Når vi fødes har vi med oss et sett av forventninger nedarvet gjennom millioner av år, fra våre forfedre gjennom evolusjonen. Disse ligger klare i oss til å tilfredsstilles med erfaringer fra livet, og utgjør vårt kontinuum.
Forventninger om hva vi møter i fosterlivet blir for de aller fleste innfridd. Lyden av mors bankende hjerte, omsvøpt av vann i en gyngende trygg livmor, hvor vi gradvis utvikler sanser og motorikk. Etter hvert svelger vi vann, hikker og spreller. Hørselen utvikles og vi kan skjelne stemmene til de som venter. Vi får et søvnmønster og begynner å drømme. Vi kan respondere med å bokse tilbake om noen trykker på mors mage. Vidunderlig fascinerende.
Så blir vi født. Å bli født er den opplevelsen i livet hvor vi trolig har vårt høyeste nivå av stresshormoner, men dette er forventet, vi er programmert til å takle denne enorme påkjenningen som livet har tiltenkt oss. Det samme gjelder for kvinnen, som er utstyrt med de beste evner til å skulle kunne takle barnefødsler. Riktignok i symbiose med en symfoni av hormoner som lever sitt eget liv, i sitt helt egne tempo som er sårbart for påvirkning av stress. Stress kan lett kan oppstå innenfor rammene av hva som defineres som et normalt forløp på sykehuset, med tanke på hvor lang tid vi rent samfunnsøkonomisk har satt av til en fødsel, og ikke minst risikostatistikk. At fødselen har blitt en så trygg opplevelse for mor og barn som tilfellet er i Norge i dag er fantastisk. At den jevne kvinne behandles som (og dermed også føler seg som) en pasient i fødselssituasjonen, fremfor en aktør med de beste forutsetninger til å takle denne opplevelsen, er trist.
I vårt samfunn har den offentlige barselomsorgen den siste tiden blitt omtalt som en salderingspost for å spare penger. Jordmorstyrte avdelinger med fokus på individuell tilrettelegging av fødsel, basert på kvinnens iboende ressurser, trues stadig vekk med nedleggelse fordi de koster for mye. Normale fødsler har blitt det unormale. Da er det heller ikke nødvendigvis gitt at kroppens fantastiske evner, både til å føde og produsere næring til vårt avkom, spiller på lag med oss.
Etter fødsel kommer barseltiden, hvor fravær av stress er elementært både for melkeproduksjonen og at mor får innhentet seg, etter en opplevelse som kanskje er mer fysisk og psykisk krevende enn noe annet vi opplever i livet. Dette går for øvrig hånd i hånd, altså det med innhenting og melkeproduksjon.
[ Les også: Fagfolk advarer mot spedbarnsdød ]
Raskt og effektivt etter nedkomst må vi pakke oss ut av rommet det offentlige har tilbydd, nye fødende venter i kø, vår post på budsjettet har nådd hva vi er tiltenkt. Så er vi tilbake hjemme. De kommunale jordmødrene som skulle kommet på hjemmebesøk fikk kanskje ikke søkt på stillingen, fordi den aldri ble utlyst. Barselomsorgen er blitt en salderingspost også i kommunen. Nabokonene kjenner vi dessverre ikke, de er dessuten like avkoblet sine instinkter omkring dette med reproduksjon som den jevne moderne kvinne. Er du riktig heldig stilt økonomisk kan du engasjere noe så fantastisk som en doula, altså en profesjonell hjelpekone.
Etter fødselen er forventningen om kontinuitet av symbiosen mellom mor og barn det som ligger i vårt kontinuum. Hud mot hud er viktigere enn noe, umiddelbart etter forløsning (så fremst omstendighetene tillater det). Ikke måling, veiing og fotografering. Om et barn legges rett på mors mage, besitter det instinkter og styrke som gjør det i stand til selv å kravle seg frem til mors bryst. Som et hvilket som helst annet pattedyr.
I lang tid etter fødselen er det videre hudkontakt som er forventningen, kombinert med søvn samt å die etter eget behov. Ikke å bli omsvøpt i et stykke stoff som blir en barriere mellom barnets og foreldrenes hud. Ikke å sove separat i en plastkrybbe som lukter alt annet enn menneske, og å ammes ut i fra en norm om anbefalt hyppighet. Ikke videre å tilbringe timevis separert for seg selv i en vogn, en vugge eller et bilsete, med ranglende plastdingser i synsfeltet. Vanligvis også med en såkalt narresmokk i munnen (på engelsk; pacifier!), som subsidie for en kroppsdel vi er programmert til å hige etter å patte på, hyppig og lenge. En prosess som er kjent for å utløse velværehormonet oxytocin og styrke tilknytningsfølelsen hos både mor og barn.
