Oransjeri, selvfølgelig!

Hører du med til oss som er skuffet over at sommeren 2020 ikke ble helt som planlagt? Som syns livet er urettferdig og ikke aner hva du nå skal bruke feriebudsjettet på? Ikke vær lei deg, ikke fortvil, Aftenposten har svaret.

I et opplysende stykke journalistikk denne uka har min foretrukne borgerpresse evnet å senke mine skuldre betraktelig for den forestående sommeren.

Det er håp.

«Hadde du gledet deg til varme kvelder på sydlige breddegrader omgitt av eksotiske planter», spør Aftenposten.

Ja, ropte jeg. Ja, jeg hadde jo det. Det var jo ikke rorbu ved riksveien utenfor Svolvær jeg drømte om da jeg slo opp øynene 1. januar. 2020 har ikke levert, det må det være lov å si.

Det var som om Aftenposten hørte svaret mitt, mitt rungende ja, ja visst faen hadde jeg gledet meg til eksotiske planter på sydlige breddegrader. Rosévin, panamahatt, barn i hvitt lin, du vet. Visst pokker. Avisa trøster: «Du er ikke den eneste. Koronaviruset har skrinlagt mange feriedrømmer, og det går mot hjemmesommer for de fleste av oss».

Sukk, ja, Men det er fattig trøst at det er mange av oss.

Avisa vet råd, for er du som meg, mer enn litt nedfor, fins det et plaster! De har snakka med «den kjente hagedesigneren Darren Saines», og her må jeg bare erkjenne min smule ignoranse, og han sitter med løsningen for alle oss som er skuffet over sommeren, over hjemmesommeren: «Skaff deg et oransjeri!». «Fortvil ikke. Med et oransjeri kan du skape sydlandsk stemning hjemme i hagen».

AT JEG IKKE HAR TENKT PÅ DET SJØL!? Jeg dunket pannen i håndflata. Selvfølgelig!

For det er jo nettopp som det står, et oransjeri er jo ikke bare et oppholdssted der blomster og grønne vekster trives – det er jo ikke et simpelt drivhus, liksom – men «også et hus man kan innrede med sittegrupper FOR Å NYTE UTSIKTEN TIL HAGEN». Det er jo genialt. Også er det jo lavthengende frukt for de aller, aller fleste av oss, rett utafor døra, i hagen. Og feriepengene brenner jo nå mildt sagt i lomma.

Hagedesigner Saines, som lever av å selge oransjerier, dette kan han og det må være derfor avisa har intervjuet han, «mener at et oransjeri kan være en god investering for sydenhungrige nordmenn».

Dette leser jeg betryggende i en bildetekst under bildet han selv har skjenket avisa. Han har til og med stilt opp med egne bilder av et oransjeri i «en privat hage».

Jeg var glad for presiseringa av at det var en privat hage, for det så virkelig ut som en offentlig park, og tok litt motet fra meg. Eierne ønsket visst et oransjeri med lite vedlikehold og en skjermet plassering i hagen.

Akkurat det jeg er ute etter. Lite jobb, mye kos. Perfekt plassutnyttelse. I en skjermet del av hagen.

Jeg begynte å drømme meg bort. Karpedam. Engelsk hage. En liten paviljong for litt ettermiddagslieder. En liten bane for croquet. Noen statuer, kanskje. En liten kopi av et klassisk tempel. Ikke noe fancy, bare sånn at smerten over den avlyste sydenturen går over.

Foreløpig har det ikke vært det store markedet for oransjeri i Norge, leser jeg videre.

Og det er jo egentlig veldig overraskende når det er en så god idé og gjør bare beslag på noen titalls kvadratmeter i et bortgjemt hjørne av eiendommen. Men det hjelper jo på interessen når man får ekspertene til å dele oransjeriets mysterier med oss lesere. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt.

Jeg må bare kjøpe meg et hus med hage først.