Høyhusideer fikk ikke fotfeste

Av Paul Norberg

Det er området rundt Værlegata, Strandgata, Øvre og nedre Tverrgate og veiene mellom Fjordveien og Værlegata som blir hardest rammet. Hele 115 bygg skal rives. Dette inkluderer boliger, garasjer og uthus. 120 boenheter i Moss må fraflyttes. Øvre og Nedre Tverrgate, Boyebakken og Værlegata i området fra Boyebakken til Nyquistgate vil forsvinne. Endelig vedtak om de storstilte planene blir behandlet i bystyret om en uke; mandag 20. juni 2016. Debatten om å få toget i tunnel under byen og få kontroll på ferjetrafikken har vært ført i flere tiår, og nå nærmer det seg en løsning. Moss vil framstå som en moderne by, og prisen er at mange bygninger med kulturhistorisk verdi vil forsvinne.

Dette er ikke den første gangen Moss blir modernisert. På 1960-tallet var ordfører Emil Andersen, rådmann Alf Herland og byingeniør Arne Svenning omtalt som «de mektigste menn på rådhuset i Moss». Det var særlig de to førstnevnte som hadde storstilte visjoner for Moss. De forbandt byens gamle trebygninger med slum og elendige levekår, skriver Nils Johan Ringdal i «Moss bys historie – 1880-1990». Men det var også motstand mot denne byfornyelsen, og det fikk stor betydning at Moss Dagblads redaktør, Frank Berg, engasjerte seg mot riving av enkelte, eldre bygninger.

Men mange signalbygg ble revet. I mars 1968 forsvant det helt spesielle bygget, Moss Kurbad, som lå i Strandgata, skrått over gata der Varmestua nå holder til. Og i juli samme år ble det gamle politikammeret revet. Det er fortsatt mange i Moss som mener at dette er det mest håpløse rivingsvedtaket som noen gang er fattet i Moss. Som erstatning for politikammeret ble Kirkegata 14 oppført. Selv om det er langt fra det vi forbinder med skyskrapere i amerikanske storbyer, så var det som en skyskraper å regne i Moss. På folkemunne ble det betraktet som «byens styggeste bygg». Men det var funksjonelt. Bygget rommet kontorer for fagbevegelsen. Politikammeret og byretten fikk tilhold der. Det samme gjorde Moss Dagblad. I toppetasjen var det fengsel.

To år senere ble det reist et annet høyhus i Moss. Denne gang var det en boligblokk i Fridtjof Nansens gate. Både Kirkegata 14 og høyblokka ble symbolet på at datidens sentrale politikere hadde som visjon at Moss skulle utvikle seg til en høyhusby. Hollenderbjerget var et av de første sentrumsområdene som Moss Boligbyggelag (MBBL) ønsket å bygge ut. De gamle leiegårdene var bygd i tida rundt 1830, og ble av mange oppfattet som «maleriske» i en nostalgisk sammenheng. Men leilighetene var ikke mye å skryte av som boliger. Dårlig isolerte, trekkfulle, kaldt vann i springen og utedasser var et stykke unna den standarden som ble forventet i et moderne samfunn. I 1966 ble det signert en kontrakt med tomteeieren, og målet til MBBL var opprinnelig å oppføre tre høyblokker. På 1960-tallet var det blitt en trend i større byer å oppføre høyhus. Mange leiligheter på små tomtearealer ble ansett som gunstig i en tid hvor det var viktig å utnytte ressursene maksimalt. I Oslo var det allerede oppført en del høyblokker i drabantbyene. MBBL behandlet utbyggingen på Hollenderbjerget i flere møter, og det var et stort øyeblikk da den første blokka var innflyttingsklar i 1968. På det tidspunktet var det ingen som forsto at dette også ville bli den eneste høyblokka i Moss. Men tomtekostnadene ville bli svært høye ved å gjennomføre bygging av de to øvrige blokkene. Samtidig forandret tidene seg, og store utbyggingsprosjekt i utkanten av Moss sentrum ble prioritert framfor videre høyblokkutbygging. I dag står bygget der som et symbol på en spesiell byggestil som aldri fikk skikkelig fotfeste i Moss. De 54 leilighetene i høyblokka er fortsatt attraktive i boligmarkedet. Utsikten fra øvre etasjene er helt spesiell. Men vinden tar også godt i bygget, og det hender beboerne opplever at det knaker i stuevinduene når høststormene setter inn.

Det er forresten verdt å dvele litt ved navnet på stedet hvor høyblokka troner over Moss sentrum. Eldre mossinger vil fortsatt omtale stedet som «Hollenderbjerget». Siden tidlig på 1900-tallet var denne gatestumpen omtalt som Svaebakken, som et minne om grosserer Oscar Svae, som kjøpte området i år 1900. Men bakken ned mot Skoggata var faktisk en del av en del av Fridtjof Nansen gate fram til 2007. Først da ble Svaebakken det offisielle navnet på denne gata.

Men hvorfor ble området kalt «Hollenderbjerget»? Da må vi tilbake til de riktig gamle dager. Allerede fra 1540 var hollandske sjømenn et vanlig syn i Moss. Da kom det årlig omkring 40 hollandske skuter til Moss for å hente trelast til skips-, hus- og demningsbygging. Den gangen var Moss preget av barskog. Sagbruk og eksport av trelast var en av distriktets viktigste næringsveier. Og på bakgrunn av det store innslaget av hollendere i Moss eksisterer det to forklaringer på hvorfor området blir kalt Hollenderbjerget:

Den ene forteller at hollandske sjømenn satt på fjellknausene for å observere været. De ventet på gunstige vindretninger, slik at de kunne komme seg ut fra Mossesundet og inn i Christianiafjorden (Oslofjorden). Den andre versjonen er mer romantisk: Hollandske sjømenn tok med seg sine koner til plassen for å nyte hverandre og utsikten. Verdifull fritid på landjorda i naturskjønne omgivelser gjorde nok vindretningen forholdsvis uinteressant, og for lokalbefolkningen førte hollendervandringen raskt til at området ble døpt «Hollenderbjerget». Det var relativt vanlig at særlig offisersfruene var med sine ektemenn på båtene.

Kilder:
1. Nils Johan Ringdal i «Moss bys historie – 1880-1990».
2. MBBLs jubileumsberetning fra 1996.