Sommersesongen på Vestfossen står i kvinnenes tegn

---

KUNST

«Girl meets Girl»

«Anna-Eva Bergman»

Erik Wessel: «Oppløpsside»

Vestfossen Kunstlaboratorium, Vestfossen

Til 25. september 2022

---

VESTFOSSEN (Dagsavisen): Med 25 kvinnelige kunstnere burde den rene kvinnemønstringen «Girl meets Girl» være min favorittutstilling av årets tre kunstutstillinger. Men jeg er minst like imponert over Anna-Eva Bergman (1909–1987). Presentasjonen i Galleri Star viser en abstrakt pioner som tolket landskapet og universet med en estetisk nøkternhet som få andre (om noen) har vist maken til. Hennes sikre og grunnleggende enkle komposisjoner, og hennes bruk av bladmetall (gull og sølv) mot en begrenset fargeskala, manet frem en tolkning av storslått natur og verdensrommets uendelighet i bilder som tåler øyets slitasje. Den konsentrerte utstillingen med bilder fra private samlinger holder høyt nivå.

Det samme gjelder fotograf Erik Wessel (født 1940). Når vi snakker om «høyt nivå» i hans fotografier, dreier det seg om mer enn den sylskarpe gjengivelsen av interiører i kirker og ulike museumsbygg. Han viser et konsekvent mangfold: Portrettene er psykologiske studier, mens serien av dramatiske bilder fra spansk tyrefektning byr på skarp observasjonsevne og slående, grafiske effekter. At de også stiller moralske spørsmål i lys av dyrevern og brutalisering er en plussfaktor, særlig når vi setter det opp mot den estetiske grunnimpulsen i det teatrale ritualet tyrefekting er.

[ Sommers utstilling på Kistefos bør trekke et stort publikum (+) ]

Opp mot disse to solide soloutstillingene står årets hovedutstilling som en mangfoldets kakofoni. Hvis du trodde at «kvinnekunst» kan settes i bås, er «Girl meets Girl» en utstilling som fort vil overbevise deg om at kvinner og menn, som grupper av menneskeheten, er akkurat like mangfoldige. Den eneste konklusjonen du muligens kan trekke, er at kvinner kanskje kan tillate seg litt mer enn menn på enkelte områder, som seksualitet.

Med 88 år unge Rose Wylie og 29 år gamle Rosie Gibbens i hver sin ende av skalaen, representerer de 25 kunstnerne et stort aldersspenn. Den geografiske fordelingen er ikke like vid. Med henholdsvis fem og ni kunstnere er Storbritannia og Tyskland tungt representert. Gitt kuratorteamets sammensetning (en engelskmann, to koreanere og en tysker) er det ingen overraskelse at to kunstnere er hentet inn fra Korea. Det er samme antall kunstnere som USA og vertsnasjonen Norge. I tillegg er Canada, Finland, Italia, Japan og Spania representert med en kunstner hver.

Norges to representanter, Martine Poppe (født 1988) og Camilla Løw (født 1976), er vidt forskjellige i sine uttrykk. Poppe fikk et brakgjennombrudd med sine stemningsmettede og dempede abstraksjoner da hun ble innkjøpt av den berømte kunstsamleren Charles Saatchi. Nå er hun blitt en smule mer konkret. Hun viser «Cloud Museum», løst formede skymalerier i pastellfarger. Det som blir til overs, blir til skulpturer i form av lerretsrester formet som kuler som ligger på gulvet.

[ «Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke (+) ]

Løw fikk sitt gjennombrudd med separatutstilling på Museet for samtidskunst for ti år siden. På denne utstillingen viser hun en videreutvikling av det hun i all hovedsak har jobbet med siden, enkle former støpt i betong. De strenge formene brytes opp med farget maling på skulpturene. Både Poppe og Løw forholder seg til tradisjonen, men Poppe bringer inn et miljøaspekt i tankesettet bak maleriene. Løw på sin side fornyer den konstruktivistiske skulpturtradisjonen med presentasjonen av verkene.

De to norske kunstnerne representerer det kvalitetsmessige gjennomsnittet i utstillingen. Ytterpunktene står andre for. Rose Wylie er utstillingens mest kjente navn. Hun har stilt ut i Norge flere ganger, men hennes bidrag overbeviser ikke denne gangen. Hovedverket er det 15,3 meter lange «Snake», en gul slange med et hode som kan minne om en kinesisk papirdrage. Det er laget spesielt for denne utstillingen. Bortsett fra at det snakker med utstillingshallens store dimensjoner, blir det vel spett sett både på avstand og nært hold.

Da er det bedre med den andre fortolkeren av dyrelivet, koreanske Lee Won-Kyoung (født 1975). Hennes ståltrådinstallasjon med ulike marine skapninger fyller rommet og engasjerer publikum, blant annet fordi man kan gå inn mellom de store skulpturene som henger fra taket.

Det er mange og ulike typer gode kunstverk på utstillingen «Girl meets Girl». Men jeg greier ikke å mønstre den store entusiasmen. Jeg blir gående rundt og undre meg over hvorfor man har satt sammen akkurat dette utvalget? Det er viktig og bra at kvinnelige kunstnere blir gitt plass og får vist seg frem. Men når man først tar et slikt grep bør man ha noe annet og mer som setter de enkelte verkene i en sammenheng som løfter opplevelsen.