«Kielergata»: Vilt i villa

Du skal ikke drepe mange naboer før småbyidyllen ryker. I TV 2s nye dramathriller sliter hovedperson Jonas med mer enn å bare holde på fasaden.

 

4

TV-DRAMA

«Kielergata»

TV 2

Premiere torsdag

«Kielergata» er TV 2s store satsing på TV denne høsten, en ti episoders dramathriller om en manns forsøk på å skjule sin egen fortid, regissert av Patrick Syversen og Cecilie Mosli.

Dette er også serien med en litt mer dramatisk start enn de fleste. Produksjonsselskapet Anagram hadde fått avslag på en 11-millioners søknad fra Norsk Filminstitutt da de begynte innspilling i januar. De siste millionene kom først inn i april, da prosjektet kunne vise til femti/femti i kjønnsbalanse. Dette er også serien som mistet hovedrolleinnehaver Kristoffer Joner da han brakk foten. Inn kom Thorbjørn Harr, en fullt brukbar «erstatning».

Spørsmålet er om serien har stått sin prøve. Storsatsingen er velpolert som en Tesla, men har noen riper i lakken.

«Kielergata» er et ambisiøst thrillerdrama, bittelitt i slekt med amerikanske serier som «Breaking Bad» og «Ozark» - i betydningen at hovedpersonen Jonas (Thorbjørn Harr), blir revet ut av sin hverdagslige tilværelse av dramatiske omveltninger.

Kommentar: Kong Fredrik vakler

Vår mann Jonas er en liketil og glad fyr, med grei jobb, boende på en fredelig liten plett, i villastrøket i Kielergata i småkommunen Slusvik. Her lever han med læreren Elin (Andrea Bræin Hovig) og hennes i overkant eplekjekke, men imponerende syrlige tenåringsdatter Sofie (Ylva Fuglerud).

I Kielergata er hekkene like høye, plenene like velstelt, himmelen blå som i «The Simpsons» og ukas største stress er helgas grillfest for nabolaget. Her har Jonas bodd i sju år, uten at noen egentlig har lurt på det. Før naboen Geir begynner å snuse, en slitsom type som hater småbylivet og maser på Jonas om «opplegg» og «store penger». Det er når Geir truer med å dra fram ting fra Jonas sin fortid at det smeller. Jonas tar seg av Geir, men når vi ikke skvetter av det som skjer, skyldes det at vi alt har blitt grundig fortalt at Jonas har gjort noe fælt.

Og fæle ting har han vært med på før, får vi vite litt om i de to første episodene anmelderne har fått se av serien. Det er ikke for mye å anta at vi kommer til å få vite mer om fortida hans i de siste åtte episodene, ei heller at Jonas kommer til å møte sitt tidligere jeg i døra.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I de to første episodene har hovedpersonen selv nok med takle thrillersjangerens kjente «liket gjemt i skauen»-problematikk. Det store spørsmålet er ikke om, men når han kommer til å bli avslørt. Det trivelige livet i villastrøket er mest sannnsynlig over. Kommer fortidens mørkemenn til å få snusen i ham igjen? Og klarer han å finne katta som stakk?

Jonas er under ekstremt press, og det er lett å bli grepet av påkjenningene han lider under. Thorbjørn Harr skildrer hovedpersonen med bravur, han er dempa og behersket, men han er gjennom så mye i løpet av to episoder at åtte kapitler til i samme intense og overspente setting blir for slitsomt og krevende. Nærgående og urolig kameraføring, den truende undertonen, folks uklare motiver, Harrs egen framtoning, her er det mange grep som til sammen kan bli for mye av det vonde. Hvor er det lille pusterommet? Variasjonen i stemningen? Humoren som kan løsne opp litt? Selv «Breaking Bad» løsna på snippen med innslag av komikk.

At det er et A-lag av norske skuespillere med, og noen svenske, antyder at historien blir mer brettet ut etter hvert. Da får vi se om Elin forblir den uvitende morsfiguren som stresser over pølsebrød, eller om hun blir kjærestens handlekraftige partner – som når Walter Whites kone Skyler ble hans medskyldige, og ga serien en ytterligere dyster dimensjon. Ei som gjerne vil hjelpe Jonas med ting er den ubestemmelige og nærgående veterinæren i bygda, glimrende spilt av Anneke von der Lippe.

Hun er ikke det eneste gåtefulle elementet i historien.

At Jonas er i Slusvik i det hele tatt, skyldes en mystisk aktør, kanskje myndighetene, kanskje en privat entreprenør, som er i stand til å omplassere mennesker og gi dem ny identitet. Selskapets representant kommer med historiens mest søkte uttalelse. For at norske Jonas ikke blir sendt til, la oss si Florida, men akkurat norske Slusvik, har med å gjøre at kommunen er kåret til Nordens minst kriminelle sted. «Kåret»? Av hvem da? Av Norsk politiforum?? Av «TV 2 hjelper deg»? Vi i villa?

Påstanden er eksempelet på hva som skjer når manusforfattere tar i litt for hardt, i forsøket på å etablere en ønsket setting. Noen ganger ender bestrebelsen i det merkelige og kunstskapte. En thriller må selvsagt ikke være realistisk, men det hjelper at det vi serveres føles plausibelt. Hvem denne Jonas egentlig har vært holder storyen for seg selv i de to første episodene. Er han en undercover-politi som havnet i trøbbel? Drev han med narko? Var han hemmelig agent?

Det eneste vi vet at han er i stand til det meste, og at mye fælt er på gang. Skulle vi være i tvil, sørger manusforfatterne for sikkerhets skyld å si fra på flere måter. Som når lærer Elin og tenåringsklassen hennes diskuterer filosofen Hobbes, akkurat da Jonas møter sitt gamle jeg i døra. Ifølge Hobbes er mennesker egentlig bare dyr, som trenger en stat med lover og regler vi må tvinges til å følge for å oppføre oss sivilisert.

Du trenger ikke være filosof for å fatte at dette handler om Jonas, og er veldig dårlig nytt for livet i Kielergata.

Anmeldelsen er basert på de to første av i alt ti episoder.