Historien bak det gule huset ved kanalen

Av Kirsten Wiik

Helt fra 1811 har det vært sykehusdrift i Sykehusgata 10. Nå er det Velferdssentralen og Frivilligsentralen som holder til her. Begge virksomhetene er drevet av Moss og Omegn Kvinneråd, som også har fått sin plass og beskrivelse.

«Det gule huset ved kanalen» er kjent for mange.

Velferdssentralen ble etablert i 1967, mens Frivilligsentralen har eksistert siden 1998. Sammen er de to organisasjonene blitt en betydelig institusjon og spiller en stor rolle i mange menneskers liv. Dette ble feiret med en bok, og det var Kvinnerådet som var utgiver av boka «Det gule huset».

Sykehusgata 10 var en gang byens sykehus og ble senere smittelazarett før det ble rehabiliteringsavdeling, og fortsatt føler du historisk, gammel tid med tykke tømmervegger og gammel stil. De siste årene har jeg fått anledning til å bli bedre kjent med bygningene og historien om og rundt det gule huset der det fortsatt står, et steinkast fra kanalen.

Da Moss Historielag var ny­­startet, måtte vi ha et sted å holde møter, og vi var stadig på leting. I det gule huset ble vi tatt inn i varmen av Torill Sørensen, leder av Frivillighetssentralen. Vi hadde noen hyggelige møter og ble enige om at vi for kostnadsfrie møte­­rom den første tida vi skulle skrive om huset. Det oppdraget falt etter hvert på meg, og jeg tok fatt på noen artikler som ble trykket i fem av de første numrene av medlemsbladet historielagets magasin, Strand­­­­­sitteren.

Senere er det også blitt intervjuer og bilder av husets aktør­­er. På mange måter har jeg Torill Sørensen å takke for boken, det var hennes initiativ, og hun har hele veien bi­­dratt med fine innspill, utlån av bilder og oppfølging. Historien om det gamle sykehuset fra 1848 med sykehusdrift fra 1811 har kommet fram, og i beretningen møter vi personer fra gammel og ny tid. I historien følger vi utbyggingene, driften som lasarett og sykehus fram til   1963, og vi møter diakonissene og pleierne, beboere, Kvinnerådet, og ikke minst handler boka om Velferdssentralen og Frivillighetssentralen.

Det er stor aktivitet både i og utenfor huset, og jeg er imponert over hva det er mulig å få til med små midler. Like beundringsverdig er det at man har holdt ut i en lang og meget pinefull kamp om å eksistere. Det er ikke tvil om at huset i dag fyller mange viktige samfunnsoppgaver.

Her et lite utdrag fra boka:

«I Moss var man tidlig ute med å få kvalifiserte sykepleiere. Diakonissene fikk ut­­danningen sin ved Diakonisse­huset i Oslo, og de som tok sykepleierutdanning, tok del i en større samfunnsbevegelse. Mønsteret hadde vært at de som var ugifte, og de var tallrike, enten arbeidet hos sin egen familie eller var i tjeneste hos en annen familie. Blant unntakene var gang- og våkekoner som ble rekruttert fra arbeider- og tjenerklassen. Nå søkte flere kvinner nye arbeidsfelt. På Diakonissehuset ble de første teoretiske kurs for prøvesøstre gjennomført allerede i 1871 under Rikke Nilsens led­else, og samme år ble de første diakonissene innviet.

Diakonissehuset forpliktet seg til å holde to diakonisser ved sykehuset i Moss. Det ble mye å gjøre for to diakonisser, og det ble derfor slik at det som regel også var en tredje «sykepleier» der. «Den tredie har gjerne vært en yngre Søster, der her søger at modtage den første Undervisning for sit Kald.» Tilknyttet sykehuset var også en Sygeoppasser, som assisterte diakonissene, skrev byfogd F.A.Z. Sandberg (1896) i sin bok på side 193.

