Vaskepulver ble laget på resept

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Dette med resept skal vi komme tilbake til. Men først: I forbindelse med markeringen i Moss by- og industrimuseum om den store industrimessen som ble avholdt i Moss i 1937, er det kommet inn ønsker om å få vite litt mer om enkelte gamle industribedrifter. Denne artikkelen om Persil ble første gang publisert i Moss Dagblad 12. januar 2015. Men det har rent en god del vann i havet siden den gang. Og Moss Dagblad er blitt til Dagsavisen Østfold, noe som betyr en større leserskare enn ved inngangen til 2015. Vi tar derfor sjansen på en reprise.

Nå var det ikke slik at mossingene kunne kjøpe en pakke Persil eller en boks Ata med resept fra helsemyndighetene. Men de ansatte på Persilfabrikken i Værftsgata 7 var godt kjent med reseptsystemet. Ingeniørene i første etasje testet til stadighet de ulike produktene som ble produsert, og kom opp i øverste etasje med papirlapper med beskrivelse av antall sekker av de ulike kjemikaliene som skulle brukes i produksjonen. Forholdet mellom antall sekker som skulle brukes var helt avgjørende for at vaskepulveret skulle få den riktige vaskeeffekten.

Jeg var ansatt på Persil tidlig på 1970-tallet, og det følgende er en historie om den gang en arbeidskamerat og jeg bommet på resepten, men fikk løst ingeniørenes problem.

De hvitkledde ekspertene fra første etasje slet med å finne fram til den riktige blandingen av et vaskemiddel som skulle brukes til rengjøring av melkemaskiner i landbruket. Vi som blandet råstoffene fikk beskjed om hva som skulle brukes i blandingen, men ingeniørene oppnådde ikke riktig resultat. Etter fjerde eller femte resept gikk det også litt i surr for oss i fjerde etasje. Vi kikket på resepten, fylte på med et visst antall sekker, og trodde at vi hadde vi hadde gjort alt riktig.

Det ble gitt beskjed ned til testpanelet, og etter en stund kom en av ingeniørene gledestrålende opp til oss. Endelig hadde de greid å finne riktig blandingsforhold. Vi ble like glade som alle andre, og bevilget oss en kaffepause. Så tok vi en opptelling av antall sekker råstoff som var igjen på lageret. Det manglet to sekker. Etter en kort diskusjon viste det seg at vi begge hadde lagt inn to sekker hver av et av råstoffene, med det resultat at det ble et annet blandingsforhold enn det som sto i resepten. Ved en tilfeldighet traff vi dermed blink på det vaskepulveret som ingeniørene hadde slitt ganske lenge med. Vi måtte beskjemmet fortelle at vi hadde gjort en feil, men ble raskt tilgitt siden resultatet ble korrekt.

Persilfabrikken var en av de mange viktige bedriftene i industribyen Moss på 1900-tallet. Fabrikken ble bygd i 1939, og på det meste hadde bedriften mellom 80 og 90 ansatte. Men det var skjær i sjøen. Det var nemlig det tyske selskapet Henkel & Cie A.G. Düsseldorf som eide bedriften. Henkel & Cie. A. G. solgte sine produkter i Norge ved egne reisende agenter. Firmaets produkter var vaskemidlene Persil, Henko og Ata, samt et produkt for oppvask og rengjøring, IMI.

Ved kongelig resolusjon av 23. desember 1937 fikk A/S Henkel konsesjon for fremstilling av vaskemidler i Moss. Konsesjonsbestemmelsene var strenge: Selskapet fikk kun tillatelse til å produsere de nevnte produkter. Produksjonen måtte ikke overstige 850 tonn årlig av Persil og Ata, mens Henko og IMI fikk en grense til sammen på 350 tonn. Produksjonen gikk svært bra i krigsårene, og det ble gitt tillatelse til å øke mengden ganske kraftig. Henkel overdro etter hvert sine aksjer til det sveitsiske selskapet UMA A. G.

Men bedriften var i utgangspunktet tysk, og ble fortsatt betraktet som tysk selskap. Etter krigen ble den beslaglagt av den norske stat som krigserstatning, og ble en tid drevet direkte av Direktoratet for fiendtlig eiendom. I 1949 ble aksjene fordelt mellom Norges Kooperative Landsforening (NKL), Kjøpmennenes økonomiske Fellesforetagende (Køff), Staten og Landteknikk A/L. På nettsidene til Denofa-Lilleborg står det at Persilfabrikken i Moss, med varemerker som

Persil, Ata og Milo var Lilleborgs viktigste konkurrent på vaskemidler i etterkrigsåra. Målet ble å overta en brysom konkurrent, sikre seg større markedsandeler og hevde seg i konkurransen med internasjonale selskaper. Denofa gikk inn i forhandlinger med eierne av Persil med sikte på overtakelse. Det endte det med at Denofa-Lilleborg kjøpte opp Persilfabrikken i Moss 1967.

Selv om bakgrunnen for salget av Persilfabrikken til Denofa-Lilleborg var å styrke norske produsenter av vaskemidler mot de utenlandske giganter ble konkurransen likevel for hard. I en omorganiseringsplan i september 1978 varslet konsernledelsen en mulig nedleggelse av fabrikken i Moss. "Planen forutsetter konsentrasjon i Oslo og vil om den blir vedtatt, ha til følge at produksjonen i Moss blir nedlagt om ca. tre år ..."

Bedriftsklubben ved Persil var en del av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforening (NKIF), og klubben mobiliserte sterkt mot nedleggelse. Og både Moss og omegn faglige samorganisasjon (Samorg) og flere lokale fagforeninger solidariserte seg med de ansatte ved Persil. Men det hjalp ikke. Arbeidstakergrupper ved bedriften gjennomgikk bedriftsledelsens forslag, og i løpet av prosessen fikk alle de 80 ansatte en avtale med bedriften om garanti for jobb. Produksjonen ble overført til Oslo i begynnelsen i 1982. Og Moss ble en viktig bedrift fattigere.

Kilder:
1. Moss bys historie bind 3, Moss.
2. Historikk om Denofa-Lilleborg.
3. Artikkelen «Persilfabrikken» av Kjell Henriksen i Strandsitteren november-2013