Det ulmer under «Faderen», men eksplosjonen uteblir

---

4

TEATER

«Faderen»

Av August Strindberg

Regi: Eirik Stubø

Med: Kjell Roger Karlsen, Kirsti Stubø, Gina Bernhoft Gørvell, Britt Langlie, Svein Tindberg, Lasse Kolsrud, Christian Ruud Kallum

Det Norske Teatret, Scene 2

---

Ild og vann sammen må ende i eksplosjon, sier pastoren i «Faderen» etter at ekteskapsfeiden mellom Rittmesteren Adolf og Laura topper seg med det rene drapsforsøket. Men ild og vann har også den effekten at vannet gjerne slukker de hissige glørne i en utåndende fresing. I «Faderen» på Det Norske Teatret er det mer vann enn ild, og intensiteten blir aldri så truende som den kunne blitt.

Hvor relevant er August Strindbergs «Faderen» i dag? Med tanke på tematikken kan stykket fortsatt leses som et overraskende aktuelt apropos til debattene rundt likestilling, mannens utdaterte rolle som forsørgerperson, menns plassering i selvmordsstatistikken og hvordan mange tradisjonssøkende menn blir en del av utenforskapet. Som hos rivalen Ibsen og hans «Gjengangere», som Strindberg går i dialog med, blir man slått over hvor moderne Strindberg var da han skrev «Faderen» i 1887, en tragedie som han selv betegnet som et sørgespill. Det lå også mye annet og personlig under Strindbergs krigssone av et kjønnsrolledrama, med Lauras hjerteløse renkespill som et mye brukt argument for Strindbergs kvinnefiendtlighet. Sentralt står også Strindbergs tydelige valg av side mellom religion og vitenskap, som nok var langt mer kontroversiell den gangen enn i dag.

Regissør Eirik Stubø har tatt noen klare valg i sin oppsetning av. Det fremste av dem er å la Strindberg selv føre ordet i en svært teksttro dramatisering, med kun få veloverveide strykninger i oversettelsen til Kristin Sørsdal. Nesten hele stykkets tekst får derfor utgjøre en uavbrutt åre av opparbeidet nag, sjalusi, mistro og maktkamp som helt fra starten gjør det klart at en av dem må gå under, slik Rittmesteren også erkjenner når alt er på det mørkeste, patetisk frådende over å ha lidd seg gjennom sytten års slaveri, som han sier det, for at Laura skulle få leve bekymringsløst. Laura på sin side har på det tidspunktet klargjort sine betingelser. Hun har, som hun sier, aldri møtt en mann uten å føle seg overlegen.

[ Susie Wangs «The Look»: Blodig voldsomt, makabert og fryktelig morsomt (+) ]

I motsetning til flere nyere oppsetninger av «Faderen» gjør Stubø få forsøk på å bringe handlingen inn i vår tid. Erlend Birkelands fine og enkle scenografi og bruk av scenerommet, antyder rammene av et gammelt gods, med tidløse medio 1900-talls skrivebord og sofaer. På bakveggen signaliseres dramaets opphav gjennom videoprojeksjon av boktittel og kapitler, innimellom avbrutt av knugende film av tungt, nordisk landskap. Og uten klare tidsmarkører slipper vi å forholde oss til logiske brister som dagens teknologi ellers gjerne fører med seg, ikke minst det faktum at Rittmesterens tvil om hvorvidt datteren Bertha (Gina Bernhoft Gørvell) er hans barn, lett ville latt seg fastslå gjennom en farskapstest.

