– Personkabalen endret karakter da de gikk fra flertallsregjering til mindretallsregjering. Nå må de spre de beste folkene sine på mange poster. Noen Ap-ere og Sp-ere som er i stand til, og gjerne kunne tenkt seg å bli statsråder, blir nå værende igjen på Stortinget. Sluggerne må bli på Stortinget, for der kommer de til å trenge dem, sier statsviter Jostein Askim til Dagsavisen.
Han er professor ved Universitetet i Oslo med politisk ledelse og styring i offentlig sektor som spesialfelt, og følger derfor de pågående regjeringsforhandlingene i Hurdal med stor interesse. Han mener mye ble forandret den dagen SV gikk ut av sonderingene forrige uke, og flertallsregjeringen glapp for de rødgrønne.
– Nå må Jonas Gahr Støres mindretallsregjering forhandle fra sak til sak for å få med stortingsflertallet, og da spesielt SV, understreker Askim overfor Dagsavisen.
Også statsviter og professor ved Universitetet i Bergen, Anne Lise Fimreite, tror sentrale politikere i Ap og Sp nå blir værende i Stortinget, selv om de egentlig kunne tenkt seg å sitte i regjeringen.
– Det kommer til å bli veldig viktig for Ap og Sp å ha god parlamentarisk kontroll. De parlamentariske ledere i de to partiene vil bli viktige som brubyggere mellom regjeringen og Stortinget, så de kan ikke være hvem som helst, sier Fimreite.
– Satser på sikre kort
Både Fimreite og Askim regner med at Sps erfarne forhandler og parlamentariske leder Marit Arnstad, som av flere opprinnelig ble tippet som finansminister, nå blir værende i Stortinget på sin nøkkelpost.
– Regjeringen trenger at Arnstad og folk av hennes kaliber blir igjen i Stortinget. Noe annet vil være å undervurdere forhandlingene som nå vil komme med Stortinget. I den situasjonen denne mindretallsregjeringen er i, kan dette poenget ikke understrekes nok, sier Fimreite til Dagsavisen. Men legger til:
– På en annen side blir det også viktig å ha erfarne parlamentarikere i regjeringen, sier Fimreite, som ikke tror Jonas Gahr Støre blir en ny Thorbjørn Jagland, en nytenkende statsminister som ønsker å trekke overraskende og «spennende» navn opp av hatten, av typen Anne Holt eller Bendik Rugaas.
– Jagland var vel sjefen for å gjøre de tingene. Jeg tror dette blir en «kjedelig» regjering, og at begge partier kommer til å satse på sikre kort, sier Fimreite.
– Nå er det de vanlige regjeringers tur, sier også Jostein Askim, fritt etter Støres valgslagord «nå er det vanlige folks tur».
– Hadde Erna blitt gjenvalgt igjen, måtte hun kanskje funnet på noe nytt og forfriskende med sin regjering for å holde på interessen. Nå er det folk som har vært opposisjonspolitikere i åtte år som skal inn i regjering, og som like lenge har klort på døra for å kunne sette i gang og gjennomføre sitt partis politikk. Så jeg tror det blir det du kan kalle trauste statsråder, sier Askim.
– «Nå er det de vanlige regjeringers tur».
— Jostein Askim, statsviter
– Litt andre typer
Askim er spent på hvem Ap velger som «sin Marit Arnstad» i Stortinget. Den personen som får denne mektige, men også krevende rollen som parlamentarisk leder, skal jobbe side om side med henne, lede egen partigruppe og også jobbe godt med støttepartiene fra sak til sak.
Dette altså hvis Arnstad blir værende på den posten hun har hatt siden 2014. Hun har også flere statsrådsposter bak seg, både i Bondevik I-regjeringen og Stoltenberg II-regjeringen. Aps parlamentariske leder har like lenge hett Jonas Gahr Støre, som jo får ny jobb som statsminister, med Hadia Tajik som parlamentarisk nestleder. Som nestleder i partiet ville Tajik ellers vært sikret en statsrådspost, men kanskje blir det likevel hun som blir Aps sjef i Stortinget? Om det ikke blir Aps Rigmor Aasrud, som har 12 år bak seg på Stortinget, og som også har hatt flere statsrådsposter tidligere.
– De må ha litt andre typer folk på Stortinget nå, både som komitéledere og som parlamentariske ledere. Hadde de hatt flertallsregjering, kunne de i større grad satt opp førstelaget i regjeringen. Den luksusen har de ikke nå, mener Askim.
Ikke for mange
Den gode nyheten for Ap og Sp etter SVs exit er nå at de to partiene kan få flere statsråder hver. Det vanlige for norske regjeringer de siste årene vært mellom 18–20 medlemmer, og regelen er ofte jo flere partier, jo flere statsrådsposter. Nå blir det bare to regjeringspartier, og Fimreite mener uansett det ikke er så lurt å ha for mange statsråder. Hun tror det kan gå ut over styringsdyktigheten.
– For mange statsråder er ikke heldig. Det blir et regjeringskollegium det kan bli vanskelig å samordne og kontrollere, sier hun.
Uten underutvalg
Askim tror på sin side at Jonas Gahr Støre ikke kommer til å holde seg med et underutvalg. Helt siden Kåre Willochs første flerpartiregjering i 1983 har det vært vanlig med et regjeringens underutvalg, som gjerne består av statsministeren, partilederne og av og til også finansministeren.
Der ble gjerne viktige beslutninger tatt utenom regjeringskollegiet, og forskere har pekt på at dette underutvalget nærmest har blitt et nytt forvaltningsnivå. Jens Stoltenbergs underutvalg ble et mektig organ da han var statsminister, og han holdt seg i tillegg med en egen samordningsminister på Statsministerens kontor (Karl Eirik Schjøtt-Pedersen).
Erna Solberg har ikke hatt et tilsvarende underutvalg og oppnevnte heller ikke en samordningsminister da hun ble statsminister i 2013. Hos henne har hele det samlede regjeringskollegiet derfor trolig vært et viktigere beslutningsorgan enn det var under Stoltenberg, mener Askim.
– Jeg tror ikke Jonas Gahr Støre kommer til å ha et slikt underutvalg, sier Askim, og begrunner dette med at Støre, som Solberg i 2013, starter opp med en mindretallsregjering.
– Den mest intense forhandlingsgrensen går nå ikke internt i regjeringen, men mot Stortinget, sier Askim, som generelt tror Jonas Gahr Støres regjering, når det gjelder organisering og arbeidsform, vil bli en miks av måten Erna Solberg organiserte seg på, og arven fra den forrige rødgrønne regjeringen. Han tror også regjeringserklæringen fra Hurdal vil bli omfangsrik og forpliktende.
– Regjeringserklæringene har blitt svært viktige styringsdokumenter de siste tiårene. Før var de på bare noen få sider, nå har de blitt rene romanene, sier Askim, og nevner blant annet 2019-erklæringen fra de fire borgerlige partiene på Granavolden som var på 108 sider.
– Det er disse erklæringene, ikke partiprogrammene, som viser hva som blir regjeringens politikk. Så jo flere seiere og gjennomslag de mindre partiene har fått inn her, jo mer fornøyde blir de, slår statsviteren fast.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
