– Klasker ikke tennis

Di Derre akustisk – hvordan blir det?

– Forskjellen fra en festkonsert om sommeren er at folk i denne settingen sitter og hører etter. Så har vi med flygel, vaskebrett og kontrabass, og Jo Nesbø får tid og rom som den glimrende historiefortelleren han er. Han er morsom i den rollen. Selv er jeg vant med sånne intime historieforteller-settinger, og trives godt med det.

Hvordan synes du det er å spille med Di Derre?

– Det er gøy! Jeg koser meg like mye på øving med dem som på konsert. De har mange solide, slitesterke låter, som folk har brukt i livene sine i mange år. Selv er jeg mest glad i de håndverksmessig sterke låtene – de tekstene som ikke ble hits, men som må oppdages.

Hvilken opplevelse har du av Parkteatret fra før?

– Etter 1.800 konserter på 20 år er jeg ikke helt sikker, men jeg har spilt mye på Cafè Brandstrup. Det føles litt hjemme, og passer til mine intimkonserter.

Du ble også bedre kjent med mossedistriktet som deltaker i det nå tv-sendte «Hver gang vi møtes»?

– En veldig rik opplevelse. Jeg har opplevd mye sterkt i en lang karriere, men i HGVM deles opplevelsene med noen som vet akkurat hvordan det er – livet som artist og det å stå på scenen. Slik for eksempel snekkere også kjenner på. Vi hadde mange gode samtaler på Vestre Kjærnes.

Hvordan får vi oppleve deg nå?

– I en mye mindre rolle, der jeg er mer en strengebehandler med fire-fem gitarer og ukuleler, en sidekick på vokal og egentlig bare én i ensemblet.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er nok en med blanke ark, som jeg har tatt en tusj og tegnet meg gjennom. Jeg kan i alle fall ikke nevne Bibelen. Boka som i nyere tid har imponert meg mest er Marisha Pessls «Special topics in calamity physics». Den har utrolig mye musikk i språket.

Hva gjør deg lykkelig?

– Når jeg kan det jeg skal på scenen og opplever at publikum hører etter. Jeg finner også lykke i at grunnslaget mitt sitter på tennisbanen. Og jeg slår hardt – jeg driver ikke og klasker tennis.

Hvem var din barndomshelt?

– Musikalsk, som 4-åring; Roger Whittaker. Han var den første singer-songwriter jeg hørte. Fingerspillet hans på gitar inspirerte. Og stemmen gjorde stort inntrykk, selv om jeg ikke skjønte en dritt av hva han sang om.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drikker hvitvin og spiser masse pizza – og ser gjerne to hele sesonger av en dokumentarserie.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Det sitter langt inne å delta på sånt, men dyrs rettigheter.

Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke tok lappen som 18-åring og konsentrerte meg mer i fransktimen.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Barack Obama. Fordi jeg tror han er klok, samvittighetsfull og har gode intensjoner. Derfor ville jeg spurt ham hvor vanskelig det er for en såpass intelligent mann å styre et så pussig «kontinent» som jeg vil kalle USA.