«Vi brente ikke en eneste jævla BH»

– Vi brente ikke en eneste jævla BH. Det der er en myte, fastslår Unni Rustad, tidligere leder for Kvinnefronten og for Fellesaksjonen mot Porno og Prostitusjon.

Hun er både medforfatter og en av hovedpersonene i boka «Vi var mange: Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller», som utgis denne uka. Den er et resultat av sju års arbeid med å samle fortellingene til kvinnene som drev fram den norske kvinnekampen på 70-tallet.

Over 80 kvinner forteller fra kvinnebevegelsens mange aksjoner fra 1970-85, ofte med lovendringer som resultat: Denne uka er det 40 år siden loven om selvbestemt abort. Kvinnekampen sto også om krisesentre, prostitusjon, voldtekt; lønnskamp for kvinner i industrien, kvinners plass i idrettsliv og media; bedre barnehagetilbud, rettigheter i samliv og ved skilsmisse. Hovedredaktør for boka er Ellen Aanesen, som var programskaper og journalist i NRK utover 70- og 80-tallet, og lagde en rekke sentrale dokumentarer og programmer om kvinnekampen. Hun fikk med seg Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg ettersom prosjektet vokste.

Fikk du med deg denne?: Kampen for selvbestemt abort (Dagsavisen+)

Irritert

Ellen Aanesen: – Bokprosjektet startet med at jeg ble stadig mer irritert over å høre om kvinner som hadde kommet seg opp i verden, og ville avkrefte at dette hadde noe med kvinnebevegelsen å gjøre. «Det er deilig å få være feminin igjen» kunne de si - i motsetning til oss, da? De snakket om en bevegelse de ikke kjenner til. Mytene om 70-tallsfeminismen bygget seg opp og stemte stadig dårligere med det jeg hadde opplevd.

– Det fikk meg til å tenke, hvorfor er det ingen som går til aktivistene fra 70-tallet og spør dem: Hva gjorde du? Hva drev deg? Hvorfor var du med på dette når det var så upopulært? I bevegelsen jeg kommer fra, er det sånn at hvis ingen gjør noe, så gjør vi det sjøl. Derfor satte jeg i gang, og den første jeg ville få med, var Unni først, for hun sitter på et fantastisk arkiv.

Unni Rustad, leder for Fellesaksjonen mot Porno og Prostitusjon, 1983

Uhyggelig

Unni Rustad: – Aktivistenes stemme blir borte i den store historien. Der står det at «vi fikk abortloven» eller at «vi fikk likestillingsloven» - som om det kom ramlende i fanget på oss. Det var ikke sånn det skjedde. Det var flere generasjoners kamp og aktivisme som endret samfunnet og endret tenkemåter i Norge.

Ellen Aanesen: – Vi ville at aktivistene skulle fortelle sine egne historier. For når folk ikke forteller sine historier, oppstår det et vakuum som fylles av myter. Det var ikke en eneste brennende BH i kvinnekampen.

Unni Rustad: – Denne boka er også et portrett av Norge på 70-tallet. Og det er et land som er nesten ugjenkjennelig - faktisk ganske uhyggelig. Det var forbudt å være homofil fram til 1972. Det var ikke lov å bo sammen uten å være gift. Det ble registrert dødsfall etter illegal abort så sent som i 1968. Det gikk 13-årige prostituerte i Oslos gater. Da vi startet kampen for å få krisesentre for kvinner, fikk vi støtte fra drosjesjåførene, som stadig måtte ta opp forslåtte damer som gikk gatelangs i morgenkåpe, og de hadde ikke hadde noe sted å kjøre disse kvinnene. Dette er det landet vi kommer fra. Derfor blir jeg irritert over å høre at likestilling er «en norsk verdi». Boka er også et håndslag til kvinner i innvandrermiljøer som stadig får høre at vi er så opplyste og framsynte her i Norge. Det vil glede dem å høre hvor mye dritt vi ble utsatt for. Vi møtte også æreskultur og menn som skulle kontrollere kvinners seksualitet.

Les også:Kvinnekamp på amerikansk

Pornoaksjon

Utover 70- og 80-tallet ble Unni Rustad en av Norges mest utskjelte kvinner. Som leder for Kvinnefronten var hun blant initiativtakerne til en rekke aksjoner mot salg av porno på Narvesen, reklame for pornoblader på T-banen i Oslo, mot prostitusjonsannonser i aviser og blader, og mot aktiviteten til utgiver Leif Hagen, ofte kalt «porno-Hagen». Hun ble leder for Fellesaksjonen mot Porno og Prostitusjon, som ble dannet i 1978 som et tverrpolitisk initiativ. Unni Rustad dro landet rundt med foredrag om pornografi, mens Leif Hagen kalte pornomotstanderne for «åndshorer» og «møkkakvinnfolk» og lovet: «Vi har nok folk til å sette hardt mot hardt. Vi kommer ikke til å ta på dem med silkehansker». Rustad er fortsatt uvillig til å snakke om hvilken personlig pris det hadde for henne.

Unni Rustad: – Jeg fikk jo mordtrusler og sånt, men det var jo vanlig. Det gjorde jo noe med livet mitt. Jeg måtte til Sverige for å få fred. Men det jeg husker best er all støtten. Vi var mange som holdt på, og vi hadde det moro. Menn kom bort til meg på gata og sa at de syntes det jeg gjorde var bra. Jeg holdt foredrag i militærleire om pornografi, da skrev avisene «Unni Rustad i løvens hule» og sånt - nei, det var ikke sånn. Det er også en myte. Det var unge gutter som ikke hadde så mange å snakke med. Mange ganger var det rørende å møte dem. Vi hadde fine diskusjoner.

30 år etter er pornografi overalt, får Unni Rustad følelsen av at hun har tapt?

– Nei. Å nei, nei, nei. Dette er en kamp som må føres hele tida, med nye midler. Internett har gjort våre aksjonsformer avlegse. Pornografien er en global industri. Men vi fikk fjernet kvinnefiendtlige bilder og prostitusjonsreklame fra dagligvarehandelen, og aksjonene våre la grunnlag for sexkjøpsloven.

Fra demonstrasjonstog under aksjonsuka mot pornografi, 1979

Les også:Sett deg ned, Listhaug.

«Denne masingen»

Boka inneholder også en mengde bilder, plakater, avisutklipp og sitater fra 70-tallet, som gir et tidsbilde av kampklimaet. Unni Rustad leser opp fra ett avisinnlegg gjengitt i boka:

– «Disse sinte og bitre kvinnesakskvinnene. Hva er det de vil oppnå med denne masingen? Deres plass i samfunnet er jo forutbestemt så vel som mannens». Det der snudde vi opp ned på. Og det er ikke rart at vi skapte aggresjon og redsel. For det var en revolusjon.

Ellen Aanesen: – Det var en historisk omveltning som fortsatt pågår. Og det satte i gang sterke motkrefter som ville snu samfunnet tilbake til «normalen». Der andre enn kvinnene selv skal bestemme over kvinners plass og kvinners kropp. Da vi gikk tilbake og spurte folk om det de hadde vært med på, oppdaget vi en stor glede ved å fortelle om dette. De var stolte over det de hadde vært med på. Jeg har vokst på å møte dette igjen og se hva vi var med på. Den kunnskapen vi har om det vi var med på å kjempe fram, den forsvinner ikke. Unge kvinner i dag vet at ikke de skal finne seg i hva som helst.