkens folk», skrevet av Samuli Paulaharju i 1928:

«Men så kom Priita-Kaisa från Sodankylä til trakten, och Mikko gikk från gård og grund …»

Det handler om den kvenske kulturen i Finnmark, om finnene som utvandret på 1850-tallet, de som forlot land og hjembygd, men som beholdt språk og kultur og sedvane. Det handler om skoltesamer, fiske, multer, slit og fattigdom. Om håndspåleggelser og overtro. Og en voldsom forelskelse som skal få dramatiske konsekvenser.

Hvis du kjører korteste rute gjennom Sverige og Finland, er det 179 mil til Neiden i Sør-Varanger fra kjøkkenbordet til Ingeborg Arvola. Kikker du ut av vinduet, løfter blikket over Brageprisen ved kortenden av furubordet, over det hvitmalte stakittgjerdet og den hjemmelagde perledekorasjonen Ingeborg Arvola har hengt opp i hekken, så ser du bare blokkleiligheter. Asfalt. Busser. Østlandsk landskap. Hun er nærmere Italia enn hjembygda.

[ Bli litt bedre kjent med Aps nye stjerneskudd ]

– Hvordan er det å sitte og skrive så langt unna det landskapet og de folkene du dikter om?

– Det kunne sikkert vært fint å være i det landskapet. Men lengsel er en følelse som kan gjøre noe bra med teksten. Å lengte etter Finnmark. Jeg tror det kan være en bra ting. Hvis jeg bodde der ville jeg bare kommet på all myggen. Som jeg hater!

– Og å skrive om det kvenske?

– Tematikken er vanskelig og litt skummel. Det kvenske. Å forstå det nok. Både språket og kulturen. Jeg er veldig bevisst på at jeg skriver om det litt utenfra. Men det er også veldig mitt.

Ingeborg Arvola er halvt kvensk og bodde de første fire årene av sitt liv på det bitte lille tettstedet Vaggetem i Pasvik i Øst-Finnmark. I et lite brunt hus med Pasvikelva som nærmeste nabo. Der det var like mange dyr som mennesker. Der hun var kledd i skinn og pels og sko med utskjæringer langs skaftet og bøy på tuppen. Der innbyggertallet falt under tjue da moren og faren flyttet fra hverandre, og moren Liv tar med seg Ingeborg til Tromsø, der Ingeborg må klippe av halen på den Davy Crockett-aktige pelsjegerlua for å passe inn, og der hun får en stefar som skal bli en av hennes tryggeste voksenpersoner. Men det vet hun ikke når hun er fire år, for hun snakker ikke til han det første året.

Senere er det han som skal lære henne å hoppe ut i vannet. Alt hun ikke torde, lærte han henne å tørre. Det er han som skal bli hestefrelst sammen med Ingeborg, for det er hos hestene i stallen hun skal finne den tryggheten hun ikke har hjemme. Hun liker å skrive stil, om Georg og det magiske speilegget og har stor fantasi og ler høyt når hun skriver, men drømmer om å bli profesjonell sprangrytter.

Faren til Ingeborg, Arne Gustav Arvola, flytter etter hvert tilbake til Neiden, der han vokste opp.

Den lille bygda som ligger mellom Bugøynes, også kalt lille-Finland, og Kirkenes. Det er der Norge bretter seg over Finland mot den russiske grensa, omtrent så langt øst i Norge som du kommer.

– Innimellom dro jeg til faren min i Neiden. Det var dyrt å dra dit og veldig langt unna, så det var ikke noe annenhver helg-opplegg. Det var lange perioder om sommeren eller vinteren når jeg først var der. Der var alle i familien, og selv om jeg ikke bodde der, var det et sted jeg hørte til.

I boka «Neiden 1970» har Ingeborg Arvola skrevet et portrett av en alkoholisert far og en datter. På baksiden av boka kan man lese:

«Jeg og faren min går i veikantene. Vi fisker om nettene. Vi har fyllekuler ved kjøkkenbordet sammen med kjenninger nordfra. Vi har laks liggende i vasken. Vi tar ikke nyvasket tøy ut av vaskemaskinen, men lar det ligge der og tørke til underlige former. Vi har fiskeblod på knærne og skitne negler. Vi ser filmer og spiller vekk kronestykker. Jeg får ting med sukker. Han får øl».

