«Oslo»: Fortettet politisk teater

5

TEATER

«Oslo»

Av J.T. Rogers

Regi: Stefan Karlsson

Med Preben Hodneland, Kjersti Dalseide, Anders Mordal, Kyrre Hellum, Geir Kvarme, Amell Basic, Svein Roger Karlsen, Paul-Ottar Haga, Grethe Ryen, Gard Skagestad, m.fl.

Det Norske Teatret, Hovudscenen

Det er faktisk mulig å lage godt og neglebitende teater av prosessen som førte fram til Oslo-avtalen og fredsavtalen mellom Israel og Palestina i 1993. Det beror selvsagt på at menneskene bak får komme til syne, slik amerikanske J.T. Rogers har latt dem i «Oslo», suksesstykket fra New York og 2016 som ble nominert til hele sju Tony Awards og som etter oppsetningen i London i fjor for alvor er i ferd med å finne veien ut i verden. Verden inkluderer også byen som ga navn til Oslo-kanalen, som ble betegnelsen på de hemmelige møtene mellom representanter for PLO og israelske myndigheter som førte fram til håndtrykket og signeringen av fredsavtalen i Det hvite hus i Washington.

Internasjonalt er det nok flere som dramatiker J.T. Rogers, som har innrømmet at han ikke visste at det var en norsk bakkanal som førte fram til avtalen andre tok æren for, før han tilfeldigvis ramlet over historien under møter med Terje Rød-Larsen. Et norsk publikum vil sannsynligvis ha større kjennskap til materien enn mange andre. Her hjemme er navn som Rød-Larsen, Mona Juul og Johan Jørgen Holst prentet inn i den kollektive hukommelsen, og flere av de øvrige som var involvert den gang, som Jan Egeland, er sentrale samfunnsaktører på den politiske arenaen i dag. Ikke alle kommer ut av «Oslo» med like mye heder i behold.

Les også: Her er teatervåren

Artikkelen fortsetter under bildet.

Geir Kvarme (stående) som Uri Savir. Sittende fra venstre Amell Basic, Anders Mordal, Kyrre Hellum og Gard Skagestad. Foto: Erika Hebbert.

Som politisk teater i verdensklasse bærer «Oslo» i seg idealismen fra det norske sosialdemokratiet og enkeltmenneskets drømmer og håp, kombinert med det internasjonale spillet rundt den av verdens mest fastlåste konflikter som skaper de alvorligste ringvirkningene. Det Norske Teatrets hovedscene er avgrenset av et stort og buet rom kledd med paneler i teak. Scenografien (Jens Sethzman) og rommet med de ulike sonene og dørene utgjør en sober og virkningsfull kobling mellom det jordnære Norge og det myteomspunne Midtøsten, og har like mye os av gamle herregårdspenger som av internasjonal 80-tallseleganse, noe som for øvrig henger igjen også i klærne.

Det hele er lekkert og virkningsfullt, mens videoprojeksjoner på den høye bakveggen blir vinduet til verden og begivenhetene som griper inn i de skjøre forhandlingene. I sentrum for det hele Mona Juul, en lysende stjerne i Utenriksdepartementet, og FAFO-leder Rød-Larsen, som har et ego som skapt for å realisere de mest umulige visjonene. Som å skape fred mellom Israel og PLO.

Les også: Denne forestillingen sørget for tidenes publikumstall på Det Norske Teatret

«Oslo» forteller ikke nødvendigvis hele sannheten, og de religiøse bestanddelene er dempet til et minimumsnivå, men likevel er handlingen å regne som en solid historietime om hvordan et ungt norsk ektepar på full fart opp samfunnsstigen greide å tilrettelegge for diplomatiske samtaler mellom erkefiender i en tid preget av store omveltninger, terror, krigshissing og undertrykkelse. Preben Hodneland briljerer i rollen som Rød-Larsen når han balanserer forrykt statsmannsgalskap med idealistisk list og inderlig personlig engasjement. Han blir nærmest sin egen dukkemaker, og fører Rød-Larsen-skikkelsen lik en marionette, rundt som en ball, fra skanse til skanse.

