Visste ikke selv at de skrev bok

Fotograf Michael Vera Cruz Angeles’ bilder forteller mer enn ord. Likevel ville Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid skrive noen i tillegg, ord altså.

- Jeg vet ikke hva slags bok man skal sammenligne den med. Og det var jo egentlig det vi ville, vi ønsker jo ikke å bli sammenlignet med hundre andre som har gjort noe tilsvarende, sier Magdi til Dagsavisen om «Dødtid» som kom ut denne uka.

#Hverdagsrasisme

De siste dagene har hashtagen «#Hverdagsrasisme» ført til heftig debatt i aviser og på nettet. Noen av ytringene i debattfora er ikke verdt å nevne, men omfanget på rasismen det fortelles om overrasker mange her i det som jo er opplest og vedtatt; verdens beste land å leve i.

- Det er den retorikken om at «som om vi hadde fått bygge en kirke i Afghanistan», som irriterer meg, sier Chirag og påpeker at vi er et ressurssterkt land med tilgang til all mulig utdanning.

- Vi bør oppføre oss deretter.

Men om han selv og makkeren Magdi blir utsatt for hverdagsrasisme i særlig grad er han usikker på.

- Når vi drar rundt i Norge er vi to det som skjer på det lille stedet den kvelden. Så kanskje vi ikke får føle rasisme på samme måte som en kompis av oss, som ville dratt på konserten den kvelden, føler det. Jeg diskuterer jo dette med venner, og de sier at «nei, dere er jo hele Norges Karpe Diem, det er annerledes for deg». Og det må jeg nok gi dem rett i, fortsetter Chirag.

Han reagerer på tweets og foruminnlegg som hevder det er mer rasisme i hjemlandet til mange innvandrere enn her i beleste og oljerike Norge, og påstander om at vi er verdens minst rasistiske land. «Hvorfor klager innvandrerne da?» «Hvorfor kom de hit i utgangspunktet?», er argumenter som dukker opp i fora og på Twitter. Som om det er en kniving om å være nest dårligste rasist i klassen.

- Det er mulig at også jeg hadde vært sånn om jeg ikke kunne lese eller skrive og måtte drite på bøtte. Kanskje jeg også var blitt sånn og hata homoer om jeg ikke visste bedre? Jeg, som har tilgang til all mulig kunnskap og Norges ressurser, burde ikke få noen medalje fordi jeg er mindre rasist enn folk som ikke har hatt sjansen til å lære noe annet. Vi burde strekke oss etter høyere mål enn det, sier han.

Startet som bildebok

Karpe Diems bok «Dødtid» var egentlig tenkt som en bildebok, men endte til slutt opp som en samling notater, anekdoter, små vers og en haug med bilder. Bilder tatt på veien under duoens siste turné og under innspillingen av albumet «Kors På Halsen, Ti Kniver I Hjertet, Mor Og Far I Døden».

For det var aldri noen «ordentlig» biografi det skulle bli.

- Grunnen til at vi ikke gikk i den fella med den klassiske biografien, som også ville krevd strammere rammer og krav om kronologi, er at vi ikke ville gjøre som alle de andre. Det var så oppløftende å slippe det. Vi tenkte at vi har jo tatt notater hele veien og Mike har tatt bilder i to år, så «Dødtid» er rett og slett en bok med bilder og turnénotater. Men vi har ikke visst at den er blitt til underveis, sier Chirag.

- Det ble vel egentlig bare mer og mer notater, skyter Magdi inn.

Ingen prosess

I prosessen, som altså ikke var noen prosess, har det vært få om noen regler, dermed favner tekstene både bredt og smalt, mens stadig flere bilder har måttet vike underveis. Boken er dermed nok et kapittel i historien om Karpe Diem, landets mest populære rappere. Hvor lenge duoen skal holde på vet de ikke selv, men at det blir enda en stund virker sikkert.

- Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har aldri vært så motivert som nå, eller vært så sulten på å skape ny musikk, bli råere live, lage de sjukeste musikkvideoene og utvikle kunsten videre, noe som kanskje ikke er like vanlig etter 14 år på veien, sier Magdi.

- Det han sier er at det er verdt å ikke gå hjem klokka fire, skyter Chirag inn.

espen.rusdal@dagsavisen.no