– Er den selvbiografisk?

– Ja, jeg har skrevet ned alle minnene jeg hadde om meg og pappa. Noen er litt forstørret og litt spisset. Og voksendelen til jenta er overdrevet en del. Men ikke noe i boka er utenkelig.

[ Anne Marit Jacobsen har bydd på seg selv hele livet. Men sjela hennes får du aldri ]

Faren var lærer og bodde i en av de nybygde lærerboligene på flata ovenfor internatet. Når Ingeborg var på besøk, måtte hun være med på farens opplegg. Når veier skulle bygges, grøfter dreneres eller laksetrappa mures, var Ingeborg med som arbeidskraft. På natta for de rundt i gangene på internatet, brukte sløydsalen eller kjøttsaga på det store kjøkkenet for å partere en gris. Men Ingeborg var også et barn som hadde egen godteriskuff på kjøkkenet.

– Det var veldig fritt og mye kjærlighet. Samtidig var jeg nok ganske usikker på hvordan jeg kunne stole på faren min. Han var ikke en far som tok hensyn. Jeg var et årvåkent barn, og torde ikke at han dro noe sted uten meg. Jeg ville ikke miste han ut av syne.

– Jeg har alltid tenkt at det bare var av kjærlighet, at det var derfor jeg ville være med han hele tiden, fordi han var så fantastisk. Men inni der er det nok også en god dose skrekk.

– Du skriver også om en hest som sto fast i myra?

– Ja, jeg trodde det var med pappa, men det var Okki, bestefaren min, som gikk med Maja da hun ble stående fast i myra. Han var blitt vimsete på sine eldre dager, de visste jo at det var myr der, så han gikk bare feil.

– Så skremmende?

– Ja, jeg husker vi måtte springe etter hjelp, og at vi prøvde å få planker og greiner under buken hennes. Det var veldig skummelt. Jeg tenkte jo at hesten kunne bli borte. Jeg vet ikke om de voksne tenkte det. Men jeg gjorde i hvert fall det.

– Hva slags hest var det?

– Den ligna på lyngshesten, men var større og penere. Smekrere enn en fjording. Jeg tror det var en finsk hest.

På Arvolaneset, hjemme hos Okki og Ämmy, Ingeborgs besteforeldre, snakket alle finsk. På sommeren rodde Ingeborg og faren over Neidenelva til farens barndomshjem, og på vinteren gikk de på ski over isen som knaket under beksømstøvlene. Der bodde, foruten Ingeborgs besteforeldre, som egentlig het Jakob og Andrea Arvola, onkelen hennes, og ei tante innimellom. Onkelen lå på divan i stua og hadde krykker og skinner på beina etter ei arbeidsulykke da han var med og bygde sykehuset i Kirkenes. Han var den eneste i familien som hadde bil. Med automatgir. Ingeborg kunne hilse på finsk, «bora bæivi», men stort mer kunne hun egentlig ikke.

– Du har sagt det er et språk du kan og ikke kan?

– Jeg trodde jeg kunne det. Men det jeg kan, er klangen av det.

– Men når skjønte du at du var kvensk?

– Det har på en måte alltid vært der siden jeg heter Arvola. Jeg har vært stolt over navnet. Det er ikke vanskelig å uttale, og i Tromsø var det ikke et rart navn. Og så snakka jo familien mye finsk. Så det var veldig naturlig. Verken veldig spesielt eller noe man brydde seg om den gang.

– Og ikke noe du skammet deg over?

– Nei. Men da jeg skrev «Neiden 1970» så syntes forleggerne på Cappelen at det var veldig eksotisk, og ville at jeg skulle skrive mer om det kvenske.

Da ble Ingeborg Arvola for første gang usikker på seg selv som forfatter.

– Var jeg den rette til å fortelle den historien? Kunne jeg forstå det nok? Bare det ordet kvensk. Det er noen som liker det veldig godt, og så er det andre som ikke vil bruke det i det hele tatt.

Torsdag denne uka la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram en granskingsrapport om uretten som har blitt begått overfor samer, kvener og norskfinner. Etterpå ble de 700 sidene lest høyt fra hovedscenen på Nationaltheatret.