Kjersti Dalseide spiller en mer dempet og nøktern rolle som i større grad forholder seg til det skjøre reisverket i en forbudt prosess som når som helst kan eksplodere i en diplomatisk krise i skyggen av de offisielle forhandlingene i Washington. Hun er en tilnærmet fortellerstemme i et stykke som for noen kan bli en smule overforklarende. Men regissør Stefan Larsons vektlegging av ekteparets drøm og den naive tilnærmingen til en mange nummer for stor oppgave, gjør «Oslo» til vellykket og medrivende teater. Her viser svensken – for øvrig påtroppende sjef for Den Nationale Scene i Bergen – fram arven fra sin læremester Ingmar Bergman og trykker på de betente knappene i historien uten å miste det allmenne av syne.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Anders Mordal og Kjersti Dalseide. Foto: Erika Hebbert

I dag vet vi at Oslo-avtalen ikke bar de fruktene den var ment å gjøre, at den har vært og er omstridt og utskjelt og utledd, men det aspektet får ikke stå i veien for hvordan stykket i hovedsak griper tidsånden og retter søkelyset mot samtalene på bakrommene på Borregaard Hovedgård, som i «Oslo» utgjør den dramatiske essensen. Det handler om å bygge tillit mellom fiender gjennom å avdekke det allmennmenneskelige, og da er fellesskapet, måltidene, peiskosen og Rød-Larsens utrettelige

Johnnie Walker-skjenking i et norsk vaffeldiplomati vel så viktig som filing på ordene i et strategiutkast. Den mest irriterende bagatellen er videosnuttene av det som skal være opptøyer og terrorhandlinger i Midtøsten i 1993, men som åpenbart er hentet fra de nylige opptøyene på Vestbredden, der smarttelefonene florerer på bildene. Muligens er det meningen å symbolisere hvordan det eksplosive i forholdet mellom Palestina og Israel ikke er endret på de 25 årene som har gått, men resultatet er en klønete inngripen i illusjonen om tid og sted.

Les også: «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n»: Livet før døden

Et vellykket valg rent dramaturgisk er den overraskende bruken av humor i stykket, i replikkene som særlig Hodneland leverer, i samspillet mellom han og Dalseide og i den fortettede atmosfæren mellom de tre partene, hvor nordmennene er vertskap, intrigemakere og oppassere. Men humoren skaper også karikaturer som understreker det fiktive. Johan Jørgen Holst (Gard Skagestad), som i stykkets begynnelse utnevnes til utenriksminister i Brundtland III-regjeringen, blir lite annet enn en bokstavelig talt bannende bifigur i skyggen av Juul og Rød-Larsen, mens Jan Egeland er en «troll i eske»-figur som fra tid til annen spretter fram på scenen. Han spilles med brodd av Kyrre Hellum, som også har rollen som den ene israelske forhandleren.

Anders Mordal gjør en kraftprestasjon med Ahmed Kurei-rollen og gir PLO-ministeren en menneskelig autoritet som tilfører handlingen patos og varme, og som tilsvarende gnistrer i møte med stykkets andre store kamphane, Uri Savir, mesterlig arrogant og ambivalent i Geir Kvarmes tolkning. Paul-Ottar Haga som den iskalde advokaten Joel Singer gir for øvrig stykkets siste halvdel nødvendig nerve når tomgangen nærmer seg.

«Oslo»-oppsetningens største svakhet er lengden. Første halvdel er bitende godt og fortettet teater, mens den siste halvdelen hadde tjent på sterkere prioritering. Det hindrer ikke at «Oslo» står igjen som en oppsetning som bærer i seg det meste, fra det nære menneskelige dramaet til det dirrende politiske bakteppet som skaper en thrillers nerve fra begynnelse til slutt.