Nobelvinner Kailash Satyarthis foredrag

Mine kjære verdens barn…

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, Eksellenser, ærede medlemmer av Den norske Nobelkomiteen, min kjære bror Tom Harkin, mine brødre og søstre og min kjære datter Malala.

Fra dette podiet for fred og menneskelighet er det en stor ære for meg å resitere et mantra fra de gamle visdommens skrifter, vedaene.

Dette mantraet inneholder en bønn, en forhåpning og en besluttsomhet som har otensiale i seg til å frigjøre menneskeheten fra alle menneskeskapte kriser.

“Sam gacchadhwam sam vadadhwam sam vo manansi Jaanataam»

“Devaa bhaagam yathaa poorve, sam jaanaanaam upaasate»

La oss gå sammen. I vår streben etter global fremgang må vi ikke utelate eller utestenge en eneste person i et eneste verdenshjørne, det være seg øst eller vest, sør eller nord.

La oss snakke sammen, la våre sinn møtes! La oss lære av våre forfedres erfaringer, la oss sammen skape kunnskap for alle til alles beste.

Jeg bøyer meg i takknemlighet for mine avdøde foreldre, for mitt fedreland India og for Moder Jord.

Med varmt hjerte minnes jeg hvordan jeg selv er blitt satt fri tusenvis av ganger, hver eneste gang jeg har satt et barn fri fra slaveri. Hver gang deres første smil i frihet brer seg over deres vakre ansikter, ser jeg Guds smil.

Den største æren for denne prisen tilegner jeg Kaalu Kumar, Dhoom Das og Adarsh Kishore fra India og Iqbal Masih fra Pakistan. Som medlemmer av min bevegelse ofret de sine liv for å beskytte barns frihet og verdighet. Jeg tar med stor ærbødighet imot denne prisen på vegne av alle disse martyrene, mine medaktivister rundt om i verden og mine landsmenn.

Min reise hit fra Lord Buddhas, Guru Nanaks og Mahatma Gandhis store land; fra India til Norge, skaper en forbindelse mellom to kraftsentre for global fred og brorskap, både i eldre og nyere tid.

Mine venner, Nobelkomiteen har sjenerøst nok bedt meg om å holde en “forelesning», noe jeg, med respekt å melde, ikke er i stand til å gjøre.

Jeg står her for å representere lyden av taushet, harmløshetens rop og det usynliges ansikt. Jeg er kommet hit for å formidle våre barns stemmer og drømmer; våre barn, fordi de er alle våre barn.

Jeg har sett inn i deres redde og slitne øyne. Og jeg har lyttet til deres påtrengende spørsmål: 2

For tjue år siden, ved foten av Himalayafjellene, møtte jeg en tynn liten gutt. Han spurte: “Er verden så fattig at den ikke kan gi meg et leketøy og en bok i stedet for å tvinge meg til å ta i et verktøy eller et våpen?»

Jeg møtte en sudanesisk barnesoldat som var kidnappet av en ekstremistisk milits. Det første han ble tvunget til å gjøre under opplæringen, var å drepe sine venner og familie. Han spurte: “Hva gjorde jeg galt?»

For tolv år siden traff jeg en pur ung mor som levde på gata i Colombia og som hadde opplevd menneskehandel, voldtekt og slaveri. Hun stilte meg følgende spørsmål: “Jeg har ikke hatt en eneste drøm i hele mitt liv. Kan barnet mitt få oppleve det å ha en drøm?»

Ingen voldshandling er verre enn å nekte våre barn å ha drømmer.

Mitt eneste mål her i livet er at hvert eneste barn skal få lov til:

• å være barn,
• å vokse og utvikle seg,
• å spise, sove, se dagslys,
• å le og gråte,
• å leke,
• å lære, gå på skolen, og fremfor alt,
• å drømme.

Alle store religioner sier at vi må ta vare på våre barn. Jesus sa: “La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike tilhører slike som dem.» Den Hellige Koranen sier: “Drep ikke deres barn på grunn av fattigdom.»

Jeg nekter å godta at det ikke er plass til våre barns drømmer i alle templene, moskeene, kirkene og bedehusene.

Jeg nekter å godta at verden er så fattig, når bare én ukes militærutgifter på verdensbasis er nok til å gi alle våre barn skolegang.

