«Jeg har hele tida sagt at jeg er helt over min eks. Det er ikke helt sant. Jeg har lurt alle rundt meg så sinnssykt lenge. Og i går så møtte jeg ham. Og da jeg gikk ut av bilen gråt jeg ganske lenge».
Ansiktet til bloggeren Annijor, eller Anniken Jørgensen som hun egentlig heter, er tett opp til kamera. Hun snakker til oss. I bakgrunnen spilles enkle moll-akkorder på piano, mens hun forteller om sin kjærlighetssorg. Så kommer tårene.
Scenen er hentet fra TV 2-serien «Bloggerne» som følger Norges fremste bloggere i den nokså iscenesatte hverdagen deres. Vi er med på trening, på ulike jobbmøter, private møter, og vi ser sekvenser der bloggerne snakker rett til kamera om hverdagen sin. Normale følelser, relasjoner og hendelser blir ofte gjort til stort drama. Slik er bloggverdenen sett utenfra. Vi hører om ordkrig mellom bloggere, vi leser om noen av bloggernes destruktive blikk på seg selv, om plastisk og kosmetisk kirurgi, og om psykiske nedturer. Hvis de største bloggerne skriver en nyhet om seg selv, om de skal gifte seg, slå opp, eller om de har møtt veggen, går det ikke lang tid før diverse medier plukker det opp. En bloggers hverdag blir fort en sensasjon.
Kroppspress: Influensernes influens
Hvorfor er så mange så interessert? Noen dyrker dem som forbilder. Noen kjenner seg igjen i bloggerne. I historiene de forteller om hvor vanskelig det har vært å vokse opp. Andre ser på av mer snokete grunner. Det kan være god underholdning å se andre utlevere seg selv. Vår grafsete lyst på stadig mer bloggdrama er grunnlaget for en lønnsom industri. Derfor er bloggeren som klarer å vekke mest interesse ved sin person og sin hverdag, naturlig nok den som blir mest lest.
Da bloggfenomenet var i sin spede barndom var det et internettfenomen for noen få. Så ble blogging mer lukrativt. Mediene begynte å skrive om de mest leste bloggerne, og hvor mye de tjener på å være levende reklameplakater. Så kom TV-serien «Bloggerne», og etter hvert også noen bøker. Det ble god butikk.
Denne høsten er det blogger-bonanza på bokmarkedet. Nå har vi fått bøker fra Annijor, Sophie Elise, og snart Isabel Raad og Martine Halvorsen. Tidligere i år kom også boka til Anna Rasmussen, som før kalte seg Mammaen til Michelle.
I bloggbøkene som har kommet siste tida skriver bloggerne om vonde opplevelser. Om angst, depresjon, ulykkelig kjærlighet og vanskelige oppvekster. Det er utlevering på høyt nivå. Uten filter, kan en få inntrykk av. For Annijor sin del har ikke utleveringen vært begrenset til henne selv, men også rammet andre rundt henne, noe som har fått betydelig oppmerksomhet den siste uka. Derfor må hun nå gjøre endringer i den ferske boka «Bare en natt til», som handler om bruddet med gutten hun var sammen med da hun var 15 år, og den påfølgende depresjonen hun fikk. Kjærlighetssorgen har hun skrevet innlegg etter innlegg om på bloggen. Hun har felt tårer på TV.
Bente Rognan Gravklev: Vi må ikke bare snakke om dattera, men firebarnsmora også
Kritikerne som har anmeldt bøkene til Annijor og Anna Rasmussen har stilt spørsmål ved nødvendigheten av bøkene, når bloggene er bedre lesning. «Dette er den nye ungdomslitteraturen», hevdet forlaget til Annijor til Dagens Næringsliv. Skal vi dømme ut fra salgstallene til bloggerbøkene, stemmer det kanskje. Men stor interesse betyr ikke at forlagene skal fri til enhver blogger som har en vanskelig historie å fortelle om seg selv.
Målet er kanskje å speile dagens ungdomskultur. Resultatet er blogg i bokform, og masse medieoppmerksomhet. Ikke omkring tematikken oppvekst eller psykisk helse, men rundt bloggeren selv. Skandale og sensasjon. Dette er forutsigbart, og bør være det for forlagene også. Fine ord om viktigheten av å være åpen om psykiske vansker, om at bloggerne kan bidra positivt for ungdommer, framstår som lite troverdig. Unges psykiske helse blir ikke bedre av at stadig nye bloggere skriver bok «om den vonde tida».
Fra utsiden ser det ut som om forlagene rett og slett har lyst på en bit av bloggkaka. De ser unge kvinner utlevere seg og eksponere seg for så store penger at de rett og slett vil være med å få sin bit av inntektene. Det er ikke noe galt å ville gi ut bøker for å tjene penger. Men målgruppen for disse bøkene er ikke voksne mennesker. De er unge. De kan selvsagt reflektere og tenke selv, men med en populærkultur der bloggere, sosiale medier-kjendiser og reality-TV dyrker en uttrykksform der enhver følelse må uttrykkes med de mest dramatiske virkemidlene, vil unge mennesker bli påvirket. Følelser som kan regnes som normale kan lettere bli sykeliggjort. Det er det siste dagens unge, som i større grad en tidligere oppgir at de sliter psykisk, trenger.
Forlagene kunne benyttet muligheten til å la ungdomslitteraturen være et motstykke til bloggverdenen, der dramatikk og tidvis overdramatisering av hverdagen er blant de viktigste inntektskildene. De kunne gitt ungdommene en pause. De kunne brukt enda mer krefter på å synliggjøre den gode litteraturen som skrives om å vokse opp. Isteden faller de mer og mer for fristelsen og bidrar til at dramakulturen fra bloggverdenen får slippe til på nok en arena.