Tv

TV-anmeldelse: Fremvandrerne på nye veier

Jack The Ripper skaper utfordringer i fremvandrer-Oslo denne gangen, men det er Olav den hellige som redder showet.

Skjoldmøyen Alfhildr Enginnsdottir (Krista Kosonen) er blitt mer politi og mindre viking i sesong to av «Fremvandrerne», men er også seg selv helt lik.

5

TV-drama

«Fremvandrerne 2»

HBO Max, premiere søndag 5. desember

Det er godt å se Alfhildr og Lars på jobb igjen, i tidsreisedramaet som er helt der oppe i kampen om tittelen beste norske dramaserie gjennom tidene. En serie som er krim, komedie, satire og science fiction i en vellaget sjangermiksende helhet, basert på premisset om at mennesker fra fortida dukker opp vår tid. «Beforeigners» som folk utaskjærs kjenner den som, er blant de mest kritikerroste norske dramaseriene i utlandet også – helt fortjent.

Politimannen Lars Haaland (Nicolai Cleve Broch) beveger seg ute i det flertemporale Oslo igjen i sesong to av «Fremvandrerne», og låtene som er lagt på scenene viser at serieskaperne vet å bruke musikk til å sette stemning. Enten det er  Gil Scott-Herons «Me and the Devil» eller intro-låta Bobby Blands «Ain't No Love In the Heart of the City» det går i.

Serien fra Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin kom som en høyst velkommen nyskapning seinsommeren 2019. Den bød på et overraskende, pussig og morsomt premiss. Regissør Jens Liens framstilling av dette alternative Oslo gjorde byen til en egen karakter i fortellingen. Skildringen av flertemporale utfordringer som oppstår i møtet mellom fremmede (tids)-innvandrere og det moderne samfunn var treffsikker og morsom satire. Dette var originalt, ja.

Kong Olav den hellige dukket opp ut i sesong en av «Fremvandrerne». Denne gangen har kongen - spilt av Tobias Santelmann - en større rolle i spille i det flertemporale Norge.

Men historiens slutt ropte jo på en fortsettelse, og den bød blant annet på kong Olav Haraldssen, vikingkongen som kristnet landet og som slett ikke døde på Stiklestad i 1030. Sist vi så ham satt han til hest, dundrende gjennom de gamle kirkeruinene i Nes på Romerike, sammen med kjæresten Madeleine, nåtidsjenta fra Oslo vest og muligens fortidsreisende. De er fortsatt sammen, og Olav den hellige er blitt en populær skikkelse på nettet, via hans YouTube-kanal. Den uredde vikingkongen – en flott og buldrende Tobias Santelmann – er plagsom for myndighetene, som nekter å godta kravet om hans kongestatus. Olav selv er ikke den som gir seg, og han har advokat og medhjelpere fra Stiklestad ved sin side. Dette er ikke lett for Den norske kirke heller, for her kan jo grunnleggeren og mannen de gjorde til helgen være gjenoppstanden.

Mens Olav driver med sitt, er politietterforskeren Lars Haaland (Nicolai Cleve Broch) på vei tilbake til Politihuset etter et avbrekk og behandling for temproxat-avhengighet. Han får lov å bli ekstern innleid konsulent inntil videre. Han er ensom og single i storbyen, og har sittet mye hjemme i Bjørvika-leiligheten sin og sett lysene blinke i Oslo mens folk fra fortida dukker opp i fjorden nedenfor. Fremvandring er blitt hverdags nå.

Volven (Hedda Stiernstedt), som ser syner og kan spå framtid blir en større del av Alfhildrs liv.

Kollega Alfhildr (Krista Kosonen) er mer husvarm og respektert på jobben, men ikke særlig mindre røff i tonen. Hun drikker og slåss som hun vil men sliter med litt med tilværelsen. Hun blir sendt ut når en kvinne blir funnet drept i en tunnel under Tøyen. Drapet bringer snakk om Jack the Ripper, mannen bak en rekke drap på gatejenter i Whitechapel i London på 1800-tallet, som aldri ble tatt. Morderen kan ha fremvandret, og gå løs i Oslo.


– Hvem faen er Check Dripper, spør Alfhildr. Med en myteomspunnet kvinnemorder fra 1888 i sjangermiksen har «Fremvandrerne» fått et mer internasjonalt tilsnitt i sesong to. Handlingen hopper tilbake til London den gang de uløste drapene skjedde, og Londons Met-politi må ta turen til Oslo. Nå er flere engelske skuespillere med på rollelista, blant annet Paul Kaye, komiker og skuespiller mest kjent fra «Game of Thrones». At en berømt og beryktet figur fra victoriatidens London er med i serien kan ha med serieskaperne og HBOs internasjonale ambisjoner å gjøre, for HBO Max er en amerikansk strømmer med globale ambisjoner.

Paul Kaye er med i sesong to, som handler mye om jakten på den beryktede og myteomspunne kvinnemorderen Jack The Ripper.

Jack The Ripper kommer med en pris. For selv om en fremvandrer-krim er et kvantesprang unna «Mord og mysterier», tar politiarbeidet så mye tid og rom at det svekker satiren og går utover seriens egenart. Nå beveger også Lars og Alfhildr seg i en virkelighet hvor fremvandringen er blitt hverdagslig, og det flertemporale den nye normalen. Dermed er det mindre å se av både ren villskap og sånt som strukturell tidsisme i offentlig sektor.

Og det har gjort at det er mindre nerve og absurd galskap ved serien også. Krimhistorien er fiffig og originalt løst, men vår duos arbeid med mordsaken er noe av en transportetappe. Samtidig inkluderer historien mange karakterer, både nye og gamle. Tore Hund (Stig Henrik Hoff) er med, som vel ikke akkurat er kong Olav Haraldssons favorittviking. Lars sin ekskone Marie (Agnes Kittelsen) og tidsvandrermannen Gregers (Kyrre Haugen Sydness) hennes er del av Lars sitt liv, så vel som datteren hans. Volven skumler med sitt og viking og Olav-supporter Sturla - spilt av Herman Flesvig - skal skape trøbbel for noen.

Det er så mange som er involvert at det blir mindre tid til Alfhildr og Lars utfolde seg sammen, og det er synd, for den gode kjemien preger fortsatt dette umake paret når de først får skjermtid sammen. Det er ikke Jack The Ripper som redder forestillingen her heller, det er det kong Olav den hellige som gjør. Vikinger som gjør moderne ting er gøy. enten de bare er seg selv like eller har fått i seg litt kokain.

Anmeldelsen er basert på fem av seks episoder.