Da Emil provoserte en NS-leder

Av Paul Norberg, tidligere redaktør i Moss Dagblad

Det var ingen hvem som helst som entret talerstolen for NS. Det var Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, generalsekretær i partiet; Rolf Jørgen Fuglesang. Han var kjent som en god taler, og en glødende tilhenger av nasjonalsosialismen.

Som Nasjonal Samlings generalsekretær gjennom hele partiets historie i perioden 1933–45, sto Rolf Jørgen Fuglesang som den praktiske organisator av nasjonalsosialismen i Norge. Han unngikk så vidt dødsstraff under rettsoppgjøret og slapp ut fra tvangsarbeid 1956. Han døde så sent som i 1988.

Men så var det dette torvmøtet da. For yngre lesere kan det være greit å vite at Nedre torv i Moss er det samme stedet som Amfisenteret i dag har sin store parkeringsplass. Fram til parkeringsplassen ble bygd midt på 1960-tallet, var det torghandel, mange politiske møter og 17. mai-leker for barn på denne plassen.

Da NS-leder Fuglesang entret talerstolen, var det fullt av folk på plassen. Det han ikke visste, var at en stor del av tilhørerne var fagorganiserte, med et brennende hat til alt som smakte av nazisme. Da Rolf Jørgen Fuglesang hadde snakket seg varm, hoppet Emil Andersen opp på et lite bord. Han avbrøt nazilederen, og holdt en flammende tale som rettet seg mot alt som Nasjonal Samling sto for. Den store forsamlingen applauderte arbeidertillitsmannen fra Moss Værft mens NS-tilhengerne sto ydmyket igjen. Emil Andersen var for øvrig også ordfører på Jeløy på denne tida. (1935-1940).

Emil Andersen og andre framtredende tillitsvalgte var naturlig nok i nazistenes søkelys ved krigsutbruddet. Offisielt lå de derfor lavt i terrenget. Men mange av dem arbeidet svært så aktivt i det skjulte. Verkstedklubben på Værven var åpne og tøffe i sine konfrontasjoner mot okkupasjonsmakten. Og på et klubbmøte 22. mai 1940 vedtok de enstemmig å protestere på den behandling som jødene ble utsatt for. Det var ingen selvfølge på denne tida. For også i Norge var det sterke krefter som motarbeidet jødene, ikke bare innenfor Nasjonal Samling.

Verkstedklubben ved Moss Værft tok også sjansen på å føre en hard arbeidskamp bare noen måneder etter krigsutbruddet. Selskapets disponent Aamundsen var aktivt NS-medlem. Han provoserte likevel ikke de ansatte med politisk propaganda, men ved en anledning i 1940 tirret han på seg verkstedklubben. 6. juli fikk klubbstyret beskjed om at to medlemmer var ilagt åtte dagers permisjon. Årsaken var at de hadde spist og røkt i arbeidstida. Klubben grep inn. Og det viste seg at disponenten ikke greide å føre vitner for sine påstander. Likevel opprettholdt han permisjonene. Fra lørdag ettermiddag til mandag morgen var det hektisk møtevirksomhet i klubben. Først bestemte klubbmøtet at samtlige skulle ta permisjon i solidaritet med de to arbeiderne. Dette var naturligvis en annen måte å si at verkstedklubben gikk til streik inntil de to arbeiderne ble gjeninntatt.

Nå ble Norsk Jern og Metallarbeiderforbund sentralt koblet inn. De oppfordret arbeiderne ved Værven om å gå tilbake til arbeid, slik at forhandlingene kunne starte opp. Klubbformann Lorentz Karlsen viste til denne oppfordringen på et nytt klubbmøte mandag morgen klokka 07.00. Men arbeiderne var standhaftige. De fortsatte streiken.

Og da skjedde noe utrolig: Disponent Aamundsen gikk i forhandlinger med verkstedklubben, avdelingslederne i Moss Jern og Metall og med representanter fra forbundet sentralt. Dette gjorde han, selv om det var full arbeidsnedleggelse ved verkstedet. Forbundets representant, som for øvrig også het Aamundsen, fortalte verkstedklubben at dette var første gang i fagbevegelsens historie at en bedrift godtok å stille i forhandlinger mens det pågikk en streik. Klubben vant ved å bruke streikevåpenet.

Etter streiken unngikk disponent Aamundsen å gå i konflikt med verkstedklubben. Dermed oppsto en underlig situasjon. Et stort antall fagorganiserte deltok i motstandsbevegelsen. På dagen gikk de til arbeid som vanlig. Flere meldte seg inn i «bedriftsvernet». For da fikk de anledning til å trene i tilfluktsrommene på Værven. Våpen- og førstehjelpsopplæring ble gitt i tilfluktsrommene. Ingen ble tatt for denne virksomheten.

I krigsårene ble det bygd, eller ombygd, flere hvalfangere ved Moss Værft & Dokk. Skipene ble bygd etter en fast mal, og var enkle å produsere. Likevel gikk arbeidet sent. Alt ble gjort svært omstendelig, og bevisste feil førte til at deler av arbeidet måtte utføres både to og tre ganger. Bakgrunnen for denne stille sabotasjen var at tyskerne fant ut at hvalbåtene egnet seg godt som en form for krigsskip. Det ble bygd fundamenter for mitraljøser og antiluftskyts på dekkene.

Verkstedklubbens virksomhet ble etter hvert liggende i dvale. Nazistene overtok ledelsen av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, og det var Birger Aamodt som var nazi-kommissar. Arbeiderne ved Værven var formelt medlemmer av forbundet, men betalte også en illegal kontingent som nazistene ikke fikk kloa i. Landsorganisasjonen etablerte et nytt hovedsete for sin virksomhet i London, og den kongressvalgte formannen Konrad Nordahl stilte seg i spissen for et nytt sekretariat.

Klubben ved Moss Værft dominerte i avdelingen Moss Jern og Metallarbeiderforening. Avdelingen holdt en viss virksomhet i gang gjennom krigsårene. Samtlige årsberetninger for avdelingen fram til fredsåret 1945 ble avsluttet på samme måte: Med håp om snarlig fred.

Kilde: «Verkstedklubben ved Moss verft 1909-1989»

paul.norberg@dagsavisen.no