Anger og hardt arbeid for falne kvinner

I Kristiania var det offentlig prostitusjon mellom 1840 og 1888. Prostitusjon var forbudt, men myndighetene førte likevel kontroll med de prostituerte som måtte gjennom ydmykende underlivsundersøkelser, bære visitasjonsbok og kun bosette seg i enkelte gater i forstedene. Lærerinnen Karen Olsen fra Indremisjonen besøkte kvinner på Rikshospitalets hudavdeling. Syfilis og andre kjønnssykdommer var de prostituertes brennmerke. Hun var sjokkert over de fryktelige ødeleggelsene på kvinnenes «sjel og legeme» og tok i 1859 initiativet til en husflidskole for «faldne kvinder» som kom ut fra sykehus eller fengsel.

«Rovdyr forklædt som Mennesker»

Anstalten startet i et lite hus med 45 mål jord på Valle mellom Ullevålsveien og Geitmyrsveien på Lindern i Vestre Aker og ble snart omtalt som et Magdalenahjem. Karen Olsen ble bestyrerinne, først for fire piker, snart flere. Magdalenahjem eller -asyler ble først etablert i England på 1700-tallet og spredte seg til Irland og Tyskland som beryktede vaskerianstalter. Kvinnene skulle være angrende syndere slik som Bibelhistoriens Maria Magdalena. Til tross for kritikk av utnyttelsen av de fattige kvinnene og dobbeltmoralen i samfunnet, så sto det sterkt i både kristelige og borgerlige kretser at kvinnene var fristerinnene. Indremisjonen omtalte de prostituerte i 1895 som «Rovdyr forklædt som Mennesker» som «besudle andres baade Legeme og Sjæl».

Opptaket i Magdalenastiftelsen i Kristiania var høytidelig. Den prostituerte sto foran bestyrelsen og svarte på at hun selv ønsket å få plass, at hun skulle være der i minst et halvt år og at hun angret hjertelig på sitt tidligere «horagtige levnet» og nå ville starte et nytt liv i gudsfrykt og sedelighet. Deretter ga hun sin hånd til ordene «Saa optar vi dig herved i asylet. Gud gi dig sin naade og velsignelse til en ny vandring i et hellig levnet!» etterfulgt av bønnen Fader vår. Blant velgjørerne var enkedronning Josefine og grosserer Anker, men også prostituerte selv støttet arbeidet. I 1860 ga bordellvertinnen Elen Marie Olsen, kalt Døle-Maria, bort sitt hus i Fjerdingen 47 mot at Magdalenastiftelsen ga henne en verdig begravelse.

[ Kvinnene ble anklaget for å distrahere sine mannlige kolleger ]

Økonomiske problemer

Det var sengeplass til ni jenter, men i 1875 bodde så mange som 18 kvinner i alle rom. I 1878 ble det lagt inn vannledning til det gamle huset og innrettet et vaskeri med opplæring i vask og fransk stryking. I 1880 ble det innviet nytt hus med plass til 50 kvinner og moderne vaskeri med bryggepanner, strykeri – og flere badekar. Vaskeriet skulle gi inntekter, men resultatet ble stor gjeld. I 1890 måtte derfor det nye huset leies ut til barnehjem for uektefødte barn og til det nye Diakonhjemmet.

Den en gang landlige eiendommen på Lindern kom stadig nærmere byen, og stiftelsen klaget på å bli dradd inn i «Kristianias urene favn» og «det nærliggende Sodoma». Magdalenastiftelsen ville derfor flytte, og i 1898 solgte de eiendommen på Lindern, men det økonomiske krakket året etter gjorde at nesten alle obligasjonene ble verdiløse. I november 1899 flyttet Magdalenastiftelsen etter 40 års drift på Lindern til Grini i Bærum. Navnet skiftet til Kvindehjemmet for å ta vekk det stempelet fra Magdalenanavnet. Beboerne var «sedelig forkomne kvinner som ønsket å føre et hederlig liv, men hvis forhold legger særlige vanskeligheter i veien for det», og det ble åpnet for flere kvinner som trengte hjelp til å klare seg. Oppholdet skulle nå være på to til tre år.

[ Badeparadiset som var søppelfylling ]

Sendt til Amerika

De første 50 årene var 1.400 kvinner på Magdalenahjemmet, og 700 kom ut som «reddet». De fikk tjeneste eller arbeid på fabrikker, strykerier eller vaskerier. Noen ble gift fra hjemmet og flere ble sendt til Amerika, hvor de ble satt i tjeneste. Fram til nedleggelsen i 1944 ble til sammen 3.000 kvinner satt til hardt arbeid i vaskeriet eller gården på Kvinnehjemmet.

Kilder:

Joachim Solum, «Fra Faldne Kvinder til Dyktige Piger…» En studie av redningshjem for prostituerte kvinner i Norge i andre halvdel av det nittende århundre, Masteroppgave i kulturhistorie, Universitetet i Oslo, 2011

Z. Brekke, Et 50-aars minde: Kvindehjemmet (forhen Magdalenaasylet) 1859-1909, 1909