«Vi må snakke om Faust»: En eksplosjon av teatermagi

5

TEATER

«Vi må snakke om Faust»

Av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason

Regi: Thorleifur Örn Arnarsson

Med Mads Ousdal, Kjersti Tveterås, Petronella Barker, Mattis Herman Nyquist, Marika Enstad, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Frøydis Armand

Nationaltheatret

«Vi må snakke om Faust» er et kolossalt løft av en forestilling, og i tråd med materialet den bygger på spenner det fra det banale til det geniale før den etter et kaosritt man knapt har sett maken til på en norsk scene kommer i mål med et nødskrik. I etterdønningene av metoo virvler vidunderislendingen Thorleifur Örn Arnarsson (sist sett på samme scene med «Vildanden + En folkefiende = Enemy Of The Duck») opp et forelegg for en ny verdensorden, med utgangspunkt i Goethes klassiske Faust-forestilling og hvordan kvinnene opp gjennom historien har blitt frastjålet definisjonsmakten. De patriarkalske reisverkene står for fall, og i midten av Arnarssons eksplosive sirkusvariant av en kjønnsdebatt står Faust. Han er en patetisk og antikvarisk figur som mer eller mindre ufrivillig utstyres med nærmest komisk patos i Mads Ousdals skikkelse når den første monologen framføres. Den blir et frampek på hvordan det hele skal ende i en energi og et oppfinnsomt virvar som blåser stolradene over ende. «Verden vil bedras» står det å lese over scenen, og vi blir villig med på ferden. Ergo decipiatur.

Les også: «Oslo»: Fortettet politisk teater

Det starter riktignok med en høyst reell og fortjent hyllest til en scenelegende, som i nettopp denne sammenhengen også blir en sterk symbolsk gest. Bilder av Frøydis Armand gjennom et helt forestillingsliv flakker over scenen, mens hun selv tar plass i stolen med Goethe i fanget. «Vi må snakke om Faust» rammes inn av Armand i sin avskjedsforestilling, til sist i hvit Elvis-dress i en scene som går inn i historien som en av Nationaltheatrets mest uforlignelige. Men mellom rammehjørnene er «Vi må snakke om Faust» som resultatet av at Nick Cave og Lars von Trier med hver sin bunke uferdige notater under armen skulle kollidert på et hjørne. Det er overdådig og snerrende, sødmefylt og forenklet, popkulturelt og bibelsk, og det hele preges av en grenseløs formidlingsiver som konstant truer med å kaste det hele ut i fortapelsen. Bokstavelig talt.

Les også: «The House That Jack Built»: Selv fanden vil føle avsky

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mads Ousdal og Marika Enstad. Alle foto: Øyvind Eide

Cave og von Trier er begge framtredende i en referansebunke som spenner fra teaterdebatten etter hærverket utenfor justisministerens bolig til det obskure britiske deathcore-bandet Black Tongue, og mellom ytterpunktene en litteratur- og filmliste som er like lang som bibel- og filosofistopperne Goethe selv benyttet seg av. For eksempel innlemmes F.W. Murnaus religiøse kitsch-bilder fra 1926-filmatiseringen av Faust som en del av den gjennomgående imponerende visuelle inkluderingen av video i forestillingen, blant annet i en lang parallellsekvens der Tveterås som Gretchen oppsøker og skjender gamle teaterlegender. Hovmod og gammel mannsarv radbrekkes for fote. Gabriel Cazes musikk er nydelig og effektiv, spilt av ensemblet selv med Mattis Herman Nyquist som Goethe og kapellmester. Med nikk til både Cave, Bowie og Tom Waits er kanskje lydsporet i forestillingen det virkemiddelet som binder det hele sammen på tross av, ja, alt. Humoren er svart og seig og innimellom like enkel som mennesketypene i Goethes forestillingsverden. Det er til å le av, men under ligger alvoret som et blysøkk inn i vår tid.

