Varm Selters hjalp ikke mot kvalme

I dagens flom av utallige mineralvannstyper, som Farris, Bris, Olden, Isklar, og Imsdal, er det kanskje vanskelig for mange å plassere produktet Selters. Mine barndomsminner om Selters er ikke spesielt gode. Det smakte som saltholdig vann. Da vår familie hver sommer dro på årlige ferieturer til Eikeland nær Tvedestrand, tilbrakte vi mesteparten av dagen i buss. I frykt for at vi skulle bli bilsyke, måtte vi drikke Selters. Kjølebager var ennå ikke kommet på moten, og Seltersflaskene var gode og varme da de skulle drikkes. Våre foreldre hadde fått det for seg at det motvirket kvalme. Det som skjedde var naturligvis at vi ble kvalme av Seltersen.

Opprinnelsen til Selters er i landsbyen Nieder-Selters ved Taunusbergen i Hessen i Tyskland. Det er definert som et naturlig kullsyreholdig mineralvann, sodavann. I Store Norske Leksikon står det at

" ... vannet og kilden har vært viden kjent siden bronsealderen. Drikken var meget populær blant romerne, og man mener at det var romerne som ga navn til vannet. Men de lærde strides om romerne kalte det for «Aqua saltare» (hoppende vann), eller «Saltrissa» (stigende salt). Fra år 1787 finnes det annaler som forteller at det på verdensbasis ble eksportert mer enn én million flasker. Produkter med samme navn kan også bli fremstilt industrielt av vann tilsatt salter (spesielt natriumbikarbonat, «soda») og karbondioksid."

For alle som sverger til en god pjolter i ny og ne, er Selters godt kjent. Det salte, sprudlende vannet er nemlig en vesentlig ingrediens i pjolteren.

Selters var altså et av produktene fra Moss Bryggeri. Men bryggeriet produserte også en norsk variant av Coca-Cola; nemlig Isi-Cola. Da jeg vokste opp i Værlegata på 1950-tallet, hadde vi den velkjente kiosken Bagatell, drevet av den trivelige Ole Holmen, tvers over gata for oss. Der kunne vi få kjøpt Isi-Cola. Den var billigere enn Coca-Cola, og skulle prøve å konkurrere med den mer berømte drikken fra USA. Isi-Cola ble tappet på spesielle flasker, produsert ved Moss Glassverk. I Norge var denne brusen spesielt populær på Vestlandet, i Midt-Norge og Østfold. Blant de største produsentene var Aktiebryggeriet i Trondheim, Oskar Sylte Mineralvannfabrikk i Molde og Moss Bryggeri. Historien om Isi-Cola varte bare et drøyt tiår. Det viste seg å være vanskelig å konkurrere mot verdens sterkeste merkevare, Coca-Cola.

Bayerølet til Moss Bryggeri var velkjent. Navnet kommer fra Tyskland. Det var klostrene i Bayern som begynte å framstille det som etter hvert ble kalt Bayerøl. Før annen verdenskrig hadde Bayer i Norge samme "folkeøl-status" som pilsen har i dag. En helflaske ble gjerne betegnet som en "murer". Sannsynligvis fordi det var vanlig at bygnings- og håndverksarbeidere ofte tok seg en bayer i matpausene. Etter den tyske okkupasjonen ble det mindre populært å drikke Bayer. Og krigsårene var i det hele tatt vanskelige for hele bryggerinæringen. Det var lite malt og andre råstoffer til produksjonen, og Bryggeriforeningen måtte fordele råstoff etter en fordelingsnøkkel som tilsvarte tidligere års omsetningen. Noen øltyper ble kuttet helt ut. Blant annet det mørke og kraftige bokkølet. Deretter forsvant bayerølet. Etter hvert gikk det også dårlig med pilsproduksjonen, og til slutt var det nærmest bare lagerøl igjen.

Moss Bryggeri greide å opprettholde en viss produksjon gjennom alle krigsårene, selv om det gikk på stumpene mange ganger. For å illustrere de store problemene, kan det nevnes at bryggeriet begynte å samle inn brukte ølkorker for å bruke dem på nytt. Bryggeriets maltekstrakt var rasjonert, og ble i en periode kun forbeholdt barn som trengte næringen.

Da bryggerieier Carl A. Heilmann overtok Moss Bryggeri i 1950, satte han i gang en modernisering. For krigsårene hadde ført til at bryggeriet var sterkt nedslitt. På 1950-tallet ble det kjøpt inn to tappemaskiner, en for øl og en for mineralvann. Solo og Sitronbrus ble to av de mest populære brusmerkene fra denne tida. I en periode på 15 år ble bryggeriet omorganisert, og totalt modernisert. Det førte blant annet til at ølproduksjonen tok seg opp, og både bayer, bokk og pils kom tilbake. Når det gjelder bayerølet så er det verdt å nevne at på restaurant Limpinnen i Storgata i Moss, var bayer en populær drikk. Og innehaver Holger Nielsen ble kjent for sin egen variant; "en blanding". Det var halvparten bayer og halvparten pils i samme glass.

Moss Bryggeri ble etablert så tidlig som i 1838. Det var Mathias Calmeyer Gude som startet bryggeri-eventyret: Gudes Bryggeri. Han var opprinnelig fra Elverum, men ble etter hvert en ansett Mosseborger. Han var blant annet sjef for Borgerkorpset, og var både overformynder og kemner.

Bryggeriet gjennomgikk en rekke eieroverdragelser både på 1800-tallet og på slutten av 1990-tallet. Men fra 1910 til 1992 var det familien Heilmann som kontrollerte og drev bryggeriet i Henrik Gerners gate.

Og Mosseølet har naturligvis fått sin egen sang, skrevet av Gudrun Olsen. Den skal synges til melodien San Francisco.

Nå vi drikker mosseøl som er godt/

brygget i by hos oss, hurra for Moss/

Beste ølet som kan trylles frem/

drikkes av alle som en.

Mosseølet gir vi jo den største pris/

vi er patrioter bedre øl ei fins/

så skål for ølet fyldig og fin i smak/

beste som finnes i dag, skål bare skål.

Kilder:

Rolf Kr. Nilsen: "Vårt eget brygg". Jubileumsberetning 1988.

Moss byleksikon.

Store Norske Leksikon