Sterk stemme fra skyggene

4

TEATER

«Maya Angelou: Black Woman Rising»

Av Kagiso Lesego Molope

Regi: Cliff A. Moustache

Med Georgia May Anta, Maria Karlsen, Enya M. Oshaug Weibell, Aina Gnoutou, Jason Nemor Harden, m.fl.

Nordic Black Theatre, Caféteatret Oslo

Nordic Black Theatre fortsetter sin utforskende hyllest av sterke personligheter som har drevet eller inspirert borgerrettighetskampene i USA og andre deler av verden. Nå setter de opp «Maya Angelou: Black Woman Rising», og med det historien om en sentral personlighet og en inspirerende litterær stemme i randsonen av de mest ikoniske navnene.

Angelou var aktivist, journalist, sanger og skuespiller, men først og fremst huskes hun som forfatter og poet. Hun var en nær venn av så forskjellige personligheter som James Baldwin, Martin Luther King jr. og Malcolm X. Møtet hennes med Billie Holiday på slutten av 1950-tallet, da «Lady Day» ga henne beskjed om at berømt kom hun til å bli, men ikke som sanger, er legendarisk. Stykket siterer noe av samtalen fra den lille uken de to kvinnene bodde sammen, og som endte med at Holiday skjelte ut Angelous sønn. Angelous selvbiografi «I Know Why the Caged Bird Sings» er blant flere av hennes bøker som er blitt klassikere, og en tittel som på mange vis overskygger hennes sterke posisjon som poet i likhet med myteomspunne beskrivelser om hvordan hun livnærte seg som nattklubbsanger, «eksotisk» danser og skuespiller på turné i Europa med «Porgy And Bess» og i TV-serien «Røtter».

[ «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er et kampskrift på vegne av oss alle (+) ]

Maya Angelou hadde et dramatisk og rikt liv, og i Cliff A. Moustaches regi på Nordic Black Theatre får vi en noenlunde kronologisk fortelling som drar oss fra barndom til godt inn i de avgjørende brytningsårene på 1960- og 70-tallet. Angelous posisjon vokste også etter disse årene, men det som vektlegges i forestillingen er barndommen, de omflakkende og «ville» ungdomsårene og den framskutte posisjonen hun fikk i frontlinjene for protestene, marsjene og markeringene som uvilkårlig kaster lys inn over kampen for representasjon og likeverd i dag.

Sånn sett er Nordic Black Theatres viktige arbeid interessant å lese også når det kan ses i direkte sammenheng med for eksempel Camara Lundestad Joofs mye omtalte teaterforestilling «De må føde oss eller pule oss for å elske oss». Sistnevnte kan både direkte og indirekte sies å hente opp tematikken, kvinneperspektivene og de menneskelige aspektene ved Maya Angelous arbeider og uttalelser rundt det å være kvinne, men også rasisme, utenforskap og hvit makt, og kna dem inn i vår samtid uavhengig av geografiske og tidsmessige skillelinjer. «Maya Angelou: Black Woman Rising» utvider perspektivene rundt debatten som Joof fører videre, blant annet via scenekunsten hun også.

Hvorvidt denne «Black Woman Rising»-forstillingen skal kalles en ny oppsetning er litt uklart, all den tid Nordic Black Theater også satte opp stykket til den Canada-bosatte Kagiso Lesego Molope fra Sør-Afrika så sent som for to år siden. Med et par unntak er ensemblet helt nytt, og det er dels nye krefter bak scenen selv om Cliff A. Moustache fortsatt er regissør. Musikk og tolkninger utvides fra tre til hele fire skuespillere/dansere i rollen som ulike aspekter av Maya. det blir i overkant folksomt til tider, og særlig før man skjønner hvordan kabalen kan gå opp.

Georgia May Anta er likevel den som bærer gjennomgangsstemmen, blant annet gjennom de avgjørende hendelsene i den brutale oppveksten i sørstatene da Angelou som sjuåring blir seksuelt misbrukt av morens nye kjæreste. Hun betror seg til en av sine brødre, og noen dager etter blir overgriperen slått i hjel. «Ordene mine drepte han», har hun senere skrevet, og i de neste fem årene var hun stum, snakket ikke til noen.

[ Nosizwe: – Min kropp er politisert ved at jeg er svart og kvinne ]

Denne hendelsen og andre omveltende bearbeidelser dramatiseres gjennom dans og skyggespillaktige partier som veves samme med monologer, sanger og dialoger fra og mellom de enkelte aktørene, med Maria Karlsen, Enya M. Oshaug Weibell og Aina Gnoutou som de øvrige i rollen som Maya.

Ulikt mange andre av Angelous samtidige afroamerikanske aktivister jobbet hun i mange år i Afrika, blant annet i Sør-Afrika der hun hadde et forhold til menneskerettighetsforkjemperen Vusumzi Make, og i Ghana der hun som korrespondent fulgte avkoloniseringen. Make var en av hennes mange partnere, men hun var ikke gift med han i motsetning til andre. Hvor mange hun egentlig giftet seg med fortalte hun aldri. Hun ville ikke framstå som frivol. Hun var omgitt av myter og historier, men hun holdt også selv lite tilbake i bøkene sine om særlig livet hun levde som ung.

Skuespillet, dansen og musikken definerer denne oppsetningen av «Black Woman Rising», hvor Jason Nemor Harden også blir markant når han går inn og ut av scenen i rollen som Malcolm X, som like før han blir skutt blant annet overtaler Angelou til å returnere til USA fra Afrika for å fortsette borgerrettighetskampen der i stedet. Og Martin Luther King jr. hadde blitt skutt på hennes bursdag. «Jeg ble stum på ny», sier Angelou.

[ Nordic Black Theatres «After The Dream» setter drømmen under lupen (+) ]

Harden er også saksofonist i bandet som ellers består av Xander Crook (perkusjon), Joel Ring (cello) og Ibou Cissokho (kora), og musikken driver stemningene i handlingen mens de finstemte overgangene mellom sitater og setninger fra Angelou glir inn i den overordnede fortellingen som mer og mindre dekker de sentrale livshendelsene. Men det mest berørende er likevel konklusjonene av disse, som når Billie Holidays «Strange Fruit» etableres i forestillingen som en del av Angelous refleksjon, men også som et av de sentrale kunstneriske dokumentene fra borgerrettighetskampen gjennom forrige århundre. Sangen er et sterkt vitnesbyrd om overgrep, hatkriminalitet og ren ondskap. I «Black Woman Rising» løftes den fram med inderlighet og understrekning og poengterer hvilken posisjon så vel Holiday som Angelou har i vår moderne historie.

Om Angelou har havnet noe i bakgrunnen, er Nordic Black Theatres oppsetning en påminnelse om kraften som ligger i betydningen av å fortelle disse historiene igjen og igjen, og føyer seg inn blant de mest sentrale oppsetningene til kompaniet i nyere tid.