Medisin fra Dr. Dre

5

HIP HOP

Dr. Dre

«Compton»

Aftermath / Interscope

«Andre Young enough to still get involved. And André young enough to say fuck y’all. Fuck you. You and you on the corner too» sier Dr. Dre selv og er ganske så frampå i grunn – til å være 50. Han slapp sist et album tilbake i 1999. «2001», som det het har et bedre rykte enn faktisk innhold. Disse 16 årene har vi hørt om albumet «Detox» som skulle komme «veldig snart», ifølge dem som kan det her. Etter et par singler som floppet var det stor skepsis til akkurat det albumet og nå er det lagt på hylla for godt.

Dr. Dre har ingen konkurrenter i hip hop, til det er hans ry for godt og hans status for stor. Som plateartist er det kun seg selv han må slå. Og det er en oppgave Dr. Dre er nødt til å tape. For dem som sammenligner med musikken fra den gang da, har også en rad minner til den samme musikken og disse minnene kommer ikke sammen med «Compton». På gjestelista finner vi navn fra hele karrieren til Dre. Det betyr vers fra Snoop, Xzibit, Game, Kendrick Lamar og Eminem, men også fra Jon Connor og ikke minst Ice Cube, hans gamle våpendrager i N.W.A.

Dre gjør som så mange andre de siste årene, han slipper et album helt overraskende. Med dette unngår han forventningene, men ikke minst; Dre kan si at «dette var bare for gøy» om det skulle kladde kommersielt. Dessuten har han uttalt at hans royalties fra albumet skal gå til et kultursenter i Compton. Anledningen for albumet er filmen om N.W.A. som er rett rundt hjørnet – her hjemme rett på video. Gruppen ble omtalt som verdens farligste og var foranledningen til foreldreadvarslene på plateomslag. Dr. Dre har skrota «Detox» for alltid, heter det og «Compton» er «min avslutning» som han selv sier det. Kanskje derfor han rapper mer enn noensinne da? Om ikke annet vil han ha en hovedrolle i eventuelle framtidige videoer fra albumet, selv om alle vet at han ikke skriver sin egne tekster. Lydmessig er det ikke mye g-funk å spore her. Tangentmannen Scott Storch var viktig for lydbildet på Dres produksjoner, men han er blitt en for stor fan av hvitt pulver og er satt på sidelinja og med han en stor del av lydbildet Dr. Dre er kjent med. Litt tendenser til vestkysten får vi på «It’s All On Me» med Justus og BJ, som er mer 1998 enn 2015, men ellers er det en oppdatert lyd vi får med litt jazz og soul og overraskende mye støv i produksjonen, som er jevnt over skitten og ikke tryglende om listeplasseringer i formen. Til og med sporet der Eminem gjester på et vers, «Medicine Man» er mer Kendrick enn Marshall, selv om Eminem igjen skal vise hva han er god for rapteknisk og blir litt masete. Dem som ventet på en ny «Chronic» kan nok bli skuffet, men vi er i 2015 nå og ikke 1992.

Med «Compton» viser Dr. Dre at det er artist, musiker og produsent han er og at hodetelefoner bare er en jobb han har på si.