Nordic Black Theatres «After The Dream» setter drømmen under lupen

5

TEATER

«After The Dream»

Av Jason N. Harden og Zoya Taylor

Regi: Cliff A. Moustache

Med: Zanele S. Baqwa, Jason N. Harden, Maria Karlsen, Fredrik Milanya, Fernanda Veloso Brodshaug, Daniel Modou Sarr, Siv Misund, Shelmith M. Øseth, Maya Amina M. Thuv, Simen Amadeus Degerstrøm

Musikere: Kevin Vadsten, Olve Flakne, Xander Crook

Nordic Black Theatre/Den Norske Opera

Hva ville Martin Luther King Jr. sagt om han satt ved et kafébord i dag? Eller kanskje enda viktigere, hva ville han bli konfrontert med av generasjonene som siden han ble skutt og drept i 1968 har ventet på at drømmen hans skal gå i oppfyllelse? Dette er spørsmål som Nordic Black Theater stiller i forestillingen «After The Dream». Den er skapt i samarbeid med Den Norske Opera, og på mange vis en naturlig fortsettelse av Nordic Black Theatre og regissør Cliff A. Moustaches utforskende hyllester av forgrunnsfigurer innen afroamerikansk kultur og politikk. Blant dem som er portrettert tidligere er Bob Marley, Nina Simone («I Am Nina»), Muhammad Ali («Great As I Am») og sist Paul Robeson («Ol’ Man River – The Life, Times and Music of…») og Gil Scott-Heron. De to sistnevnte er skrevet av Jason Nemor Harden, som også spilte protagonisten i begge forestillingene. Han gestalter også «hovedstemmen» i «After The Dream», som på flere plan blir et naturlig apropos til Scott-Heron-forestillingen, politisk som musikalsk.

[ Carte Blanche etter pandemien – gnistrer av intensitet og kreativitet (+) ]

Gil Scott-Herons sang «Whitey On The Moon» er et sentralt element i Nordic Black Theatres nye forestilling, i en av de mange sekvensene som poengterer den strukturelle rasismen og den kapitalistiske utbyttingen av USAs svarte befolkning som lever i fattigdom. Det var den samme fattigdommen og rasismen HScott-Heron sang om, da han pekte på at myndighetene – i stedet for å utjevne forskjellene – bruker milliardbudsjetter i dollar på å sende en hvit mann til månen. I dag, 50 år etter, er planeten Mars et lignende mål, og gjenstand for samme type pengesluk. Dagens militære «fredsarbeid» som krever enda flere milliardbudsjetter, finner sitt ekko i datidens Vietnam-krig. Som Rosa Parks sier til King i forestillingen: «I hate to be the bearer of bad news but, then again, nothing has changed! The rich get richer and the poor become more poor».

Gil Scott-Herons budskap er med andre ord like gyldig i dag. Martin Luther King Jr.s drøm er tilsvarende like langt unna, også om man skal dømme etter den milde kritikken hovedpersonen blir gjenstand for i møte dem som fortsatt lever i en hverdag der «hvite privilegier» begrenser millioner av menneskers mulighet til inntektsmuligheter, utdannelse og bevegelsesfrihet. Som lever med frykt og sinne fordi hudfarge alene definerer hvem og hva de er. Sett fra karakteren Zettas (Fernanda Veloso Brodshaug) ståsted: «White privilege is the absence of closed doors because of the color of your skin and the absence of the “othering” which you get in a society where the majority is white».

[ Rørende og rått fra Nosizwes rike (+) ]

Jason Nemor Harden har sammen med Zola Taylor skrevet «After The Dream» med utgangspunkt i Martin Luther King Jr. og da spesielt «I Have A Dream»-talen fra 1963. Den løper som en rød tråd gjennom forestillingen, som spilles på engelsk og dermed med de autentiske sitatene fra både denne talen og andre, som «I’ve Been to the Mountaintop», den siste talen King holdt, kvelden før han ble myrdet i Memphis. Den kommer naturlig nok mot slutten, når frontene mellom de ulike personlighetene og flankene er blitt større. Selv om Hardens tekster og forestillingen som helhet tar et naturlig utgangspunkt i USA, innlemmes også det globale, som hendelser i Norge.

