Arnold; det glade bybud i Moss

Av Paul Norberg

I Moss var Arnold Carlsen bare kjent som Arnold Bybud. I boka «Byoriginaler» av Frank «Montanus» Berg, omtales Arnold som en av de mest kjente og populære originaler i etterkrigstiden. Selv husker jeg Arnold godt. Vi som vokste opp i Værlegata lekte mye på togstasjonen, og møtte Arnold nesten daglig, da han fraktet kofferter og annen bagasje mellom Bastøferja og jernbanen. Hvis toget var forsinket, dro han gjerne fram torader'n sin, og spilte en munter melodi for de ventende togpassasjerene. Eller han fant fram et velbrukt munnspill, og spilte slik at pendlerne glemte forsinkede tog. De applauderte det glade bybud. Men det som begeistret tilskuerne mest var hans artisteri med «diablo». Dette kinesiske djevelspillet består i å bringe ei dobbeltkjegle i hurtig reaksjon ved hjelp av ei snor og to pinner. Den snelleformede kjegla (djevelen), kasta han høyt til værs og henta den ned igjen, slik at den landa på snora. Det krevdes presisjon, og Arn­­old var en mester i Diablo. Arnold fikk som regel noen kroner for sine musikalske innslag og sitt artisteri. Det hjalp nok godt på økonomien. Han hjalp til med å forsørge sin mor, og det meste av det han tjente ble levert til hennes husholdning.

Spåmannen

Arnold Bybud var også opptatt av å spå framtida til folk. Fra de voksne fikk han noen slanter for sine spådommer. En gang var vi en kameratgjeng som møtte Arnold i et stille øyeblikk på jernbanestasjonen. Vi var i 10–12 års alderen, og Arnold var i godt humør, og dro en kjent låt på munnspillet sitt. Deretter ville han spå oss. Min eldre bror var førstemann ut, og Arnold satt lenge så ned i håndflata hans. Først den ene handa, deretter den andre. Så skjedde det noe uventet: Han ble alvorlig, og sa at han ikke ville fortelle om sin spådom. Og han reiste seg for å gå. Men broderen insisterte på å få vite hva Arnold hadde sett, og etter en stund ga Arnold seg.
– Jeg ser at du får et kort liv, sa han kort. Så tok han med seg håndkjerra, og dro. Vi trodde jo ikke helt på spådommene til bybudet. Han var jo en litt spesiell fyr, og var kjent for å tøyse med alt og alle. Men oppførselen hans førte til vi ble litt urolige, selv om historien etter hvert ble glemt. Den dukket først opp hos meg igjen da min bror døde som 56-åring. Er det et kort eller langt liv?

Lærte engelsk på kino

Men tilbake til Arnold Bybud.   Han fraktet ofte kofferter for utlendinger som kom til Moss. Han fant derfor ut at han måtte lære seg litt engelsk. Det ordnet han ved å   gå mye på kino. Cowboyfilmer på Tivoli kino var de mest populære, men han likte også å se tegnefilmer av Walt Disney. Han snappet opp ord og vendinger, som han brukte da passasjerer fra andre land skulle ha fraktet sin bagasje fra Bastøferja eller togstasjonen til Grand eller Moss Hotel. I Frank Bergs bok beskrives en episode fra aprildagene i 1940. De tyske okkupantene kom med stor delegasjon offisere, som skulle    ha fraktet koffertene sin til Moss Hotel. Arnold mislikte okkupantene, men han trengte pengene. Han tok derfor dobbelt takst for fraktingen. Så en dag kom det en mengde tyske soldater med toget fra Oslo. Soldatene skulle ombord i et skip som lå til kai ved Moss Værft. Dette var en stor jobb, men umulig å gjennomføre med håndkjerre. Arnold løp derfor opp til Martin Svartbergs vognmannsforretning, som holdt til i krysset Fjordveien/Nyquistgate (Korkebakken). Svartberg og Arnold Bybud ble raskt enige om en pris for frakt av koffertene med en av Svartbergs lastebiler. Og kun noen minutter etter kom en grønnmalt Chevrolet lastebil kjørende inn på stasjonsområde. Bagasjen kom tidsnok til skipet, før det la ut fra Moss. Arnold fikk sitt økonomiske oppgjør betalt i norske pengesedler, og fordelte den forhåndsavtalte summen til Svartberg. Men sistnevnte observerte at bybudet fikk langt mer for frakten enn det som var forventet. Svartberg mente derfor at han burde fått bedre betalt.
– Uten meg hadde du aldri klart jobben, sa Svartberg.
– Som en erfaren vognmann vet du jo at avtaler er til for holdes, repliserte Arnold Bybud. Han beholdt sin andel av fraktpengene.

Nyquistbyen for fall

Da Arnold Carlsen fraktet kofferter fra Bastøferja til togstasjonen, eller motsatt vei, lastet han kjerra full med tunge kofferter, surret kolliene med tjukt tau, og dro vogna mellom de to destinasjonene. Han dro håndkjerra si på en gangvei mellom stasjonsområdet og søndre jernbaneovergang. Denne gangveien finnes ennå, men kommer snart til å bli historie. Når 115 bygninger blir revet i forbindelse med ny jernbanetrasé, og ny jernbanestasjon i Moss skal bygges, blir denne gangveien borte. Det samme gjør bolighusene i store deler av Værlegata, Strandgata og flere tilstøtende veier. Tidligere i høst var det en byvandring gjennom Nyquistbyen, som området rundt Nyquistgate og Værlegata blir kalt. På denne vandringen var det nær 200 deltakere, og både deltakere og arrangører bidro med historier fra dette arbeiderstrøket. Jeg tror ikke Arnold Bybud ble nevnt i denne byvandringen, men hans virke i dette området hører absolutt med når Nyquistbyens historie skal nedtegnes. Arnold Bybud var ingen «viktig» mann av den typen som får gater oppkalt etter seg, eller som blir udødeliggjort med en statue. Men han var en humørspreder, som trofast møtte opp ved de fleste ferje- og togavanger. Han utførte mange oppdrag, og hvis Arnold kunne strekke ut ei hjelpende hand, så gjorde han det med et smil. Det ble sagt at på jernbanestasjonen var han så presis at folk kunne stille klokka etter'n.   Han holdt det gående som bybud i Moss i 30 år. Arnold døde 2. mai 1982.