Strålende Cesare Siepi

Diverse orkestre og dirigenter

Eloquence 482 0113 (CD)

Jeg gledet meg stort over opplevelsen av en time italiensk bel canto bass-sang fra storsjarmøren Cesare Siepis strupe. Jeg trodde jeg hadde fått med meg de fleste gode vokale nyutgivelsene fra Deccas gullbelagte backkatalog, så gleden var stor da jeg fikk øye på enda en, og for meg relativt ukjent. Det interessante er at dette ikke dreier seg om sopraner eller tenorer, men en solid «basso cantante» av den «gamle» italienske sangtradisjonen. Cesare Siepi er en verdig etterfølger av stjerner som Ezio Pinza og Tancredi Pasero.

Med over 30 års virke på scenene verden over, er storsjarmøren en rolle Siepi gjorde spesielt til sin egen, Mozarts «Don Giovanni». Han ble født i Milano i mellomkrigstiden og andre verdenskrig ble naturligvis et hinder for et ungt talents utvikling. Som selvlært debuterte han i Venezia som Sparafucile i Verdis «Rigoletto» i 1941 før han rømte til Sveits hvor han bodde under krigen. I 1946 kom han tilbake med et brak på «La Scala» i tittelrollen i «Nabucco». Og dermed var det gjort. Han hadde gjestespill på Covent Garden noen år senere, og høsten 1950 dro han over dammen til «The Met» og fikk synge Kong Filip II. i «Don Carlo», som skulle bli en signaturrolle for Cesare Siepi. Og i løpet av hans lange karriere skulle det bli 450 fremtredener på den prestisjetunge scenen i løpet av de 24 årene han ble tilkalt dit. Der sang han hele det italienske bass-standardrepertoaret, men også flere store russiske roller. Ikke minst selveste «Boris Godunov».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Til og med Gurnemanz i «Parsifal» havnet i hans fang. Men det er en rolle han forbindes aller mest med: Mozarts «Don Giovanni». Den passet ham som hånd i hanske vokalt, med den flotte mørke bassbarytonen han hadde, og med hans ekstreme flotte utseende. Ikke rart at damene lå flate. Den berømte innspillingen på Decca fra 1955, regnes fortsatt, sammen med Giulinis EMI versjon fra 1959 som de to store referansene. Derfor er det naturlig at ukens utvalgte starter med hans Mozart. Figaros to berømte scener, pluss en fyrrig «sjampagnearie» og den smeltende serenaden, med henholdsvis Erich Kleiber og Josef Krips ved roret. Man overveldes av Wienerstemning fra første takt. Og så følger mye av hans favorittrepertoar som perler på en snor. «Carlos», «Nabucco», «Ernani» og «Boccanegra». Han imponerer i flotte scener av Meyerbeer, i «Jødinnen» av Halevy, og minst i de to glansnumrene fra Arrigo Boitos mindre kjente «Mefistofele». Opptakene er stort sett fra tidlig 1950 tallet. Siepis stemme er ung og sexy, og han ledsages av hele arsenalet av hele erfarne italienske dirigenter.