Gjennom organisasjonen Hus­arméforeningen ytet diakonissene også hjelp til virkelig trengende fattige og dem hvor den sosiale hjelpen ennå ikke var nådd fram. Ved hjelp av en menighetsdiakonisse ga de nødhjelp også til dem som sto utenfor statskirken. Til denne delen av arbeidet fikk de dekket 16 kroner månedlig samt 34 kroner til menighetsdiakonissen under oppholdet. I behandlingen av byens økonomi i 1896, beskriver byfogd Sandberg byens tilstand som god, herunder også organiseringen av fattig- og sykepleie. Også i dag står det humanitære budskap i fokus med en rekke frivillige som yter sin innsats til glede for så mange. Boka er derfor tilegnet nettopp de frivillige hjelperne; til husarme­en. Områdene vestre og østre Wær­lesand lå fram til 1840 utenfor bygrensen og var som forstad til Moss å regne. Man kom inn i området fra Værle Løkkene og kunne dra videre innover i byen. Kanalen ble ikke åpnet før 1855 og store deler av byen var ubebygd. Kommer du i dag fra en av jernbaneovergangene ved Moss stasjon, kan du ta turen innom dagens østre Værlesand-område. Et koselig, lite område med blanding av både små, eldre hus og en del relativt nye. Området er avskåret med jernbanen på østsiden, kanalen på vestsiden, Bryggekanten i nord og havet i Oslofjorden, den såkalte Værlebugt i sør.

Under Rådhusbrua og med ryggen til Jeløygata ligger Sykehusgata rett fram, i sørlig retning. Til venstre, mot øst, har du den brolagte Stengata og til venstre for den igjen Værlesands Bakgate. Sykehusgata og Stengata avskjæres av Smed­­­­gata som går opp til Østre Kanalgate til høyre (vest) for Sykehusgata. Da er du ved kanalen. Værlesands Bakgate ender opp i et kryss hvor Østre Kanalgate går over til å bli Strandgata, og på andre siden av gata fører resten av Østre Kanalgate til ferjeleiet; riksvei 19.

Frivilligsentralen ble etablert av Kvinnerådet i det gule huset i 1998. I motsetning til Velferdssentralen foregår og gis mesteparten av tilbudene utenfor huset. Driften er ba­­sert på frivilliges innsats. I dag er rundt 80 frivillige medhjelpere med, og tjenestene er gratis. Det arrangeres også samlinger som angstgrupper, sorggrupper samt inkluderingsprosjekter for innvandrere og norskfødte. For eksempel strikking og mat­laging. Frivilligsentralen ledes av en daglig leder. Det gis kommunal støtte og midler fra Kul­tur- og kirkedepartementet.

Det gamle sykehuset var i drift i Sykehusgata 10 fra 1811 til 1963. I 1914 flyttet sykehusdriften til nytt sykehus i Vogts gate. Det gamle sykehuset fort­­satte som smittevernavdeling; lasarett og senere som rehabiliteringssted etter operasjoner på hovedsykehuset. Med til en beskrivelse om husets historie hører også historier om sykdomsbildet med epidemiene, hvem legene var og ikke minst sykepleierne.

I 2007 var Velferdssentralen 40 år. Den ble etablert av Kvinnerådet i 1967 samtidig med overtakelse av huset. Velferdssentralen er et tilbud for dem over 55 år. Her kan man få fotbehandling, hårstell og delta på forskjellige kurs og aktiviteter. Blant annet står datakurs, sang og litteratur på programmet. Det er tilsatt en fotterapeut, en frisør og en daglig leder. Virksomheten drives med kommunal støtte. Moss Kvinneråd overtok virksomheten i Sykehusgata i 1967. Moss kommune er eier og er ansvarlig for bygningene. Alle bygningsmessige endringer skjer derfor i samråd med kommunen.
Kvinnerådet ledes av et styre og driver Velferdssentralen og Frivillighetssentralen. Nåværende leder i Moss og Omegn Kvinneråd er Signe Kirsebom Johansen.

Artikkelen er hentet fra nettsidene til Moss Historielag; Strandsitteren. Artikkelen er redigert av Paul Norberg, etter avtale med Kirsten Wiik.