Det er tvilen som rykker Rittmesteren (Svein Roger Karlsens) ut av balanse, en spire sådd gjennom Lauras (Kirsti Stubø) antydninger og hans egen besettende forestilling om at en mann aldri kan være sikker på om han er far til sitt barn. Som ytterligere brensel på bålet ulmer uenighetene mellom Rittmesteren og Laura om Berthas oppdragelse og utdanning. Rittmesteren er i utgangspunktet en patriark av den klassiske skolen, dominant og med militær bakgrunn. Under noen vanskelige veivalg har han hengitt seg til vitenskapen, men fortsatt går han rundt med tjenesterevolveren i frakkelommen. Nå har han kommet til et punkt hvor han av Laura med hjelp av doktoren (Svein Tindberg) kan erklæres sinnssyk, og med seg får Laura pastoren (Lasse Kolsrud) og Rittmesterens gamle amme (Britt Langlie).

[ På Nationaltheatret kan du nå både le og rase med Jane Eyre (+) ]

Eirik Stubøs lesning av teksten gir et ambivalent bilde av Rittmesterens psyke, og med det skaper han en sympati for Lauras uforsonlige handlinger som kanskje ikke er etter Strindbergs intensjoner. Kjell Roger Karlsens rittmester og patriark får et innimellom komisk skjær av vanvidd over seg. Han er konservativt forstokket selv sett med 1800-tallsbriller. Kun i ett og annet øyeblikk av selvinnsikt, som en bieffekt av det psykiske forfallet, skinner fortvilelsen hans og forferdelsen over seg selv gjennom.

Når stykket begynner er det som på en slagmark, og den ledes vi inn i med musikken som følge. Gårdsgutten Nøgd (Christian Ruud Kallum) blir katalysator rundt farskapsspørsmålet, inkludert hva det vil si å være en far. Han kommer inn fra lyset gjennom den høye døren bak på scenen, fra det lyse og frie og inn i det trykkende og sjabre, understreket av Torkel Skjærvens lysdesign. Her inne står to fronter steilt mot hverandre, en maktkamp mellom to ektefeller om framtidig hevd på familien og da i særdeleshet barnet. I et større perspektiv også en maktkamp mellom kjønnene, en analyse av mannen og mannsrollen, og en erkjennelse av at den som er kuet til slutt vil reise seg og slå tilbake. Laura har lagt en plan uten medlidenhet, og Rittmesteren er uunngåelig ved veis ende. Som i Lauras svar til Rittmesteren på spørsmålet om hun hater ham: «Ja, når du er mann».

I slutten av andre akt, i det endelige oppgjøret mellom Rittmesteren og Laura når alle kort og baktanker kommer på bordet, klikkes imidlertid bestanddelene sammen. I noen intense øyeblikk aner man årene med kjærlighet og hat som ligger bak dem, Rittmesterens mistro, steilhet og fortvilelse, tap av ansikt og av ære. Og uten ære kan ikke en mann leve, slår han fast. I neste akt faller han, og når han går i oppløsning henger Stubø det mentale sammenbruddet på han som en kvernstein rundt halsen, uten at den føles tung nok. Tvangstrøyen har Strindberg bidratt med i utgangspunktet.

[ «Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke (+) ]

Strindbergs «Faderen» er som en prolog til det personlige infernoet den svenske dramatikeren selv skulle beskrive noen få år senere, men i Stubøs oppsetning blir infernoet bare unntaksvis «farlig» og direkte ulmende. Det oppstår en avstand mellom figurene på scenen som til tider gjør forestillingen flat, og med unntak av Rittmesteren og Laura blir de mer brikker i spillet enn viktige aktører. Det gjør at selv de mest opprivende scenene ikke fullt ut overbeviser som betydelige. Ved premieren forsterkes dette gjennom noe nøling og tekniske tegn på at det hele ikke er tilstrekkelig skrudd til, men slike ting endrer seg.

Det beste virkemiddelet i «Faderen» er hvordan Stubø igjen bruker musikk som stemningssimulator og som en handlingsdriver i seg selv. Klassisk musikk, svenske folketoner, Monica Zetterlund. Teksten får skinne gjennom «partituret» Stubø spenner opp ved bruk av musikken, men i regien bringes ikke det øvrige sammen på like virkningsfullt vis. Selv om ilden flammer opp i øyeblikk kunne den med fordel fått brenne litt sterkere.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen