«Vakke meninga å sitte så tett på, altså. Blir jo så skyggeredd etter alt dette med metoo og sånt». Mannen humret. Jeg humret tilbake. Det er trangt på Oslos T-baner i rushtida. Mannen var verken ufin eller påtrengende. Men han følte åpenbart behov for å unnskylde seg. «Det går så bra. Det er ikke helt dette det handler om», svarte jeg. «Nei», han nikket.
Et før og etter metoo, ble det sagt. Det har rast i politikken. Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein. Og Terje Søviknes, da. Det har jo tydeligvis vært lett å glemme ham. Det føltes en stund som om vi sto midt i en revolusjon. Den enorme oppmerksomheten rundt seksuell trakassering var en seier for likestillingskampen. Men hva nå?
Les også: Burde jeg vært en hvit mann?
Faren med saker som skaper mange medieoverskrifter, slik metoo har gjort, er at man rett og slett blir lei. Lufta går ut av ballongen, og det som har virket engasjerende og mobiliserende mister sin kraft. Oppropet #stilleføropptak, frontet av flere av landets mest profilerte skuespillere, fikk bred oppmerksomhet. Det kom flere metoo-opprop. Synliggjøringen av omfanget av seksuell trakassering sjokkerte.
Metoo-kampanjens gjennomslag forklares gjerne med at det var profilerte mennesker som sto i front, og kjente navn ble avslørt. Det kan også ha vært kampanjens største svakhet. Elite-stempelet som kampanjen ufortjent har fått, gjør det lettere å distansere seg fra den. Trond Giske, Ulf Leirstein, Kristian Tonning Riise. Harvey Weinstein. Det kan være vanskelig å forstå at det angår oss alle, dersom en ikke har opplevd seksuell trakassering selv. Og hva handler egentlig kampanjen om? Feilslått flørt? Å gå for nærme noen? Nei, det handler om maktmisbruk og seksuell trakassering, som finnes over alt. Også etter overskriftene.
Det var da metoo gikk videre fra kulturlivet til politikken at det virkelig ble bråk. For her gjorde tillitsvervene det naturlig å identifisere mennene som hadde begått overtramp. Skyld ble plassert: Ukultur, taushetskultur, og usunn drikkekultur.
Les også: Derfor går jeg i tog i dag
Så kom det som måtte komme: Motvekten. Behovene for å nyansere, og i enkelte tilfeller, bagatellisere. Den nye varianten av «likestillingen har gått for langt» er blitt «nå er det nok metoo». Samtidig fikk vi endelig de første tegnene til metoo-oppgjør i andre deler av arbeidslivet. I helsevesenet. I akademia. Utelivsbransjen. Vi fikk undersøkelser som viste omfang av seksuell trakassering av vanlige arbeidsfolk. Men det fikk ikke like mye oppmerksomhet som metoo innen politikken eller kulturlivet.
Dagsavisen skriver i dag om at hver femte medarbeider fra hotell- og restaurantbransjen har opplevd seksuell trakassering de siste tre årene. Veldig få sier fra. Mandag fikk vi vite at hver fjerde kvinnelige lege ved Oslo universitetssykehus har opplevd trakassering. De er enten blitt trakassert eller har sett andre bli det. Det er særlig yngre leger i midlertidige stillinger som er rammet, ifølge Aftenposten. Hvem tar ansvaret for oppfølgingen av dette? Ryddes det opp på bakrommet, eller får vi vite mer om hvilken ukultur som har skapt en slik arbeidsplass?
Les også: Når Terje Søviknes sine behov er viktigst
Ifølge KS har én av tre kommuner og fylkeskommuner svart ja i en spørreundersøkelse på spørsmålet om metoo har endret måten de håndterer temaet seksuell trakassering. Hva med resten av dem? Var de allerede fornøyd med sin håndtering? Eller kanskje får de ikke så mange varsler?
Det er fortsatt veldig mange spørsmål som må besvares, og flere sektorer som må under lupen før vi kan erklære metoo som en reell seier for likestillingen. Nå den siste tida har metoo vært i søkelyset i kulturlivet gjennom diskusjon om antrekk og farge på løperen under filmfestivalen i Berlin. Og under Spellemannprisen ble kampanjen markert med bruk av hvite roser. Slike visuelle markeringer av støtte til kampanjen kan være vel og bra. Men flate sko og hvite roser flytter ingen fjell. Det må større endringer til. Selv om det er lettere å ty til enkle overfladiske grep.
Les også: #meetoo-advarsel fra Siv Jensen: – Vi må ikke slutte å klemme
I dag er «#metoo – fra taushet til kvinnekamp» hovedparole i Oslos 8. mars-tog. Engasjementet vi har sett rundt kampanjen må få utslag for deltakelsen under parolen i toget. For metoo har avdekket en maktubalanse, en manglende likestilling, som har overrasket noen, og som mange har forholdt seg passivt og tause til.
Det er den manglende likestillingen mellom kvinner og menn som gjør at det måtte kjente navn, opprop med hundrevis av underskrifter og ikke minst konkrete overtramp begått av profilerte mennesker til, for å skape en bred bevissthet om seksuell trakassering. Det er samme manglende likestilling som gjør at tilbudet til fødende kvinner kan neglisjeres over flere år, og at det må varsles om fare for spedbarnsdød før saken skaper engasjement. Det er samme manglende likestilling som gjør at vi ikke er i nærheten av likelønn. Og det er samme manglende likestilling som gjør at ordet «feminist» er noe noen kvier seg for å si at de er, i frykt for å virke ekstrem, unormal og nærmest mannevond.
Det er ikke nok metoo nå. Vi er ikke i mål. God 8. mars.
Les også: Stor metoo-pågang fra norske jurister