Les også: «De urørlige»: Feelgood-teater som flyter på sjarmen

Faust i Arnarsson og Torfasons skikkelse er knapt til å kjenne igjen, men stolpene består, og hele premisset for stykket hviler på den sprenglærde Faust som inngår pakten med djevelen og krever til sin frelse den 14 år gamle Gretchen, som så fordrives ut i den ytterste fortvilelse. Arnarsson lar ikke Faust, lik mannsrollen generelt, slippe unna med vekten av skyld alene. Han spenner opp et tablå gjennom forestillingen der den – som Gretchen – 14 år gamle Priscilla Ann Wagner blir forført av den ti år eldre Elvis Presley (Nyquist). Priscilla hadde en mor, og hennes monolog, sterkt levert av Petronella Barker, om hvordan hun unnlot å passe på datteren sin blir en av flere svært gode og betente sekvenser i et stykke som i overveldende grad setter søkelyset på kvinnen som nåtidig og historisk offer, enten det er Gretchen, Priscilla eller all verdens mødre, døtre eller søstre. Barker, Kjersti Tveterås og Marika Enstad spiller dem alle sammen, ut og inn av ulike roller og med en tilstedeværelse som er sitrende. Særlig fødselsscenen som åpner andre akt, i det om mulig mest imponerende tablået i Daniel Angermayrs helhetlig fantastiske og overdådig visuelle scenografi, er rystende i sin episke velde.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Marika Enstad (fra venstre), Petronella Barker og Kjersti Tveterås.

Arnarsson skjuler knapt sine referanser og konstante trang til lekenhet. På ett tidspunkt går Nader Khademi ut av rollen som Mefisto og bedyrer at det var så langt de kom. Da har han som talkshow-vert intervjuet Priscilla Presley om hva Elvis egentlig gjorde med henne da hun var 14 år gammel, og alt går i stå igjen, for gud vet hvilken gang gjennom forestillingen. Det eneste som skiller Arnarsson fra Vegard Vinge og Ida Müllers forvokste Ibsen-oppsetninger, er at han har vett til å stanse idémylderet i sin klassikerdekonstruksjon i tide, nærmere bestemt etter tre timer selv om urverket på scenen teller ned fra 24. Og selv om det er orden i kaoset, er det mange grunner til å tro på Khademi når han sier at det var så langt de kom. Han er først og fremst Mefisto i puddelframtoning, med blinkende horn og «pimpa» hestekrefter, regissør og talkshow-vert, djevel og flanør. Motsatsen er en lett sørgelig gudsskikkelse i John Emil Jørgensruds skikkelse, og alle herser de med teaterscenen i et metalag like mangfoldig som en bløtkake og hvor scenemester Lars Helvik bidrar i det som nærmest må kalles en humoristisk uriaspost, denne gangen på scenen og ikke bak.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nader Khademi som Mefisto.

Les også: «Fuglane»: Modige valg og kraftfull Mattis

Khademis fallitterklæring på stykkets vegne etterfølges av en treffende hverdagsfortelling om vår tids redsel for krenkelse, før Mattias Herman Nyquist som seg selv gir seg i kast med en fabulerende enetale om frustrasjonen over alt ved selve teateroppsetningen som ikke fungerer, før han så blir personlig rundt sin «egen» leting etter mening og innhold og sammenligner tomheten med den nye regjeringsplattformen. Han scorer et billig men svært treffende poeng forbeholdt premieren ved å adressere det hele til publikummer og statsminister Erna Solberg som sitter om lag to meter unna han. Hans drøftelse gjennom nye meta-lag om kunstens berettigelse gir «Vi må snakke om Faust» betimelig retning igjen, og Kjersti Tveterås’ i Gretchen-relieff etterfølgende ømme, fine og dels improviserte fortolkning om samhold og generasjoner mens hun på første rad vasker publikums hender, blir i flere betydninger befriende. Slik tar følelser og empati en naturlig plass i frigjøringen fra Faust-idealets destruktive maskulinitet, og danner ett av flere inderlige nedslag i en teateroppsetning som generelt er like halsbrekkende og uoversiktlig som den er fascinerende og poengterende.