---
5
TEATER
«Shiemens»
Av Claire de Wangen
Regi, kostymedesign og konsept: Claire de Wangen
Med: Øivin Berven, Ingunn Øyen, Fredrik Petrov, Sigrid Husjord, Stine Elverhøy Johnsen, Andreas K. Kvisgaard, Gaute Adela A. Cudjoe, Martine Hattestad Kveli, Ingrid Meling Enoksen
Spilles i Siemens-blokka på Linderud, med oppmøte ved Startblokka
---
En av de tydeligste tendensene på teaterfronten i Oslo akkurat nå er at samarbeidet mellom store institusjonsteatre og mindre frigrupper har fått seg et oppsving. Ved Nationaltehatret har f.eks. De Utvalgte og Susie Wang fått både produksjonshjelp og sceneplass, og Det Norske Teatret har inngått et flerårig samarbeid med den markante maratonteater-duoen Winge/Müller. Et annet kompani som denne våren tas under Det Norske Teatrets vinger, er deWangen Produksjoner. Opphavskvinne Claire de Wangen har i en årrekke skapt stedsspesifikke forestillinger, der bl.a. fraflyttede hus, lagre og kontorbygg har dannet ramme og bakgrunn for snodige, mørke og fragmenterte fortellinger. De Wangen lar bygninger og steder komme i tale gjennom sine iscenesettelser, og slik lar hun oss oppleve byen og dens historie på helt nye og ofte uventede måter. Nå gjør hun det igjen, med «Shiemens».
Denne gangen foregår forestillingen i det nedlagte hovedkontoret til teknikkprodusenten Siemens på Linderud. Gruppevis tas vi med av en guide inn i en slags parallell verden til det miljøet som en gang må ha befunnet seg der, med kontorarbeidere, sekretærer, seminarledere, arkivarer og en toppleder. Gjengen vi treffer i «Shiemens» har blitt igjen i bygget etter at alle andre forlot det, og det som holder dem sammen, er en avtale som alle har signert – på en serviett. Servietten møter en ganske ublid skjebne til slutt i forestillingen, under en midt sagt lodden firmafest. Men før vi kommer til festen, opplever vi på tradisjonelt de Wangensk vis, mye underlig. Og denne gangen er det tidvis ganske morsomt også.
Når forestillingen til en frigruppe produseres av et større teater, følger det med både økonomisk og produksjonsmessig drahjelp. Jeg aner at dette kan ha hatt en viss effekt på i hvert fall et par ting i de Wangens nyeste produksjon. Kostymene ser mer påkostede ut enn tidligere, og den shabby og mørke følelsen disse forestillingene ofte gir, er ikke der i samme grad. Fortellingene er dessuten mer sammenhengende enn før, og det må jeg med hånden på hjertet si er ganske tilfredsstillende. Få løse tråder, få halvkvedede viser. Allikevel bevares mystikken og det gåtefulle.
Jeg mistenker at en dyktig dramaturg (Ingrid Weme Nilsen) kan ha vært med i bildet her. For en kritiker, som etter å ha sett flere av de Wangens produksjoner føler at hun ser omtrent samme forestilling hver gang, oppleves disse små men markante justeringene som et lite løft. Samtidig er det fortsatt en god bit igjen før dette kan kalles en stor fortelling.
«Shiemens» blir for usannsynlig og løsrevet fra virkeligheten til at man blir berørt eller personlig engasjert, og den forblir mest underholdning. Med en storbedrift som Siemens som bakteppe, hadde det vært spennende med noen tydeligere referanser til den virkelige bedriftens gjøren og laden. Men her er ikke en hvitevare å se, og svært lite av den teknikkproduksjonen vi forbinder selskapet med, nevnes. Det er heller ikke så mye som et hint til alle skandalene Siemens opplevde på tidlig 2000-tall.
Men «Shiemens»-universet er kanskje skandaløst nok på egen hånd. For det er ikke helt stuerene ting de driver med der. De mange blodprøvene som hele tiden samles inn og gis til sykepleieren Maud (Sigrid Husjord) skal nemlig brukes i en mikstur av blod, blekk og batterisyre som skal gis til selveste direktøren (Øyvin Berven). Er det forresten han som har drept den unge mannen i undertøy med en pil? Andre karakterer virker som de er mer av den gode typen, som den veldig morsomme seminarlederen Arvid (Fredrik Petrov) og Jessica (Ingrid Meling Enoksen), den varmhjertede arkivaren uten arkiv. Disse karakterene kommuniserer også veldig godt med publikum og gjør at vi føler oss som en del av fortellingen.
Allikevel, når vi gradvis beveger oss gjennom tidligere kontorlandskaper og korridorer, oppover i det gamle kontorbygget, er det den fantastiske Groruddals-utsikten som etter hvert åpenbarer seg i kveldssolen, som virkelig gjør meg betatt. Bygget i seg selv er så spennende å være i at jeg gjerne hadde tatt en liten sightseeing der uten å bli fulgt av en snurrig gruppeguide. Jeg blir nysgjerrig på hvilke dramaer som egentlig har utspilt seg i denne røde kolossen av et hus på Oslos østkant. Bygget er satt på byantikvarens Gule liste over verneverdige bygninger, og den blir stående og skal fylles med nytt liv når Stor-Oslo Eiendom skal bygge det de kaller «en liten by i byen». Så har du en drøm om å se dette historiske bygget innvendig slik det opprinnelig var, er tiden inne nå.
Hittil har de Wangens forestillinger vært å betrakte som litt hemmelige. Man har nesten bare fått vite om dem gjennom jungeltelegrafen. Med Det Norske Teatrets markedsføringsapparat i ryggen vil «Shiemens» sannsynligvis nå frem til flere nye publikummere. Flere får muligheten til å oppleve dette egenartede kompaniet for første gang, og førstegangsopplevelsen av deres forestillinger er kanskje den aller beste fordi den oppleves som veldig ny og annerledes. Etter hvert blir man nok litt vanskeligere å imponere.
