Troløs med nye muligheter

Av Lars Elton

UTSTILLING

«Troløse bilder»

Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet, Oslo (9. feb - 13. mai)

Er vi blitt så vant til at bilder ikke representerer virkeligheten at vi er blitt immune for problemet? Eller kan vi fortsatt lære noe om bilder i den digitale tidsalderen? Det er spørsmålene som ligger bak «Troløse bilder», Nasjonalmuseets nyeste utstilling. Det er – i høyeste grad – en samtidskunstutstilling, og den presenteres i Nasjonalgalleriet. Det oppleves på én måte som en anakronisme. Når de to andre museumsbyggene er stengt, må museet bruke Nasjonalgalleriet fordi de har valgt ikke å finne alternative visningsarenaer.  .

Vi lever i en tid da «selv bestemor» tar i bruk de morsomme filtrene på Instagram og lignende, digitale medier. På syttitallet reklamerte Kodak for de nye Instamatic-kameraene med slagord om at det var så enkelt at «selv mor» kunne ta bilder. Og det gjorde mødrene og «alle andre». Med de teknologiske nyvinningene ble fotografiet allment tilgjengelig, og vi så starten på en visuell revolusjon. Gradvis har fotografiet blitt en større og større del av vår hverdag.

I dag er det å manipulere bilder blitt så vanlig at det har ført til en opplagt og allmenn forståelse av at bilder ikke er til å stole på. Det burde være så selvsagt at det føles som et slag i luften å lage en hel utstilling om temaet. Den eneste grunnen som kan rettferdiggjøre valget er om utstillingen presenterer tankesett som det brede publikum ikke har vært oppmerksomme på før.

Svaret på om museet greier det er: Ja, delvis. «Troløse bilder» fremstår som en historisk gjennomgang av kunstfeltets (gjen-)bruk av bilder, en trend som i dag er så å si totalt dominerende i det som betegnes som samtidskunstfeltet. Appropriasjon, det å låne og bearbeide andres bilder, er blitt så vanlig at det nesten ikke diskuteres som et (etisk) problem lenger. Utgangspunktet er et lite 40-årsjubileum for det som gjerne kalles «The Pictures Generation», anført av kjente kunstnere som Cindy Sherman, Richard Prince og John Baldessari. De stilte seg kritiske til den klisjéfylte visuelle kulturen som ble formet i de nye massemedienes store tiår, da fjernsyn og kulørte magasiner virkelig vokste seg store.

Derfra trekkes det ulike tematiske tråder som oppleves å ha varierende relevans og interesse. Norsk kunstnere som Vibeke Tandberg, Torbjørn Rødland, Matias Faldbakken og Ida Ekblad føyer seg fint inn i den internasjonale (les: vestlige) sammenhengen. Spesielt Tandbergs brudebilde-prosjekt fra 1991 oppleves som originalt og relevant i sammenhengen. At utstillingen også presenterer en såpass ung kunstner som 23-årige Maria Pasenau er et pluss. Hun vil være et nytt navn for de fleste, bortsett fra de nærmere 6000 følgerne hun har på Instagram.

Fremveksten av digitale og sosiale medier er sentralt i utstillingen. Der tidligere generasjoner var kritiske til mediene og den massive billedflommen, er den nye generasjonen kunstnere positive til de digitale teknikkene. I stedet for å se problemer omfavner de mulighetene. Det kan resultere i både ettertanke og humor, slik vi ser det blant annet i utstillingens siste rom. Bildedelingstjenesten Instagram har skapt et nytt marked der folk med kunstneriske ambisjoner, som Maria Pasenau, kan nå et stort publikum og skape sin egen karriere.

Det er i denne forståelsen, i hvordan unge kunstnere omfavner mulighetene, at «Troløse bilder» viser sin relevans. Katja Novitskova og Helen Marten er to andre navn det er verdt å merke seg. Men utstillingen er for lite original til å forsvare at dette er den tredje modernistiske- og samtidskunstutstillingen i Nasjonalgalleriet. Slik blir det når museets ledelse (og Kulturdepartementet) valgte en passiv strategi for de tre-fire årene med bygge- og flytteprosess før det nye museet åpner i 2020.

Denne uken var det ett år siden Karin Hindsbo ble ansatt som Nasjonalmuseets nye direktør. Hun har vært usynlig i offentligheten etter at hun startet i jobben i juni, og har ikke sagt noe om utstillingspolitikken og -arenaer før en kronikk i Klassekampen denne uken, der hun skrev om interiørløsningene i det nye museet på Vestbanen. Det oppleves som en anakronisme at samtidskunstutstillingen «Troløse bilder» vises i Nasjonalgalleriet, ikke minst fordi lokalene er for små. Alt for mye kunst er presset inn på liten plass. Det er så tett mellom skilleveggene at det blir klaustrofobisk. Jeg var ikke til stede på åpningen torsdag kveld, men jeg kan levende forestille meg den sild-i-tønne-følelsen det må ha vært.

At det er trangt i utstillingen vises med Hito Steyerls engasjerende video «Lovely Andrea» (2007), som er et nøkkelverk i utstillingen. Boksen der de viser videoen er så liten at det er vanskelig å se alt hvis du setter deg ned på benken. Den står alt for nær lerretet. Men det gode ved å ha utstillingen i Nasjonalgalleriet er at de benytter sjansen til «intervensjoner» i den faste samlingspresentasjonen i andre etasje. På utvalgte steder, blant annet i Langaard-salen og i salen utenfor Munch-rommet, er det plassert verk fra «Troløse bilder». Dette fungerer godt. Det skaper fine forstyrrelser i den faste samlingen, samtidig som det gir utstillingens tema nye perspektiver. Så – alt i alt – er dette en utstilling som gir interessante opplevelser og noen få, nye perspektiver som kan gi publikum en litt annerledes forståelse av den virkeligheten vi beveger oss i hver eneste dag.