Jeg nekter å godta at alle våre lover og grunnlover, dommere og politimenn ikke greier å beskytte våre barn.

Jeg nekter å godta at slaveriets lenker noensinne vil kunne bli sterkere enn lengselen etter frihet.

JEG NEKTER Å GODTA DET.

Jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe sammen med mange modige sjeler som også nekter å godta dette. Vi har aldri gitt opp og kommer aldri til å gi opp på grunn av trusler og angrep. Det er uten tvil gjort fremskritt de siste par tiårene. Antall barn som ikke går på skole er blitt halvert. Barnedødelighet og underernæring er redusert, og millioner barnedødsfall er forhindret. Antall barnearbeidere i verden er blitt redusert med en tredjedel. Men vær klar over at det fortsatt gjenstår store utfordringer.

Mine venner, i dag er intoleransen er den største krisen som banker på menneskehetens dør.

Vi har mislyktes totalt når det gjelder å gi våre barn utdanning. En utdanning som gir livet mål og mening og sikrer fremtiden. En utdanning som bygger opp en følelse av globalt borgerskap hos de unge. Jeg frykter at vi snart vil komme dithen at det kumulerte resultatet av denne fiaskoen vil kulminere i en voldsutøvelse uten sidestykke som vil kunne føre til at menneskeheten tar livet av seg selv.

Men allikevel finnes det unge mennesker som Malala, som rundt om i verden setter seg til motverge og velger fred fremfor vold, toleranse fremfor ekstremisme, og mot fremfor frykt.

Løsningen ligger ikke bare i forhandlinger og konferanser og pålegg fra fjerne organisasjoner. Løsningen ligger i små grupper og lokale organisasjoner og individer som ofte er helt ukjente for verdenssamfunnet, men som kjenner problemene på kroppen her eneste dag.

For atten år siden marsjerte flere millioner av mine brødre og søstre i 103 land 80.000 kilometer. Den gangen så en ny internasjonal lov mot barnearbeid dagens lys. Det klarte vi.

Du tenker kanskje: Hva kan én enkelt person gjøre? La meg fortelle deg en historie som jeg husker fra min barndom: Det hadde brutt ut en voldsom skogbrann. Alle dyrene flyktet, også løven, skogens konge. Plutselig så løven en bitte liten fugl som fløy rett mot brannen. Han spurte: «Hva er det du gjør?» Til løvens store overraskelse, svarte fuglen: «Jeg er på vei for å slukke brannen.» Løven lo og sa: «Hvordan kan du slukke brannen med bare en dråpe vann i nebbet?». Fuglen stod steilt på sitt, og sa: “Men jeg yter min skjerv.»

Du og jeg lever i en tid preget av rask globalisering. Vi er koblet til hverandre via høyhastighetsinternett. Vi utveksler varer og tjenester i et felles, globalt marked. Hver eneste dag går det tusenvis av fly som forbinder oss med alle verdenshjørner.

Men det finnes én alvorlig svikt i disse forbindelsene. Det er mangelen på medmenneskelighet. La oss innpode og omdanne den individuelle medmenneskeligheten til en global bevegelse. La oss globalisere medmenneskeligheten. Ikke en passiv medmenneskelighet, men en medmenneskelighet som forandrer verden og fører til rettferdighet, likhet og frihet.

Mahatma Gandhi sa, “Hvis vi skal undervise i ekte fred på jorden... må vi begynne med barna.» Jeg vil ærbødigst legge til at vi må bringe verden sammen gjennom å ha medfølelse for våre barn.

Hvem er disse barna som syr fotballer, men som aldri har spilt fotball? De er våre barn. Hvem er disse barna som jobber i gruver for å utvinne steiner og mineraler? De er våre barn. Hvem er disse barna som høster kakao, men som ikke vet hvordan sjokolade smaker? De er alle sammen våre barn. 4

Devli var født inn i flere generasjoners gjeld og gjeldsslaveri i India. Da hun satt i bilen min rett etter at hun var blitt reddet, spurte denne åtte år gamle jenta meg: Hvorfor kom du ikke før? Hennes sinte spørsmål ryster meg fortsatt – og har nok kraft i seg til å ryste hele verden. Hennes spørsmål er rettet mot oss alle. Hvorfor kom vi ikke før? Hva venter vi på? Hvor mange flere Devlier skal vi la være å redde? Hvor mange flere jenter skal bli bortført, innestengt og misbrukt? Rundt om i verden finnes det barn som Devli som spør seg selv hvorfor vi ikke gjør noe og som følger nøye med på våre handlinger.

