Spreke orkesterklanger

CD

«Romantic Ouvertures» Vol. 4

J. Strauss jr. Suppé, Reznicek og Nicolai

Wien filharmoniske orkester

Dir.: Willi Boskovsky Eloquence 480 7219

Jeg har vært innom fenomenet ouverture ved flere anledninger, og grunnen til det, er at en god og frisk ouverture setter alltid fart i publikum og skaper en umiddelbar feststemning i konsertsalene. Og i den sammenheng savner jeg veldig slike fenomener som de «gamle» populære promenadekonsertene, der arrangørene gjerne fråtset i det mest populære repertoar. En av «Australian eleoquences» mest populære serier har de kalt «Romantic ouvertures». En samling av ofte legendariske innspillinger fra Deccas og DGGs omfattende «backkataloger».

Serien startet med de geniale versjonene av Rossinis ouverturer med det pur unge vidunderbarnet, dirigentspiren Pierino Gamba, og gjenhøret med dem var skikkelige vitamininnsprøytinger. Han var fortsatt i tenårene, men hadde lagt kortbuksene i garderobeskapet. Den serien synes å fortsette og nylig lå vol. 4 i platehyllene, og der har de tatt fatt på ouverturer fra «gamle Wien», med Johan Strauss jr i fokus. Med Wienerfilhamonikerne i briljant spillehumør under den inspirerte taktstokken til Straussmesteren fremfor noen: Willi Boskovsky som drillmester, er dette den perfekte settingen til genuin musikalsk utfoldelse.

Her renner den ene perlen etter den andre ut av skapet og det musikalske overskuddet er til å ta og føle på. Det setter seg helt i ryggmargen og sprer positive musikalske vibrasjoner. Og det er morsomt å få vite at Strauss jr ikke bare har skrevet valser og operettenes dronning «Flaggermusen». Her blir vi minnet på mange herlige saker som det noe tilårskommende musikkelskende publikum er blitt kjent med hver første nyttårsdag, nemlig på de årlige nyttårskonsertene fra Wien som i 25 år ble ledet av Herr Boskovsky. Som for eksempel ouverturen til «Cagliostro in Wien», «Dronningens kniplingslommetørkle» og «Indigo og de førti røverne». Operettene er for de flestes vedkommende gått i glemmeboken, men forspillene er stadige like friske og tiltalende.

To populære operaouverturer er det også funnet plass til. Nemlig Emil Rezniceks «Donna Diana» og Otto Nicolais sjarmerende «De lystige koner i Windsor», en opera som faktisk oppføres fremdeles, men da helst i de tysktalende områdene. med libretto etter Shakespeare og med selveste Sir John Falstaff i hovedrollen. Bare synd at Verdi 80 år gammel begikk den geniale «Falstaff».

Men ta dere tid til å lytte til Wienerfilharmonikerne i champagneform, og legg merke til alle spenstige blåserdetaljer, ikke minst piccolofløytistens rapide tungespissteknikk og hele strykerkorpset på alerten. Alt spilles av hjertens lyst, og Boskovsky er virkelig en mester i sømfrie temposkifter. Her er en fremdrift som gjør det vanskelig å sitte stille. Lyden fra slutten av 60-tallet er forbausende frisk og krystallklar i detaljene og det musikalske overskuddet er som sagt til å ta og føle på.

Jeg håper ikke hele det fine repertoaret er brukt opp, slik at vi har mer å glede oss til.