- Dette er helt sinnssykt stort!

- Hvordan har du det?

Spørsmålet må stilles. Regissør Linn Olsen fra Moss er akkurat ferdig med sitt livs hittil største jobb; regien på musikaloppsetningen av Billy Elliot på Folketeatret i Oslo. Historien om Billy ble først realisert som film år 2000, og er etter det blitt spilt som musikal i London, på Broadway i New York og på en scene i Australia. Dette er første gang at stykket settes opp utenfor original­regissør Stephen Daldrys kontroll.

Olsen trekker haken og det store, mørke håret inn i den tykke strikkehalsen på ullgenseren. Hun vurderer spørsmålet.

- Jeg har det bra. Jeg er lettet. Men jeg er mye mindre euforisk enn jeg trodde jeg skulle være. Egentlig har jeg bare lyst til å sove.

For nå er jobben over. Som regissør skal Olsen nå bare «holde forestillingen ved like» ved å se den av og til for å sjekke at alt går som det skal.

- Det er trist. Jeg er virkelig i en sorgprosess nå.

Olsen ler, men sier også at hun ikke helt klarer å vurdere situasjonen, suksessen, eller hvor sliten hun faktisk er. Det er fortsatt altfor nært. De siste seks ukene fram til torsdag for akkurat én uke siden - premieredatoen - har regissøren nærmest bodd på Folketeatret i Oslo sammen med resten av aktørene. For de har faktisk bare øvd sammen i seks uker.

- Da har vi til gjengjeld jobbet fra ti om morgenen til åtte om kvelden. Og så har jeg fortsatt alene etter det.

- Det skal bli godt å være litt i Moss nå. Leve litt for meg selv og «lande» litt, sier hun.

Jobben med Billy

Det var natt til 1. april at Olsen fikk en telefon fra produsentene. De ville ha henne som regissør når stykket om Billy Elliot skulle settes opp i Oslo. Olsen forteller ivrig, skjelver litt i stemmen, men er samtidig rolig. Når hun nå gjør en oppsummering for seg selv, bryter hun ut:

- Det er faktisk helt sinnssykt stort! Herregud ... Det føles som om jeg har hoppet over noen steg i karrieren, sier hun.

- Men samtidig har jeg masse regierfaring. Jobben er akkurat den samme, bare i mye større skala. Og noen ganger må jeg bare si ja når muligheten byr seg.

For Folketeatret i Oslo er vitterlig noe annet enn Park­teatret i Moss. Scenen i seg selv er større, og som regissør har Olsen måttet sette seg i respekt hos alle de 150 aktørene som har vært involvert. Det har noen ganger vært vanskelig. Mosse­regissøren har måttet stå beinhardt på ideene sine, men samtidig måttet være åpen for ideer fra skuespillerne.

- Jeg har visst veldig godt hva jeg ville med stykket. Og som oftest har jeg hatt rett, ler hun, før hun alvorlig legger til:

- Jeg kan ikke vise svakhet. Hvis jeg vingler, blir alle de andre usikre, og da kommer vi ikke framover.

Vil skape debatt

Det er det vanskelige og politiske budskapet i historien Olsen har vært opptatt av å formidle. Gjennom å dvele ved de emosjonelle scenene - mer enn det gjøres i «West End-­versjonen» - vil hun skape middagsbordsdebatt.

- Hvis forestillingen gjør at homofili og streik blir temaer, da har vi oppnådd noe, sier hun.

«De mange barna som er med i forestillingen virker trygge på hver minste bevegelse, og uventede ting som skjer underveis, drar de i land med letthet. Det vitner om solid arbeid fra regissørens side.»

Ordene tilhører NRKs anmelder, Karen Frøsland Nystøyl.

«Kevin Haugan har den krevende rollen som Billy, og hans medfødte sjarm, kjappe replikk og gode diksjon bærer ham gjennom med stor troverdighet.»

Aftenpostens Mona Levin trillet fem på terningen. På tross av strålende kritikker fra samtlige anmeldere, er ikke Linn Olsen fornøyd. Ikke med anmelderne.

- Ikke misforstå, jeg er stolt av at vi får så gode tilbakemeldinger. Det er ekstremt viktig for oss som driver med privatteater. Etter så mange intense timer med øving og jobbing, skylder anmelderne oss mer enn å presse ut et referat med en dom i bunnen, 15 minutter etter endt forestilling, sier Olsen.

Hun understreker at Aftenpostens Levin er et eksempel på det motsatte. Når anmeldelsene kommer på ettermiddagen, dagen etter forestillingen er sett, har anmelderen fått tid til å bearbeide inntrykket. Det har hun mer respekt for.

- Jeg vil vite hvorfor de mener det de gjør - hvorfor terningen ender på det tallet det gjør, sier Olsen.

hanna.sommerstad@dagsavisen.no