Bybrannene forandret Moss

Av Nils Ellefsen

22 gårder strøk med. To av bygningene ved torget, som på den tida ble kalt Christian Augusts torv, er gjenoppbygget etter denne bybrannen.

Huitfeldgården, byggeår 1808. Det står i boka «Moss som den var» at jomfru Olsen måtte avstå 1.200 kvadrat-alen av sin tomt som ble utlagt til Christian Augusts torv. Her ble det så oppført en, etter den tids målestokk, ekstra stor tregård på resten av tomten. Den var opprinnelig oppført i klassisistisk stil med høye vinduer og med høyt saltak uten valm, noe den senere har fått mot sør. I en periode har den hatt en ark på taket, og hadde da også empirevinduer. Huset unngikk bybrannen i 1881.

Da det store nybygget langs Skoggaten kom til så sent som i 1986 fikk huset sitt nåværende utseende, og det fine indre gårdsrommet. Det er regulert til bevaring. Moss Bryggeris gård tvers over torget, ble også bygd opp. Dette bygget er senere blitt kalt Bankgården. Gården ble oppført i 1808 som gjenoppbygging etter brannen, og huset i løpet av 1800-tallet både tobakksfabrikk, brenneri og bryggeri. Den overlevde bybrannen i 1881 som oppsto her. Da eide Moss Bryggeri gården. Moss Privatbank kjøpte den i 1904, og engasjerte den kjente arkitekten Ole Sverre til å forestå en ombygging. Han laget en pompøs og representativ ramme om den nye banken, med inngangsparti med søylemotiv og gedigen granittrapp som fondsmotiv i Dronningens gate.

Ombyggingen i 1905 skjedde i historismens sluttperiode, og har kopiert trekk fra flere stilperioder, men kan helst karakteriseres som ny-Louis-Seize fra 1700-tallets byggeskikk. Arkitekten var også en av dragestilens fremste representanter, og endte faktisk opp som funkisarkitekt. Han tegnet blant annet varehuset Steen & Strøm i Oslo og det første Skimuseet på Frognerseteren Vi kan merke oss Moss bys gamle byvåpen var omsluttet av girlandere øverst i gavlen på Bankgården. Som en kuriositet nevnes at arkitekt Ole Sverre nok selv var meget fornøyd med sitt fasademotiv mot torget, da han i 1907 har brukt nøyaktig samme motiv i Villa Fredly for skipsreder Fred. Olsen, på Drammensveien 41, Oslo, men her i én etasje mer. Det var nok flere som likte det, for året etter fikk han Sundts premie for god arkitektur for huset i Drammensveien.

Midt på 1920-tallet kom bankvirksomheten i krise, og gården ble overtatt av Flemming-familien som fortsatt eier eiendommen. I 1978 ble bygningens fasade oppusset og fargesatt i samarbeid med eieren, fylkeskonservatoren og byarkitekten i Moss. De mottok Moss Kommunes Byggeskikkpris i 2000.

Ved gjenoppbyggingen etter brannen i 1808 ble Kongens gate utvidet, for å bedre veistandarden som visstnok ble ansett for å være fryktelig dårlig i Moss på den tida.

På nedsiden av torget ble det midt på 1800-tallet anlagt en høyvekt, som etter hvert tydeligvis fikk et spesielt rykte og som har satt spor i norsk språkuttrykk; «høyvekta på Moss» for noe som ikke akkurat er presist. Høyvekta på Moss var i mange år et begrep for unøyaktighet. Opprinnelig var det slik at alle kjøpsteder måtte ha en vekt for å veie forbruksvarer som ble ført inn i byen, blant annet av bøndene i omlandet. Høy som skulle brukes av byens kuer og hester, måtte veies, og dermed navnet Høyvekta. Bøndene veide sine høylass der, og det hendte at de lot hestens bakbein stå på vekta. Derfor ble det sagt at hvis ei klokke gikk galt, så «gikk den etter høyvekta på Moss».

Høyvekta fikk sin renessanse for få år siden, da Rygge Våler Sparebanks spanderte en sjenerøs gave til byen: Høyvekta på Moss. Nico Wiederbergs humoristiske skulptur, som ved sin utforming med den lengste og tyngste vektarmen opp, griper poenget i høyvektas rykte på en genial måte, og følger opp det uhøytidelige og humørfylte ved byen, helt på linje med Mossekråka, og som gjør det så lett å være bypatriot. Som sagt var det bybrannene som var fremste årsak til datidens byfornyelse.

Den 6. juli 1881 smalt det i brannkanonene på brannstasjonen og brannvakten på Bjerget. Brannen begynte i Bryggeriets gård. Den ble reddet, men brannen sprang over Kongens gate og tok med seg bygningene på Søndre Bjerg og begge sider av Kongens gate sørover helt opp til dagens Klostergate. 39 gårder strøk med. Det nye vannverket, som var anlagt fem år tidligere ved Fossen og som pumpet vann opp til bassenget på Klommestensåsen, hjalp ikke. Ved gjenoppbyggingen ble Kongens gate ytterligere utvidet og stigningsforholdene bedret.

Og det var nok gode tider; industriutbyggingen hadde skutt fart. Den nye generasjon møllebygninger ved fossen ble reist i mur omkring århundreskiftet. Torvgården, som ble bygget ved torget i 1903, introdusere en ny tid og kan stå som symbol på den utfordringen det er å skulle bygge store nye hus i den gamle bystrukturen med lav bebyggelse, en problematikk alle større byer har stått over for. Den ble bygget omtrent på samme tid som Øvre Torg, med Basartaket, ble anlagt. Bakkanten av torget fikk en høy mur opp mot Chr. Augusts plass. For å forskjønne muren skjenket Moss Sparebank en gave som gjorde det mulig å oppføre Basaren, med åpne salgshaller i to etasjer, åtte i hver etasje, med sentralt trappeparti. Bygningen er oppført helt etter mønster fra Youngstorgets basar i Christiania fra 1878, som også skulle ta opp en høydeforskjell. Den er tegnet av J.W. Nordan. Riktignok med buegangene i hogget granitt, men det er likevel ikke usannsynlig at han kan ha vært arkitekten også her i Moss. De åpne salgsbodene for kjøtt- og torgvarer ble senere innkledd med vinduer, og har hatt mange andre virksomheter som sykkelverksted, drosjesentral, kjøttkontroll, husflid, offentlig toalett, forretninger, arkitektkontor og systue. Bygningen ble solgt til private i 1997 og ominnredet til serveringssted.

Artikkelen er basert på et foredrag av byarkitekt Nils Ellefsen på Kulturminnedagen 10. september 2013. Den er redigert av Paul Norberg, etter avtale med Nils Ellefsen. Første del av artikkelen sto på trykk 4. mai. Tredje del kommer mandag 18. mai.