Ønsker ikke direktøren tilbake

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

I min forrige artikkel om verftsarbeidernes virksomhet under annen verdenskrig, skrev jeg at disponenten var aktivt NS-medlem, men at han ikke plaget de ansatte i verkstedet med politisk propaganda. Mens verkstedarbeiderne utførte stille sabotasjehandlinger ved å forsinke produksjonen av skip, holdt disponenten lav profil. Båtene som ble bygd skulle brukes av tyskernes i deres krigføring til sjøs, og det var viktig å gjøre jobben i et tregt tempo, samtidig som det ikke skulle anføres at dette var aktiv sabotasje. Det var en krevende balansegang, som verftsarbeiderne utviklet perfekt. Ingen ble tatt for å overtre de interne arbeidsinstruksene. På fritida var svært mange verftsarbeidere aktive i motstandsarbeidet.

Disponenten virket oppriktig forbauset over at så mange i hans stab av arbeidere var motstandsfolk. Hans arrestasjon førte i begynnelsen til en liten krise for verftet, og det kom en forsiktig forespørsel fra bedriftens direksjon. Denne hendelsen ble gjengitt i protokollen fra et møte i verkstedklubben 13. mai 1945. Møtet fant sted i Torvkafeens kjellerlokaler.

«Direktøren ved Værftet er arrestert, og direksjonen er av den oppfatning at for å få bedriften i gang så må direktøren løslates. Direksjonen anmoder om å få arbeidernes syn på saken. Efter en del debatt blev det besluttet: Arbeiderne ønsker ikke å få Direktøren tilbake til Værftet.»

Det samme medlemsmøtet tok også opp det de kalte ukollegial opptreden på arbeidsplassen. Hver enkelt gruppe ved bedriften fikk mandat til å vurdere «sine egne NS-sympatisører», og komme med forslag til passende tiltak mot dem, ut fra hva de hadde gjort mot sine arbeidskamerater i løpet av krigen. En mann, som tydeligvis hadde vært svært så aktiv NS-er, ble bedt fjernet med øyeblikkelig virkning. Men for øvrig ble de aller fleste behandlet ganske pent. Samtlige NS-medlemmer fikk beskjed om å holde seg hjemme fra arbeidet inntil saken deres var avgjort av rettsvesenet. De øvrige som hadde oppført seg ukollegialt fikk korreks av klubben.

3. juli 1945 ble det holdt ekstraordinært årsmøte. På dette møtet gjorde verkstedklubben seg ferdig med behandlingen av NS-medlemmer og sympatisører. Lorentz Karlsen, som hadde gjort en flott jobb i krigsåra, ble gjenvalgt som klubbformann med akklamasjon. Det samme gjaldt for Sverre Hansen som nestformann.

Sakte, men sikkert kom fagforeningsarbeidet inn i normal gjenge igjen. En del saker fra krigens dager gjensto en stund mot 1946. Blant annet krevde klubben tilbake et dyrtidstillegg, som ble fratatt dem i 1940. Men etter hvert ble det på nytt diskusjoner om arbeidsforhold, overtid og lønn som preget det daglige arbeidet for de tillitsvalgte. Nå fikk de også en ny sjef å forholde seg til.

I 1946 tiltrådte Trygve Wibye som administrerende direktør. Skipsverftet bygde ulike typer lasteskip, ferjer og hvalbåter, og hadde også eget verksted for produksjon av dieselmotorer.

Trygve Wibye kom til Moss Værft & Dokk på et tidspunkt da bedriften trengte en visjonær leder. Verkstedet var nedslitt etter krigsårene, og Wibye satte full kraft på modernisering, utvidelse og effektivisering. Han startet også en egen yrkesskole for å skaffe faglært arbeidskraft. Ny bedding for bygging av skip opp til 22.000 dødvekttonn ble tatt i bruk, likedan ny maskinfabrikk. Større flytedokk ble anskaffet, og Værven vokste til å bli byens største arbeidsplass med 1.050 ansatte.

Disse endringene preget også de ansatte. De var velvillig innstilt til den nye direktøren, men ønsket også å holde sine rettigheter i hevd. I mars 1946 forfattet klubben en uttalelse som viser dilemmaet de var i. Klubben protesterte mot en kjennelse i lønnsnemnda som betyr « … at arbeiderne ikke engang oppnår tre fjerdedelers kompensasjon for prisstigningen. Dette medfører en fortsatt reduksjon av reallønna».

Videre i uttalelsen heter det: «Vi reagerer på det sterkeste mot at skipsredere skal tilgodesees med 1.800 millioner kroner i krigsprofitt på bekostning av sjøfolks liv og helse, deres arbeid og slit under krigen; mens arbeiderne, den mest verdifulle faktor i samfunnet skal avspises med noen ører i tillegg til arbeiderlønnen en gang ut på høsten.»

Etter så kraftfulle ord, burde det vært naturlig at resolusjonen hadde manet til aktiv kamp og streik. Men det skjedde ikke. Avslutningen på uttalelsen er preget av en form for resignasjon:

«Vi mener at streik ikke er det riktige middel for våre kravs gjennomførsel, all den tid vi har arbeiderflertall og regjeringsmakten. Oppgaven må være å bruke våre politiske maktposisjoner i samsvar med arbeidernes interesser.»

Verkstedklubben så klart klasseforskjellene i samfunnet, og de konkretiserte det ved å vise til redernes krigsprofitter. Samtidig ønsket de ikke å lage bråk så lenge den mektige LO-formannen Konrad Nordahl uttalte at « … vårt samfunn tåler ikke noen arbeidskamp. Det vil sette oss langt bak i gjenreisingen av landet». I tillegg ville en arbeidskonflikt ramme en regjering utgått fra arbeiderbevegelsen, med Einar Gerhardsen i spissen. Den skarpe resolusjonen fra klubbmøtet ble dermed ikke noe annet enn uttrykk for en knurrende fagbevegelse, som ikke torde gå til omfattende aksjoner. Hensynet til en Arbeiderparti-regjering veide nok mer enn hensynet til å løfte reallønna et hakk høyere.

Kilder: Verkstedklubben ved Moss Verft 1909–1989. Store Norske Leksikon. Fagkongressen i mai 1946.