Helly Hansen: Den mest kjente industribedriften på Skarmyra var Helly Hansen, som ble etablert på Høienhald i 1877. Her avbildet med det velkjente Linox-tårnet. I dag er det blitt et stort boligkompleks på store deler av den gamle Helly Hansen-tomta. FOTO: MOSS BY- OG INDUSTRIMUSEUM

Skarmyra var viktig for Moss

– Jeg gikk på Skarmyra Universitet, pleide Moss Dagblad-legenden Frank «Montanus» Berg å si da han ble spurt om sin utdannelse.

I sine mange underfundige epistler i «gamle» Moss Dagblad var Frank Bergs oppvekst på Skarmyra en gjenganger. Han var stolt av Skarmyra, og han mente at den sjuårige utdannelsen på Moss Folkeskole; det som siden er kjent som Skarmyra skole, var et greit utgangspunkt for en redaksjonell jobb som i stor grad krevde en solid porsjon sosial intelligens.

I den forrige artikkelen, som ble publisert mandag 8. februar, tok vi for oss eierskapet til Skarmyraområdet, helt fra slutten av 1700-tallet. I denne artikkelen skal vi fortsatt holde oss i de riktig «gamle dager», men også gå litt lenger fram i tid.

Følg Moss Dagblad på Facebook!

Vi beveger oss opp til Løkkegata 25. Der ligger den såkalte Wold-losjen. Her holdt Axel Wold (1854–1928) sine friluftsmøter før Evangeliekirken kom på andre siden av Vogts gate. Bytårnet skole kom i 1961, sju år etter Melløs skole, først som realskole og framhaldsskole. Elevene var ivrige brukere av idrettsplassen eller Sandløkka like ved.

Den mest kjente industribedriften på Skarmyra var Helly Hansen på Høienhald fra 1877. Her ble det produsert plastbelagte folier og tekstiler som regntøy og sportstøy. Etter at bedriften flyttet til Solgård Skog overtok kommunen teglsteinsbygningene.

Men tilbake til opprinnelsen: Peder Colbjørnsen Herfordt, som bygget opp Skarmyraområdet, var prestesønn fra Aremark og av gammel dansk presteslekt. Før Moss bodde han i Fredrikshald (Halden). I Moss giftet han seg i 1776 med datteren til Just Gude, og tok borgerskap fra 1778. Før i tida var det slik at byene måtte sørge for sitt eget forsvar, og i perioden 1778–1790 var han borgerkaptein i Moss. I samme periode kan det se ut til at han har hatt et slags forpakteransvar for Skarmyra, og begynte så smått å kultivere Skarmyra. Han må ha tjent gode penger, for som 47-åring var han ledende med utskiping av tømmer fra Moss.

Den beste og dyreste trelasten ble skipet til England. I 1801 var det fire store trelasthandlere i Moss: Chr. Bergh (sentrum og Wærlesand), brødrene Andreas og David Chrystie. Og sist, men ikke minst, Peder Herfordt. Ved siden av sin svigerfar Just Gude (største kornprodusent) og hans sønn Johann Gude, «spritkongen», (min anmerkning) ble han også en av distriktets tre store kornprodusenter. Kornproduksjonen var viktig, og spesielt viktig skulle det vise seg i uåret 1795. Herfordt eide Neset, og jeg antar, men har ikke funnet belegg for det, at det var her og i det tilhørende området at han dyrket kornet.

Kultiveringen av Skarmyra startet rundt 1800, da han fikk kjørt opp flere tusen lass jord fra Neset. Også på Skarmyra startet han dyrking av marken. Kjøpet av Skarmyra ble formalisert i 1802. Da fulgte det også med en del gårder langs Klostergata. Jeg nevner kort noen her. I nr. 11 (gml. nr. 136) lå Øvre Grønvold, en av de eldste gårdene på Skarmyra. Den ble solgt i 1837 til garver og høker Lorentz Brochs enke for 600 spesidaler. Nr. 7 tilhørte i perioden 1815–46 murmester Otter Halvorsen, deretter fra begynnelsen av 1850-årene: Repslager Hans Møller Wraaman (1803-1897), som rev og bygget opp en murgård. I tillegg til reperbanen drev han også et tjærebrenneri ved Klyften. Han var født i Flensburg og kom til Moss i 1838. Her var han først repslager på reperbanen hos H.G. Bredal på tomten i nr. 283. Han overtok kort tid etter.

I perioden 1794-1809, altså før formannskapslovene, styrte han byen sammen med byfogden, i første periode sammen med Christian Bergh og andre periode sammen med Andreas Chrystie, med alt det innebar av beslutninger. Det må ha vært et mektig regnskap og en mektig omgangskrets for Peder Herfordt. En av døtrene hans giftet seg med skipsreder Bøchmann, som eide Alby en periode.

I 1804–05 gikk det imidlertid dårligere, og så kom krigen mot England: 1807-1814, og trelasthandelen stoppet opp. I første del av krigen hadde han verv som branninspektør, noe som framgår av opplysninger i forbindelse med brannene både i 1807 og 1808. Da krigen brøt ut i 1807, var han, sammen med Siver Rud, sjef for borgervæpningen. Etter krigen, da Norge skulle få sin Grunnlov på Eidsberg, stilte Peder Herfordt opp til valg 25. februar 1814 sammen med både Henrik Gerner, Andreas Chrystie, Johann Gude, David Chrystie og Sivert Rud samt byfogd Gregers Winther Wulfsberg, som ble valgt med overlegent flertall.

En periode etter Peder Herfordt kom Mathias Gude. Han var født i 1797 i Elverum. Faren var sogneprest. Han eide Skarmyra i 50 år. 26 år gammel tok han borgerskap i Moss. Han kjøpte dagens Henrik Gerners gate 6 og forenet brennevinsbrygging med ølbrygging. Senere ble det Victoria Bryggeri. Henrik Gerners gate 6 er oppkalt etter ham, Gudegården. Mathias Gude har en lang historie i Moss. Han var blant annet sjef for Borgerkorpset i 18 år, overformynder, fattigforstander, kemner og annet. Flere kongelige har gjestet hans hus.

Moss kommune kjøpte Skarmyra i 1908 og regulerte området for salg av tomter. I 1911 ble det for første gang arrangert skøyteløp på langbane i Moss, på Skarmyra idrettsplass. Og i februar var det fotballkamp! I jubileumsåret 17. mai 1914, holdt daværende ordfører og Moss Avis-redaktør Bjørn Kristiansen tale på Skarmyra.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Strandsitteren, magasinet til Moss Historielag. Artikkelen er redigert av Paul Norberg, med tillatelse fra artikkelforfatteren.