Debatt

Malplassert!

Snart går dykkerne i vannet på Sjøbadet for å starte montering av smilefjesene. Eller bør de det? Det burde ikke være for sent å snu. Kanskje bør svanene der på stranden dresseres til å jage både dykkere og smilefjes?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En kan spørre seg: Er smilefjesene ment som satire mot fjorårets avdukede minnesmerke over Krigsseilerne og mot Norwegian Lady? For slik kan de bli å oppfatte.

Hva hvis svømmende smilefjes ble plassert i sjøen utenfor det nasjonale Krigsseilermonumentet i Stavern – hva ville da ha blitt reaksjonen? Ville det ikke blitt vurdert som særdeles upassende og manglende respekt for den yrkesgruppen her til lands som under de 2 verdenskriger ofret mest for verdensfreden?

En krigsseiler jeg kjente fortalte omsider da jeg spurte ham om brannsår han hadde på beina: “Etter torpederingen kom jeg til overflaten, da brant olje på havet og jeg måtte dykke. Etter flere dykk reddet jeg meg opp på en flåte, men beina var brannskadd”. Mer fortalte han ikke, det var unødvendig. Jeg tror verken han eller hans skipskamerater smilte mens de kjempet for livet.

Under krigsårene var spesielt sjøfolk som seilte ute en sterkt utsatt gruppe. Krigsseilerne gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger; konstant fare for voldsom død, hjelpeløshet og forsvarsløshet overfor overmakt og fiendtlige fly- og ubåtangrep, og manglende forbindelse med familie og venner.

Frem til freden med Japan i august 1945 mistet 4600 norske krigsseilere livet i handelsflåten og i Marinen. Noen kom ikke hjem før flere år etter krigen og ble møtt med uforstand og holdningen om at det var Milorg og hjemmefronten som hadde vunnet krigen. Sjøfolkene hadde jo bare vært på sjøen.

Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert, og de fikk noe av sin rettmessige lønn og heder. Da var de fleste døde.

Norwegian Ladyen på Sjøbadet ser ut over Værla, og skuer ut over den evige horisont. Ladyen er, ved siden av å være kunst, også minnesmerke over barken Dictators tragiske forlis i en storm i mars 1891 ved Virginia Beach, hvor 5 av mannskapet og kapteinens kone og sønn omkom. Etter forliset ble gallionsfiguren til skipet funnet og plassert på stranden med ansiktet vendt mot sjøen, som et minnesmerke over forliset og de omkomne. Gallionsfiguren sto på stranden i 62 år, men gikk da tapt i en ny orkan. I 1962 ble Norwegian Lady gjenskapt i bronse av Ørnulf Bast – og på nytt satt opp i stranden i Virgina Beach og hennes “tvillingsøster” ved Rådhusbroen i Moss. I 1991 fikk ladyen i Moss sin rettmessige plassering ved Sjøbadet.

Smilefjesene kan bli å oppfatte som en spott mot Ladyen og hennes historie, og det er å håpe at Ørnulfs Basts etterkommere kunne vinne fram med sin protest mot smilefjesene i ladyens nærområde.

Vimpelrekke som på Svinesund, en stor koblingsboks, kjempestoler og en malplassert strømforbrukende vannfontene, er også med på å ødelegge inntrykket av Norwegian Lady og Krigsminnesmerket på Sjøbadet. Vannfontenen er det vel ikke stort å gjøre med, men det øvrige bør flyttes. Krigsminnesmerket bør også få en pen kjettingmarkering rundt for å unngå at det skal bli brukt som håndklestativ.

Svanhild og Svanulf: Kan dere være behjelpelige med å finne en annen strand til smilefjesene?