Vi trenger kollektive tiltak og det haster. Hvert eneste minutt teller, hvert eneste barn teller, hver eneste barndom teller.

Jeg bestrider den passiviteten og pessimismen som omgir våre barn. Jeg bestrider denne kulturen som er basert på taushet og nøytralitet.

Jeg anmoder derfor innstendig alle regjeringer, mellomstatlige organisasjoner, næringslivet, ledere for alle trosretninger, det sivile samfunn og hver enkelt av oss om å sette en stopper for alle former for vold mot barn. Slaveri, menneskehandel, barneekteskap, barnearbeid, seksuelt misbruk og analfabetisme har ingen plass i et sivilisert samfunn.

Mine venner, dette kan vi klare.

Regjeringene må utforme en barnevennlig politikk og investere i utdanning og unge mennesker.

Næringslivet må være mer ansvarlig og mer åpen for nyskapende partnerskap.

Mellomstatlige organisasjoner må samarbeide for å fremskynde mer handling.

Det internasjonale sivile samfunn må heve seg over den daglige tralten i arbeidet og sine spredte agendaer.

Ledere og institusjoner for ulike trosretninger og alle vi andre må stå sammen for våre barn.

Vi må være dristige, vi må være ambisiøse og vi må ha viljestyrke. Vi må holde våre løfter.

For over femti år siden, på min første skoledag, traff jeg en skopussergutt på min alder som satt ved inngangsporten til skolen og pusset sko. Jeg stilte følgende spørsmål til lærerne mine: “Hvorfor jobber han der ute? Hvorfor går han ikke på skolen sammen med meg?» Lærerne kunne ikke svare. En dag mannet jeg meg opp og stilte spørsmålet til faren hans. Han sa: “Sir, det har jeg aldri tenkt over. Vi er bare satt til verden for å arbeide.» Dette gjorde meg sint. Det gjør meg fortsatt sint. Jeg protesterte mot det da og jeg protesterer mot det nå.

Da jeg var barn hadde jeg en visjon for morgendagen, hvor skopussergutten skulle sitte ved siden av meg i klasserommet og lese. Nå er denne morgendagen blitt til DAGEN I DAG. Jeg er DAGEN I DAG, du er DAGEN I DAG. DAGEN I DAG er en dag hvor alle barn har rett til liv, frihet, helse, utdanning, sikkerhet, verdighet, likhet og fred. 5

I DAG ser jeg de smilende ansiktene til våre barn i de blinkende stjernene bak mørket. I DAG ser jeg barn som leker og danser i hver bølge i havet. I DAG ser jeg den lille skopussergutten som sitter sammen med meg i klasserommet i hver plante, hvert tre og hvert fjell.

Jeg vil at dere skal se og kjenne denne DAGEN I DAG inni dere. Mine kjære søstre og brødre, jeg vil be dere om å lukke øynene og plassere hånden ved hjertet et lite øyeblikk. Kan dere føle barnet inni dere? Nå skal dere lytte til dette barnet. Det er jeg sikker på at dere kan klare!

I dag ser jeg mange tusener som marsjerer fremover som Mahatma Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela og som kaller på oss. Mange gutter og jenter har blitt med. Jeg har blitt med. Nå vil vi at dere også skal bli med.

La oss demokratisere kunnskap.

La oss skape universell rettferdighet.

La oss sammen globalisere medmenneskeligheten for våre barns skyld!

Min appell går til alle dere som er her i dag og til alle andre rundt om i hele verden.

Jeg oppfordrer til en marsj fra utbytting til utdanning, fra fattigdom til felles fremgang, en marsj fra slaveri til frihet, og fra vold til fred.

Asato m ā sad gamaya, tamaso m ā jyotir gamaya, m ṛ tyor m ā am ṛ ta ṁ gamaya.

La oss marsjere fra mørke til lys. La oss marsjere fra dødelighet til guddommelighet.

La oss marsjere!

Copyright: The Nobel Foundation (NTB)