Det er ikke bare spedbarnets kontinuum som i lider av et brudd med disse forventningene. Moren har forventninger til morsrollen programmert i sitt indre, og ved ikke å få utløp for sine naturlige instinkter vil hun kunne oppleve at en forventet morskjærlighet er mer komplisert å få tilgang til enn forventet. Så er det heller ikke tilfeldig at fenomenet fødselsdepresjon florerer.
Det umiddelbare øyeblikket og en raus porsjon tid etter fødsel er og bør holdes hellig. I det lange løp er dette åpenbart også det mest gunstige, reint samfunnsøkonomisk, om vi er helt nødt til å integrere det i et regnskap.
”The Continuum Consept” (1940) av Jean Liedloff, er lesning som kan gi etablerte tankemønstre forfriskende motstand. Jeg sitter med en opplevelse av at den logiske sammenhengen i argumentasjonen hennes har gitt meg en ny innsikt. Budskapet kjennes riktig og viktig på en måte som virkelig snor seg under huden min, og legger brikkene på plass i et kaotisk puslespill.
I samfunnet til Yequanaerne, en urbefolkningsgruppe i jungelen i Amazonas, har forfatteren basert på feltstudier, dannet seg et erfaringsgrunnlag for å sammenligne hvordan vi håndterer våre barn i vestlige samfunn, kontra et samfunn mer eller mindre upåvirket av moderniseringsprosesser.
Her oppfostres barna ut i fra grunnleggende urinstinkter som ligger nedarvet i kroppens fantastiske kunnskapssystem, altså intuisjonen. Barna knytes fast i mors kropp fra det er nyfødt, dier ved behov og observerer og speiler inn i sin egen erfaringsverden, som kontinuerlig konstrueres ut i fra alt moren foretar seg. Vasker hun klær i elven, bader barnet med, danser hun, danser barnet med, lager hun mat observerer barnet prosessen. Alt dette danner en fornemmelse av virkelighet for barnet av liv og leven, som det er omringet av og en likeverdig del av. Om natten sover ikke barn alene på et mørkt rom bak en lukket dør, men omringet av pust og varme fra sin familie.
Måten vi sover på i vesten skiller seg ut som unormal både i et historisk og geografisk perspektiv. Tradisjonen med å separere barn fra voksne om natten har vokst frem som en del av hva jeg vil hevde er et misforstått selvstendighetsprosjekt som bryter med rasjonell logikk. Trygghet er grunnlaget for selvstendighet ikke motsatt. Foreldres frustrasjon omkring barn og søvnvaner i vestlige samfunn, er på et nivå som i seg selv viser det paradoksale i hvordan vi som familier innretter oss om natten. Når ungene ikke kan avslutte sin evinnelige vandring over i foreldrenes seng bør dette kanskje fortelle oss noe?
Gråt er ikke utbredt blant spedbarna i Yequanaersamfunnet, de har sjelden grunn til å gråte. Gråter de, imøtekommes dette umiddelbart som et signal på at de trenger hjelp til å fylle et behov, som omsorgspersonen da gjør sitt for å imøtekomme. Dette høres da også mer logisk ut enn noe. I vesten har måten vi møter barns gråt vært preget av trender i barneoppdragelse og skiftende samfunnsidealer heller en evolusjonsbasert kunnskap. Det river meg i hjertet!
Barnet er videre i kontinuerlig kroppskontakt med sin mor, far eller annen primæromsorgsperson, frem til det selv tar initiativet til å komme ned på bakken for å begynne å kravle omkring. Da det når dette stadiet i sin indre utvikling, ligger det en tillit i bunnen for at det uten å begrenses nevneverdig får utvide sitt erfaringsområde, hele tiden med en trygg tilgang på mor. Hun har ikke barnet i sentrum for sin oppmerksomhet, hun sørger heller for å forstyrre det minst mulig i sin prosess. Selv kan hun fortsette med sitt og være tilgjengelig. Utfører barnet handlinger som krever veiledning, rettes veiledningen utelukkende mot handlingen. Barnet får beholde sin livsviktige følelse av å være «riktig» i seg selv. Altså: «Sånn kan du helle vann», ikke; «du må slutte å søle / du søler alltid du! ».
