Werner Herzog og Jon Larsen jakter stjernestøv i Oslo

Werner Herzogs kommende dokumentarfilm «Fireball» handler om meteoritter og kometers innflytelse på religion og mytologi. – Han lager ikke en geologisk dokumentarfilm, men en film om betydningen steiner fra himmelen har hatt på menneskets tankegods. Han syntes at Valhall – dødsriket – var et passende sted å filme, forteller Jon Larsen.

Taket på Valhall i Oslo er godt sted å finne mikrometeoritter.

– Ikke på grunn av beliggenheten, men størrelsen på taket, og bueformen, der alt som faller ned vil trille ned og bli liggende på en takskulder. Dette gjør innsamlingen effektiv, forklarer gitaristen som ble forsker på stjernestøv.

En av de største

Werner Herzog er en av de største regissørene i tysk filmhistorie. Han ble kjent på 70-tallet, først med kultfilmer som «Aguirre – jakten på Eldorado» og «Gåten Kaspar Hauser», deretter med store publikumssuksesser som «Nosferatu – nattens vampyr» og «Fitzcarraldo» – ofte med den uberegnelige Klaus Kinski i hovedrollene. Han har også laget en lang rekke dokumentarfilmer, om alt fra skihopperen Walter Steiner til Mikhail Gorbatsjov. Mest kjent er «Grizzly Man» fra 2005, om den ublide skjebnen til bjørnevennen Timothy Treadwell.

Herzog var én dag i Oslo, for et av de siste opptakene til «Fireball», som etter planen skal være ferdig i mars. Filmen ansees som en slags oppfølger til «Into The Inferno» fra 2011, som så på aktive vulkaner på Island, i Indonesia, Korea og Etiopia, og hvordan de påvirket menneskene i nærheten.

Åpenbaring til frokost

Jon Larsen var lenge mest kjent som gitarist i Hot Club de Norvège, men har i senere år brukt stadig mer tid på forskning rundt stjernestøv – eller mikrometeoritter. Sommeren 2009 oppdaget han en liten partikkel på frokostbordet på verandaen. Han fikk en fornemmelse av denne kunne ha kommet langveis fra. I årene som fulgte ble Larsen stadig mer opptatt av fenomenet. I 2017 ga han ut boka «Jakten på stjernestøvet», som etter hvert har vakt internasjonal oppsikt.

– Jeg har bestandig vært fan av filmene til Werner Herzog, og nå fikk jeg også litt innblikk i hans meget tiltalende metode: Effektivitet, lavbudsjett, full kontroll over virkemidlene og en klar tanke bak. Samtidig er han så briljant at han kan improvisere og få et enda bedre resultat ved å være smidig. Jeg ble dødsimponert. Jeg har vært med på noen filmopptak før, og dette var påfallende annerledes. Herzog kjørte på, men var hele tida mild i tonen, forteller Jon Larsen.

– Dokumentarfilmene hans har tatt en ny vending. De er mer kommenterende, han vil ikke være flue på veggen, men delaktig i prosessen, sier Larsen.

Forskningspris

Jon Larsen har en stilling som gjesteforsker med Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Denne er ikke lønnet, men til gjengjeld har han større frihet til å gå sine egne veier.

– Werner Herzog jobbet som sveiser for å få full frihet til å lage filmene han ville. Det er et valg som tiltaler meg veldig. Jeg har selv nettopp vært på en forskningsturné i Tyskland, der mange forskere forteller at de har så store rapporteringsplikter at det går på bekostning av det faglige.

Etter dagen med Werner Herzog ventet en ny stor anledning: Søndag fikk Jon Larsen forskerprisen Wilsen-medaljen i Østfold. Ikke for sine undersøkelser om mikrometeoritter, men for sitt arbeid om historien til gitaristen Robert Normann, som resulterte i fem plater og ei bok. I sin takketale snakket han imidlertid om stjernestøv igjen.

– Det slo veldig an. Den var visst den reneste lørdagsunderholdningen. Og dette er mantraet mitt: Kunst og forskning er to sider av samme sak. Begge deler er øvelser i fri tankegang. Som jazzmusiker kan jeg bidra med troen på å tenke utenfor boksen. Samtidig vil jeg slå et slag for vitenskapen i en tid med falske nyheter og konspirasjonsteorier.

Nå fortsetter Jon Larsen å spille med Hot Club de Norvège året ut. 13 konserter står igjen før han gir seg for godt. Det vil si, vi ser at han står oppført som konferansier på Django-festivalen i Oslo i januar. men turnering er det slutt på.

– Jeg er kommet til støvets alder. Og jeg elsker det, humrer Jon Larsen.