Bildene av 22. juli-terroristen flerrer i et øyeblikk over lerretet. Senere, i en nøkkelscene, kan lysende mobiltelefoner i mørket tolkes i retning en annen drøm som ble skutt ned. Dette bringer forestillingen nært innpå vårt eget, i verdenssammenheng, lokale samfunn.

«After The Dream» er en bredt anlagt forestilling med skuespillere og sangere, dansere og band på scenen. Den starter med at Harden selv som King kommer inn fra flanken og begynner å deklamere med messende malmrøst. Scenen er som et åpent kirkerom med benker i en halvsirkel, og bak dem podiet med bandet. Bak dem igjen videoprojeksjon av sitater, filmer, bilder og videoer fra sentrale hendelser i Kings liv og samtid og fra årene etter. Ensemblet spiller ulike roller og personligheter i møte med arven etter forbildene fra borgerrettighetskampen. En av dem som spilles ut fysisk på scenen er nevnte Rosa Parks, nydelig framstilt av den tidligere psykiateren Zanele S. Baqwa, som i sin tid flyktet fra Sør-Afrika og et annet undertrykkende regime. Samtalene mellom henne og Harden som King på benkene er fine.

[ Filmene fra Harlems festivalsommer i 1969 ble stuet bort i en kjeller i 50 år. «Summer of Soul» er mer aktuell enn noensinne (+) ]

Det er energi, sødme, humor og harme, og forestillingen skrur seg til etter en noe ustrukturert begynnelse. Mezzosopranen Siv Misund løfter tidlig atmosfæren, før de andre etter tur tar mikrofonen eller dansegulvet. Flere av dem leverer sterke prestasjoner som gir forestillingen temperatur og dybde. Dette gjelder særlig Maria Karlsen og Fredrik Milanya når det kommer til nåtidsransakelse og spørsmål rundt vold/ikke-vold, revolusjon og nye nødvendige valg. Framtiden er nå. «We matter. Black Lives Matter».

Skuespillet følger en tradisjon der budskapet er viktigst, og i kirkerommet foran oss og blant publikum i «skipet» bifaller koret. Taler, innlegg, diskusjoner, agitasjon og disputter mikses sammen med energisk dans og soul og blues hentet så vel fra borgerrettighetstidens Nina Simone, Marvin Gaye og Aretha Franklin, som dagsaktuelle Janelle Monáe gjennom en energisk versjon av låten «Q.U.E.E.N». Det går en rett linje fra dagens Monáe til Rosa Parks, som representerer en av flere sider ved borgerrettighetskampen som er kommet i skyggen av King, ikke minst hvor viktig kvinnene var.

[ Lyden fra Philadelphia satte en ny standard for soulmusikk (+) ]

Fortsatt blir noen av de sterkeste røstene båret fram av kvinnelige artister og skuespillere, men mikrofonen deres er langt sterkere i dagens popkulturelle sfære. Parks sier rett ut at King og de andre lederne aldri anerkjente det, men «kvinnene var ryggraden i bevegelsen». Og hun forteller at den berømmelige bussturen slett ikke var hennes første. Ikke var hun den første heller. Claudette Colvin var bare 15 år da hun nektet å gi fra seg settet sitt til en hvit kvinne. Men det var i Alabama, ikke i nordstatene. Slik trekker «After The Dream» tråder gjennom Kings nåløye av en tale, og videre igjen inn i vår tid, hvor flettverket brer seg ut til å gjelde samfunnet som en enda større helhet.

«After The Dream» er en klok og sann forestilling der regissør Cliff Moustache går foran hva gjelder representasjon og våkenhet. Han minner oss på noen av de viktigste oppgavene som fortsatt står foran oss, i en tid da mennesker dømmes etter ikke bare hudfarge, tro og etnisitet, men også ut fra forestillinger rundt hva og hvem som er perfekte. Danserne/skuespillerne Maya Amina M. Thuv og Simen Amadeus Degerstrøm blir i så måte en sterk og perfekt avsluttende indikator på hvor nødvendig det er å holde fast ved drømmene.