– Jeg ble spurt om å lese, men så kunne jeg dessverre ikke.

Dommen fra kommisjonen var knallhard. Språk er forsvunnet. Kultur er blitt borte.

– Jeg leste at kvensk er et språk som har ligget brakk som skriftspråk i snart 100 år?

– Ja. Og sånn onkelen og tanta mi snakket, som de kaller finsk, er feil grammatisk i forhold til finsk.

– Er det ikke det som er kvensk, da?

– Jo, det er vel Varanger-kvensk. For den har forskjellige retninger ut ifra hvor i nord du er. Det de snakket i Neiden var en slags alderdommelig finsk, man kan si at det er en variant av kvensk, men jeg kan egentlig ikke sitte her å si det, å tråkke det over hodene deres.

Ingeborg Arvola drar litt på ordene.

– Det er litt innviklet.

– Er det mye interne stridigheter?

– Ja, veldig. Det går blant annet et skille i Varangerbotn mellom to brødre som ikke snakker med hverandre lenger.

– Faren din snakket norsk til deg?

– Ja.

– Når ble du nysgjerrig på bakgrunnen din?

– Jeg ble invitert til å skrive en tekst om kvensk innvandring. Og da tenkte jeg at jeg kanskje jeg kunne skrive om formødrene mine som innvandret. Den reisen de gjorde. Tok det tre dager, tre uker? Kunne man dø? Jeg skrev en monolog om oldemoren min, Eva Niva, som var veldig sterk. Hun murte sin egen murstein og lagde bakerovner. Så begynte jeg å nøste litt mer. Og da fant jeg Brita-Caisa. Og etter det har det egentlig bare handlet om henne.

– Hva tenkte du da du kom du over historien om din egen tipptippoldemor?

– Wow! Det er hun som er nevnt i de straffesakene! Jeg hadde fått med meg den verste, den mest berykta saken der oppe. Men jeg ante ikke at hun var knytta til oss.

– Du må ha blitt litt glad?

– Ja, tenk for et romanstoff! Det kommer en skjønnhet til Neiden, og en flott gårdbruker går fra gård og grunn. Og kona vil ikke miste han. For en kjærlighetshistorie. For det må ha vært en veldig stor kjærlighet, når de tok de valgene de gjorde.

– Ja, for det får dramatiske konsekvenser?

– Ja, de blir anklaget for konkubinat og usømmelig atferd. Den første boka slutter med den første rettssaken, der de begge må sone i Vadsø. Men det kommer en rettssak til.

– De kunne latt være å velge hverandre?

– Ja. Skal man leve et trygt og godt liv, eller ofre alt for kjærligheten? Men noen ganger faller man for noen, det er på alvor og du kaster vrak på det livet du hadde. Det er skjebnebestemt. Man bare klikker.

– Og den stakkars kona?

– Ja, den forsmådde konen, Gretha Lisa. Hun ber på sine knær om at Brita-Caisa skal dra fra gården. Det er nesten som i sangen «Jolene».

– Ja, det slo meg, også.

– Det kommer en person, som kunne valgt alle andre, men så vil hun absolutt ha akkurat din mann. Kjærlighet, det kan være en så stor og fin kraft, men også totalt ødeleggende for dem rundt.

– Du har sagt at du og mannen din også måtte ofre mye for kjærligheten?

– Det går i hvert fall et stort skille før og etter at jeg traff han.

Hun og ektemannen møttes på Rockefeller der Ingeborg jobbet i baren i flere år i begynnelsen av tjueåra. Han var også nordfra, fra indre Troms, og var pappa til en liten gutt på 3–4 år. De brant noen bruer for å få hverandre.

De giftet seg da hun var 25 år. Og Ingeborg ble plutselig stemor.

[ Stille etter Sophie Elise-stormen: – En kjempekrevende runde ]

– Hvordan var det?