Eldre søsken er aktive i samhandling med barnet, de tar ansvar når det er tiltrengt og er rollemodeller den lille speiler seg aktivt i. Samtidig erverver de egen tiltenkt erfaring i omsorgsrollen. Ved neste utviklingstrinn ligger det et sett forventninger og erfaringer klare, på sett og vis allerede delvis integrert og ervervet helt på egen hånd, til å fylle den lille med nye egenskaper. Barn som ikke enda har fylt to år rusler omkring i dette samfunnet med sin egen pil og bue, og øver seg på å etterlikne sine rollemodeller.
Jeg sier ikke at alt var bedre et sted i jungelen før. Men jeg tror at vi kan få det bedre som mennesker om vi øver opp evnen til å lytte til vår indre stemme. En gradvis utviklet kulturell konsensus basert på hensyn til samfunnets behov, fremfor enkeltmenneskets ve og vel, har en enorm makt hva angår å svekke vår kontakt med egen intuisjon. Dette kan vi trøste oss med for å forsvare eller i det minste forklare trender i samfunnet vi kanskje følger, selv om det byr oss i mot.
Til magasinet ”Foreldre & Barn” (12/2016), Norges største magasin for småbarnsforeldre, uttaler Jill Byrnit, som er psykolog og har doktorgrad i evolusjonspsykologi; « I vår kultur lever vi egentlig ganske underlig, for fra naturens side har det aldri vært meningen at små barn skulle sove alene. Du ser ikke noe annet pattedyr som lar barnet sitt ligge alene og sove, så når barnet ditt gråter reagerer han helt naturlig med å tilkalle noen som kan sørge for at han ikke ligger der helt alene. »Hun trøster oss videre med at barn kan lære selvhjelp og advarer mot å falle for fristelsen til å imøtekomme barnets behov basert på følgende; « ...husk på hvilket samfunn vi lever i. Det er et samfunn hvor barna våre fra en tidlig alder skal tilbringe de fleste av døgnets våkne timer uten den primære omsorgsgiveren, og hvor mor og far også trenger søvn fordi de skal gå på jobben og prestere hver dag. »
Altså, her kan jeg strengt tatt bare snakke for meg selv, men takk og lov har jeg bevart nok kontakt med egen magefølelse til å kjenne, innihampen godt faktisk, at det ikke er gjeldende retningslinjer i mitt liv hun beskriver. Leseopplevelsen ga meg heller en klingende klar følelse av kulturforakt.
Jeg er overbevist om at Liedloff sine teorier kan, om vi er åpne for den slags, gi oss mang en pekepinn på hvorfor vi i land som tilsynelatende har alt, sliter med psykiske lidelser i det omfanget vi gjør. Konsekvensene av å få sitt kontinuum brutt, er i følge forfatteren potensielt dramatiske og legger grunnlag for et liv på en ubevisst søken, etter å reparere det som fra begynnelsen ble helt feil. Vi bærer denne følelsen av å være feil videre med oss fordi forventningene i oss, i kraft av å være en del av menneskearten, aldri ble innfridd.
Selv leste jeg meg opp og jobbet hardt for å være beredt på det som skulle komme i mitt første svangerskap. Da han kom, min prins, tok jeg i mot velmenende råd om å lære han å sovne uten pupp, deretter uten mor, deretter fastspent i en vogn, til min lille podes hjerteskjærende protester. Jeg ignorerte magefølelsen, vårt mest solide og eneste sanne følelsesbarometer. Jeg trodde dessverre den gang at «eksperter» visste bedre enn meg hva som var best i relasjonen mellom meg og mitt barn. Det er i ettertid ikke vanskelig for meg å se at dette var riv ruskende galt, og at det åpenbart dreier seg om en seriøs evolusjonsglipp når mødre så til de grader har mistet troen på egen intuisjonsbasert dømmekraft.
Jean Liedloff knytter konsekvensene av brutt kontinuum til liv med tap av glede. Til frustrerte barn med «uønsket» adferd og videre til samlivsproblemer, psykiske lidelser, rusavhengighet og lovbrudd. Ikke vet jeg, men det klinger ganske bra det ordtaket som sier at et samfunn får den pøbelen det fortjener.