– Da møtte jeg meg selv i døra. For jeg tenkte at jeg kunne leve som foreldrene mine. Sånn er det å være ung voksen. Helt fritt. Å gå hjem for å se barne-TV, hvorfor skulle vi det? Gud, så teit! Kunne ikke han bare sitte under bordet og tegne, mens vi drakk øl og røyka? For det var jo jeg mye med på som barn. Men så skjønte jeg at å gå hjem og se barne-TV er jo ganske fantastisk. Jeg ville nok også hatt lyst til å se mer barne-TV da jeg var liten, enn å sitte på en brun pub.

– Har det vært en sorg å oppdage det?

– Nei. Mer en innsikt. At man ser det fra en helt ny vinkel. For jeg var ikke klar over det. Jeg er helt for at man burde gå hjem med ungene sine å se barne-TV. Jeg er veldig glad for mitt rolige liv. Men jeg er også veldig glad for oppveksten min. Spesielt det med faren sin. For det er jo ingen andre som får lov til å sitte å fiske med faren sin i tjue timer. Og uansett hvor kjedelig det var, uansett hvor full han ble, så var det jo helt spesielt. Noen ingen andre har hatt. Så noen ganger tenker jeg, burde jeg ikke være mer sånn? Men man kommer jo fort på kant med omgivelsene og hverdagslivet. Og jobben. Det går egentlig ikke an å kombinere.

– Var moren din alkoholiker?

– Nja. Hun fikk aldri problemer med jobben sin. Ikke vært sykmeldt eller noe på grunn av drikking, så man kanskje ikke si det. Hun beholdt jobben hele tiden. Sånn sett fungerte hun mye bedre enn faren min. Men hun drakk veldig mye, og skifta karakter når hun drakk, noe som var fryktelig ubehagelig og skummelt. Hun var ute etter en krangel. Så det styrte mye av livet hennes.

– Hvordan har det påvirket deg at du hadde foreldre som drakk?

– Jeg er sårbar, og som barn så tror jeg nok at jeg var preget av omgivelsene. Men jeg vet ikke hvor mye som er meg, og hvor mye er det at jeg hadde foreldre jeg ikke helt kunne stole på?

Hun tenker seg om.

– Men jeg har aldri vært i tvil om at de har vært fryktelig glad i meg. Andre jeg kjenner har hatt veldig stabile foreldre, men de har aldri følt kjærlighet. Og de sliter mer. Det går mye dypere.

Vi går ut i parsellhagen på andre siden av gata, mens Balto må passe huset. Hun forteller at hun har tenkt å dyrke neper og bondebønner og poteter. Foreløpig er det blitt med tanken, hun har bare fått omrokkert litt på jordbærplantene. Kassene ligger nærmest brakk, Ingeborg Arvola må prioritere skriving. Planen er at den andre romanen om tippoldeforeldrene hennes skal være klar før sommerferien. I hvert fall førsteutkastet.

– Får du prestasjonsangst?

– Nei.

– Ikke litt, en gang?

– Nei, jeg får ikke prestasjonsangst. Mer det har vært litt vanskeligere å skrive siden jeg blir invitert med på så mange flere tilstelninger enn før. Alle disse utadretta tingene er krevende å kombinere med skrivinga. Så jeg må ta meg sammen.

Vi tar bilder under blomstrende hegg, mens Ingeborg Arvola kikker sjenert inn i kameralinsen.

– Hvordan er det egentlig å ha fått så mange lesere?

– Veldig flott. Og uvant.

– Hva sier familien din om boka?

– De er stolte og takknemlige. Det vil si, tanta mi sa sist jeg snakket med henne: «Ta med noen bøker nordover. Det var ei bra bok».

[ AAP-sjefen: – De fleste tror faktisk at systemet vårt fungerer ]

---

Fem favoritter

• Bok: «Hjem» av Marilynne Robinson. Veldig flott lesning, jeg må lese resten av kvartetten hennes
• Musikk: «Lord of the Lost». Hørte bidraget i Eurovision. Hos oss delte de 12-poengeren med Finlands bidrag. Nå hører jeg på spillelista når jeg rydder.
• Film: «Guardians of the Galaxy 3». Fantastisk univers. Fantastiske karakterer. Film er best på kino.
• Mat: Fløtegratinerte brokkoli eller kornmo med brunost.
• Sted: Foley, Alabama. Dit skal vi dra og hente hjem sønnen vår, som har vært utvekslingsstudent der.

---